arbeidsvilkår

Han sa opp en fast stilling. Mener flere bør gjøre opprør

Noen har interesse av å gjøre det uutholdelig å være fast vitenskapelig ansatt ved universitetene, mener arbeidsledig kunsthistoriker Jørgen Lund.

— Jeg visste at jeg ville bli syk, sur og elendig hvis jeg ble værende. Og jeg var litt for ung til å si som mange andre at «jeg er glad jeg snart skal pensjonere meg», sier Jørgen Lund om hvorfor han sa opp en jobb som fast vitenskapelig ansatt ved NTNU.
— Jeg visste at jeg ville bli syk, sur og elendig hvis jeg ble værende. Og jeg var litt for ung til å si som mange andre at «jeg er glad jeg snart skal pensjonere meg», sier Jørgen Lund om hvorfor han sa opp en jobb som fast vitenskapelig ansatt ved NTNU.
Publisert Oppdatert

— Folk må si ifra når det gjør vondt, ikke bare finne nødløsninger og strategier for å holde ut, sier Jørgen Lund.

For to år siden gjorde han noe så uvanlig som å si opp jobben som fast vitenskapelig ansatt kunsthistoriker ved NTNU, uten å ha noen annen jobb å gå til.

Han er, som også Lars Gule søndag ga uttrykk for, svært kritisk til tingenes tilstand i akademia.

Nå vil han snakke — om det han mener er et systemproblem.

— Jeg er i en posisjon hvor jeg kan si en del ting mange ikke tør å si. Jeg trenger ikke å være redd for å skite i eget reir, for å svikte unge kolleger som gjerne vil ha fast jobb, eller fornærme eldre kolleger med fast jobb, sier han.

En villet politikk

Hva er så problemet?

Jørgen Lund mener det har blitt såpass uutholdelig å være fast vitenskapelig ansatt, at akademikere flest gjør alt de kan for å få eksterne midler og komme seg bort fra campus for å ha forskningsfri.

Dette mener han er en villet politikk.

Selv holdt han til slutt ikke ut lenger, forteller han. Stillingen som forsker på fulltid var noe helt annet enn han hadde håpet, forventet og trengte for å kunne fungere godt.

Å være forsker var ikke slik han husket det fra sin første jobb ved Universitetet i Bergen på begynnelsen av 90-tallet, rett etter han var ferdig med hovedfag. Der hadde han fått sitt eget kontor og i oppgave å holde to forelesningsrekker i semesteret.

— På NTNU skulle man derimot forelese tre eller fire ganger i uka. Antallet forelesninger per semester har gått opp siden 90-tallet — fra 12-15 den gang til 20-24 nå, sier han.

— Resultatet er at det vanligste i en arbeidsdag er å ha forelesning. I tillegg kommer master- og bachelorveiledning, og det som følger med en fast stilling — møter, verv, administrering, ja hele sulamitten, sier han.

— Hvis man ikke skriver har man ikke noe å si til studentene

— Kan det hende at dette handler om forskjeller mellom UiB og NTNU, først og fremst?

— Mitt bestemte inntrykk er at NTNU er minst et hakk verre enn de andre universitetene i Norge. Da tenker jeg altså på mulighetene til virkelig å ha en forskertilværelse i de såkalt faste vitenskapelige stillingene.

— Man har fått mindre forskningstid altså?

— Jeg er uenig i den virkelighetsbeskrivelsen. Man har et begrep om forskning og undervisning som ikke stemmer.

— Ok?

— Jeg liker egentlig ikke begrepet forskning — for humaniora sin del i hvert fall. Det begrepet har kommet med New Public Management. Før het det «å skrive». Og man må skrive for å være ansatt på universitetet. Det er dette som er forskjellen mellom en lærerjobb og en universitetsjobb, sier Lund.

— Flere bør gjøre ting som gjør det veldig tydelig at de ikke er fornøyd, sier Jørgen Lund.
— Flere bør gjøre ting som gjør det veldig tydelig at de ikke er fornøyd, sier Jørgen Lund.

Han mener at man også må lese og snakke med studentene. Men man får ikke til det ene uten det andre.

— Hvis man ikke skriver har man ikke noe å si til studentene. Det er dette som så fint kalles forskningsbasert undervisning, sier han.

Og hvis man ikke får nok tid til å skrive er man til slutt ikke engang i stand til å skille ulike lærebøker fra hverandre, mener Lund.

Er åpen for å gjøre noe helt annet

Da Jørgen Lund sa opp stillingen sin var det etter flere års kvaler.

— Og jeg gjorde det ikke med lett hjerte, sier han, og meddeler at han har små barn, og en kone i innspurten av doktorgradsavhandlingen.

— Økonomisk har det selvfølgelig vært helt på trynet. Men jeg visste at jeg ville bli syk, sur og elendig hvis jeg ble værende. Og jeg var litt for ung til å si som mange andre at «jeg er glad jeg snart skal pensjonere meg».

— Hvordan føltes det da? Hva sa andre?

— Mange hevet selvfølgelig øyenbrynene voldsomt. Ingen skjønte at dette gikk an! Det har definitivt vært rart personlig og privat. Det er uhørt liksom. Men for meg ble det tydeligere og tydeligere at jeg ikke hadde noe valg, sier han.

— Ja...hvordan får du ting til å gå rundt? Noe inntekt må du jo ha.

— Det korte svaret er at jeg fram til nylig har kunnet kombinere dagpenger fra Nav med deltidsansettelser ved UiB. Nå er jeg litt på bar bakke, sier han.

— Hva tenker du videre?

— Jeg har tenkt at jeg kanskje bør definere meg som faglitterær forfatter. At det kan være greia for meg, sier han.

Han er også åpen for å muligens gjøre noe helt annet — som å jobbe på en bensinstasjon eller i en sportsbutikk.

— Jeg er også engasjert i barnerettigheter, og kunne tenkt meg å jobbet med det.

— Helt sikker på at dette egentlig er en villet utvikling

Men tilbake til saken. Jørgen Lund har altså en høne å plukke med akademia, og systemet det er omringet av. Han mener de fleste faste vitenskapelig ansatte har blitt til undervisningsslaver og administratorer.

Det er særlig det han kaller «problematikken med lausunger» som provoserer han.

Hva er det? Slik oppsummerer han det: Flere og flere fast vitenskapelig ansatte konsentrerer innsatsen om å få eksterne forskningsmidler. De forsvinner dermed i økende grad ut. Noen må ta over deres undervisningsansvar. Det enkleste og billigste er å gi det til unge midlertidige vikarer uten tilsvarende kompetanse eller tilknytning til institusjonen, det han kaller «lausunger».

— Jeg har sett dette komme lenge, sier han.

Dette er en tragedie både for universitetene og for de unge og håpefulle, mener Lund.

— Det har lenge vært et helt eksplisitt ønske om å øke andelen forskere som får ekstern finansiering. Er det da noen som samtidig har hatt et ønske om å gjøre de faste stillingene ulevelige? Jeg er helt sikker på at dette egentlig er en villet utvikling. Dette er nyliberalisme, men det vil selvsagt ingen snakke om, sier Jørgen Lund.

Prøver å få mest mulig ut av pengene

— Mener du virkelig at systemet bevisst gjør det vanskelig for dem i faste stillinger? Ville ikke det vært veldig lite klokt?

— Det er viktig å følge med på detaljene. Det er ikke slik at noen dekaner, rektorer eller direktører går rundt og tenker bevisst eller sier høyt at de vil lage det jævlig for dem med faste vitenskapelige stillinger. Men det er noe med kommandolinjetenkningen her, som gjør at departementet og andre sier at vi må få mest mulig effektiv undervisning, mest mulig læring ut av pengene.

Det bør være mer tid til å forske ved universitetene, mener Jørgen Lund.
Det bør være mer tid til å forske ved universitetene, mener Jørgen Lund.

Han mener at for de med lederstillinger ved universitetene og høgskolene blir det viktigere å «etterplapre» departementet enn å høre på fagstaben.

— Det er nok ikke noen vond vilje. Men det er tingenes gang i et system der vitenskapelig ansatte ikke lenger har noen særlig myndighet, sier han.

— Jeg mener bestemt dette henger sammen med målet om å få folk til å søke ekstern finansiering. Hvis det hadde vært reell forskningstid i de faste stillingene hadde man ikke sett en like stor hunger etter å søke seg vekk. Det er dette Aksel Tjora kaller søknadshabitusen. Alt dette gjør at flere og flere oppfører seg som om man er ansatt et sted som driver med oppdragsforskning, sier han.

Lund mener folk i økende grad er opptatt av hva det neste de kan søke på er, og hva disse instansene vil at en skal forske på.

— Dette er jo egentlig uforenelig med en ordentlig universitetsidé, og definitivt med ønsket om å virke, og så og si leve på universitetet — som var min drivkraft, sier han.

— Flere bør gjøre ting som gjør det veldig tydelig at de ikke er fornøyd, sier Lund.

Han mener det rett og slett må slås i bordet.

— Om det betyr å si opp eller okkupere campus vet ikke jeg, men noe må gjøres. Folk må si ifra når det gjør vondt, ikke bare finne nødløsninger og strategier for å holde ut. Det tror jeg er veien til helvete, sier han.

Mener kontorsjefen bestemmer mer enn fagpersonen

— Det kan virke som om det rett og slett har blitt mer undervisning da. Mange vil tenke at det er bra?

— Dette er en del av Kvalitetsreformen. Man har hatt en tanke om at det trengs mer oppfølging av studentene. Det kan være et godt prinsipp, men det er ikke egentlig nok ressurser til å få det til, sier han.

Lund mener man har vært mest opptatt av hvordan ting ser ut utenfra. I realiteten mener han makten har gått til kontorsjefen.

— På helt absurd vis har svaret blitt at mest er best. Jeg syns det er veldig mye overundervisning, sier han.

— Men er ikke mye av dette et argument for flere faste stillinger?

— Jo, men det er fryktelig vanskelig å få et bilde av undervisningsbehovet når man aldri kommer i en situasjon der den faglige ansatte er sjefen, og kan vurdere dette. Maskineriet skal bestemme ditt og datt normert med ditt og datt, fordi det er avtalt med Nokut, sier han.

— Faglærer får bestemme for lite?

— Ja, det er fryktelig uheldig. Man blir sittende mellom barken og veden, og må administrere noe man ikke tror på. Det er hovedgrunnen til at jeg ikke orket mer.

— Vet du om noen som er uenige med deg i alt dette?

— Nei, men det er veldig mye taushet, der enighet eller uenighet skulle blitt uttrykt. Blant de vanlige fast ansatte er nok holdningen ofte at ja, dette er forferdelig men vi må ikke sabotere mulighetene våre, sier han.

Tjora: — Store variasjoner

Professor i sosiologi ved NTNU, Aksel Tjora, har selv vært uttalt kritisk til mange av tendensene i akademia, men han er ikke helt på linje med Jørgen Lund her.

Tjora mener det er veldig stor variasjon fra institutt til institutt.

Det er viktig at fagpersonene ved universiter fortsetter å ha mye autonomi, mener Aksel Tjora.
Det er viktig at fagpersonene ved universiter fortsetter å ha mye autonomi, mener Aksel Tjora.

— Det er stor variasjon med tanke på om ansvar delegeres til vitenskapelige ansatte eller for eksempel må godkjennes av et studieprogramutvalg. Ulike institutter har ulike tradisjoner, sier han.

Han forteller at han har snakket med folk som har opplevd å bli veldig styrt på universitetet, men sier at for han er dette fremmed. På hans institutt, Institutt for sosiologi og statsvitenskap, er det veldig abyråkratisk, ifølge Tjora.

— Det meste av fagansvar og emneansvar er den enkeltes ansvar. Det er mye selvbestemmelse. På den annen side er det kanskje litt vanskelig å koordinere da, sier han.

Bør ikke generalisere for mye

Tjora viser til saken i Khrono om at de med doktorgrad tjener langt bedre utenfor akademia.

— De som blir ved universitetene gjør gjerne dette på grunn av faglig entusiasme. De setter pris på autonomien, som tradisjonelt har stått sterkt ved universitetene. Det er viktig at man tar vare på dette, og at denne kvaliteten får lov til å fortsette å prege sektoren, sier han.

Selv han Tjora kommet i en slik posisjon at han gjør litt hva han vil — i hvertfall ifølge ham selv.

— Men min erfaring kan ikke nødvendigvis generaliseres.

— Jørgen Lund mener NTNU er verst på å ikke la faste vitenskapelig ansatte være i forskerrollen. Hva tenker du om dette?

— Han slutter nok litt mye ut fra egen erfaring. Det er så store variasjoner. Samtidig er det en klar utvikling i sektoren, med mer byråkratisering, sier Tjora og fortsetter:

— En del institutter har blitt større, og det har ført til flere byråkratiske nivåer og muligens mer styring. Man har også begynt å legge mer vekt på kontroll — såkalt kvalitetssikring. Studentene er i ferd med å tilegne seg en rettighetstenkning, og i mange emner legges det opp til at de skal be om begrunnelse og klage, uten at det kommer ekstra ressurser til de ansatte.

Bør ikke nødvendigvis frikjøpe

Tjora mener at inntoget av eksternrekrutterte ledere også har konsekvenser.

— En del av disse har med seg andre tradisjoner, og styrer ikke etter klassiske akademiske idealer om å la folk jobbe litt som de vil, sier han.

Når det gjelder Lunds bekymring rundt «lausunger» mener Tjora det også er store variasjoner.

— Det er ulike tradisjoner på ulike institutter når det gjelder frikjøp for dem som får eksterne forskningsmidler. På mitt institutt er man restriktiv med det, sier Tjora.

Han sier de ønsker at de mest kompetente menneskene skal undervise, og at dette instituttet også har holdt fast ved «universitetsmodellen» om at de ansatte skal bruke 47 prosent av sin tid på undervisning, 47 prosent på forskning og 6 prosent på administrasjon.

— Selv om folk får eksterne midler beholder man denne fordelingen hos oss, men her er det jo store variasjoner, og noen institutter velger å «belønne» dem som får eksterne midler med å frikjøpe dem, sier han.

Powered by Labrador CMS