Kroner, prosent og kjøpekraft i dyrtid

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Representant for Forskerforbundet ved UiB, Steinar Vagstad, skriver i et svar til Katharina Sass at «det er kjøpekraft og reallønn som står i fokus» for Forskerforbundet, og ikke hvor mange kroner man får.

Debatt ● Steinar Vagstad

Sass (og NTL?) og bakkekontakten

Det er det i aller høyeste grad også for NTL. Derfor har et av våre tariffkrav i år som tidligere vært nettopp økt kjøpekraft. Dette betyr derimot ikke at sentrale kronetillegg er en dårlig ide.

Det er ikke sikkert at Vagstad har fått det med seg, men Norge har i de siste årene med pandemi og krig stått i en ekstremt krevende økonomisk situasjon, som ikke bare har ført til reallønnsnedgang for mange, men som har ført til voksende matkøer, og en historisk sett ganske ny situasjon i Norge: Working poor — folk med full jobb, som likevel er fattige. Om Vagstad heller ikke hadde fått med seg dette, kan jeg informere om at denne gruppen også eksisterer blant statsansatte.

Debatt ● Katharina Sass

En streik for enda større lønnsulikhet

Vagstad leker seg med enkle inflasjonstall i sitt innlegg, men det blir nettopp — for enkelt. Det er ikke slik at alle varer i konsumprisindeksen øker like mye, og det er ikke slik at alle samfunnsklasser har samme profil på sitt forbruk.

Prisene på sentrale matvarer har f.eks. økt mye mer enn konsumprisindeksen. Sukker økte med 24 prosent i 2023, fisk med 20 prosent og poteter med 13 prosent, kjøtt med 12 prosent og brød med 11 prosent. Konsumprisindeksen var på 5,5 prosent i samme periode. I tillegg kommer bl.a. strømprisen som vi vet tidvis har eksplodert og skapt store problemer for mange familier, selv med strømstøtte. 

Husholdninger med lav inntekt bruker en mye større andel av lønnen sin på slike basisvarer enn husholdninger med høyere inntekt. Det betyr at de med relativt sett lavere inntekt, i staten som i samfunnet ellers, har hatt en «realinflasjonsøkning» som er mye større enn de med relativt sett høyere inntekt. 

Denne godt kjente virkeligheten forsvinner i Forskerforbundets enkle prosentregning, som nok ville ført til en «desk reject» om det ble forsøkt presentert som forskning. I denne prekære situasjonen vi er i, i samfunnet i dag, er det helt nødvendig å sikre de lavest lønte blant oss ekstra. Bare da kan vi faktisk få økt kjøpekraft for alle. 

Når det gjelder lønnsutvikling i ulike ansattgrupper sliter også Forskerforbundets retorikk med å gi et riktig bilde.

Debatt ● Flattun, Holbek og Strand

Hele laget i streik

Jeg har sett på tall fra eget universitet, som både er Norges største, og også er fusjonert og har en bred miks av både disiplin- og lengre og kortere profesjonsmiljøer. 

Fra mai 2018 til desember 2023 har et knippe av de største ansattgruppene hatt følgende lønnsutvikling:

Dette bildet gir et mer realistisk og nyansert bilde enn enkel retorikk om at «utdanningsgruppene henger etter lønnsmessig». Det store flertallet både av ansatte og av NTLs medlemmer har høyere utdanning — vi er opptatt av å løfte hele dette laget.

Når vi ser på utviklingen de siste årene ser vi at det (prosentvis) særlig er administrativt ansatte, samt de med lavest utdanning blant de vitenskapelige (stipendiater og universitetslektorer) som har dårligst lønnsutvikling — alt dette er utdanningsgrupper. Professorer og førsteamanuenser kommer bedre ut. 

De eneste større gruppene som normalt ikke har høyere utdanning er renholdere og driftspersonell. De har riktignok en prosentvis lønnsøkning av samme størrelsesorden som Førsteamanuenser, men siden de er av de lavest lønte med en lønn på bare litt over halvparten av en førsteamanuensis, blir lønnsutviklingen i kroner mye dårligere. 

Debatt ● Hugues Verdure og Tord Talmo

Styrking av offentlig sektor gjennom en moderne lønnspolitikk

Og her er faktisk kroner og øre viktig. Siden disse gruppene har lav lønn og er relativt få, spiser de svært lite av den framforhandlede lønnspotten. Det er altså ikke mulig med noen grad av troverdighet å peke på disse små gruppene som noen årsak til dårlig lønnsutvikling blant de mye større utdanningsgruppene i staten. I hvert fall ikke for folk som husker prosentregningen de lærte i barneskolen. 

Om vi skal ta utgangspunkt i disse tallene, som er relativt like tall jeg har sett fra andre institusjoner, og man er opptatt av prosentvis vekst, er det universitetslektorer, stipendiater og administrative som nå henger etter. Er det disse gruppene Forskerforbundet nå streiker for å heve? 

Debatt ● Belinda Eikås Skjøstad

En streik for at utdanning skal lønne seg

I det hele er Forskerforbundets retorikk uklar, men siden de streiker på fordelingsmekanismene heller enn ramma, og har fått et tilbud omtrent likelydende med deres nåværende avtale, unntatt en 25 prosent sentralt pott med prosentfordeling(!), er det ikke urimelig å spørre Vagstad om hvilke stillingskoder de mener har for dårlig lønnsutvikling, og hvilke andre stillinger de mener bør få en lavere lønnsutvikling for å finansiere vekst til disse? 

Jeg legger til grunn at Vagstad ikke streiker for at en bitte liten gruppe uten høyere utdanning som tjener halvparten av det han gjør, skal få relativt sett enda dårligere lønn.

streik

«Aldri i verden», tenkte hun først. Nå er Guro Lind streikegeneral for 36.000