Debatt ● Leif Ove Larsen
Khrono er kunnskapssektorens egen bråkmaker
Hva slags avis er Khrono? Og hvorfor skal egentlig akademia holde seg med en egen avis? Her er noen refleksjoner etter nesten ett år som styreleder.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
«Khrono skal være hele landets kunnskapsavis og gi ny innsikt - hver dag», heter det i den nylig vedtatte strategien til sektorens egen avis.
I løpet av få år har Khrono etablert seg som et nasjonalt organ med daglige nyheter og debatt fra landets universitet og høyskoler. Fra en forsiktig start ved Høyskolen i Oslo og Akershus i 2013, har Khrono blitt avisen alle i akademia må lese for å være informert om hva som skjer i sektoren — og ved egen institusjon. Lesertallene har økt år for år.
I 2024 har nisjeavisen daglig i snitt over 55.000 sidevisninger og mer enn 20.000 unike lesere. Avisen plasserer seg med det blant de 60 mest leste nettavisene i Norge. De høye lesertallene er en indikasjon på at journalistikken og debatten i Khronos spalter er relevant og viktig for våre lesere.
Khrono har forandret den nasjonale akademiske offentligheten. Avisen har så å si samlet kunnskaps-Norge til et rike. Eller formulert i en annen terminologi: Fra å være preget av en rekke lokale (del)offentligheter (internaviser) og et og annen oppslag i aviser som Morgenbladet og Klassekampen, utgjør Khrono en nasjonal offentlighet for løpende nyheter og debatt.
Redaksjonen følger hele sektoren tett og systematisk, og saker blir fulgt over tid. Som arena for debatt om et bredt spekter av tema, har Khrono ikke bare utvidet ytringsrommet i akademia betydelig, men også inkludert sektoren i et nasjonalt debattfellesskap på tvers av institusjoner og disipliner.
Det er en vesensforskjell på en internavis opptatt av formidling og omdømmebygging og en redaktørstyrt avis.
Leif Ove Larsen
Khrono blir også lest av journalister i nasjonale nyhetsmedier, av embetsverk og politikere. Avisen har ambisjoner om å sette dagsorden, noe den lykkes ofte med. Khrono siteres hyppig i nasjonale medier. Slik setter Khrono også nasjonal dagsorden med saker og problemstillinger som er sentrale i og for kunnskapssektoren.
Det betyr ikke at avisen er et talerør for rektorer og direktører, eller en kanal for formidling av forskning. Khrono er en nyhetsavis, som skal drive «kritisk, seriøs, informativ og undersøkende journalistikk om høyere utdanning, forskning og kunnskapspolitikk.» Det er en vesensforskjell på en internavis opptatt av formidling og omdømmebygging og en redaktørstyrt avis.
Hvordan kom vi hit?
Kunnskapsavisen Khrono ble etablert som uavhengig avis ved daværende Høyskolen i Oslo og Akershus i 2013. Det nye storbyuniversitetet, som ble til OsloMet i 2018, gjorde som UiO, UiB og NTNU allerede hadde gjort, nemlig å starte opp en internavis styrt på redaktørplakaten. Khronos redaktør skulle ha full redaksjonell frihet til å fungere som journalistisk vaktbikkje, herunder å kikke ledelsen, på alle nivå, i kortene.
Khrono skilte seg fra de andre universitetsavisene ikke ved sin redaksjonelle uavhengig, men ved sine nasjonale ambisjoner.
Den nasjonale og internasjonale satsingen skjøt fart i 2019 med lanseringen av nye Khrono. I tillegg til redaksjonen i Oslo ble det opprettet en Khrono-redaksjon i Bergen, med tre nye årsverk finansiert av Universitetet i Bergen og ett fra Høgskulen på Vestlandet. I tillegg ble UiBs internavis På Høyden, fusjonert inn i Khrono.
Samtidig gikk UiT Norges arktiske universitet, Universitetet i Oslo, NTNU, universitetene i Stavanger, Agder og Sørøst-Norge inn med midler. Nord universitet og NHH kom inn noe senere. Og i løpet av året vokste avisen fra fire til fjorten årsverk, inkludert en korrespondentstilling og eget kontor i Brussel. I løpet av 2022 opprettet også avisen kontor i Trondheim med to årsverk.
At norske universitet og høyskoler på denne måten finansierer en publikasjon har som formål å avdekke kritikkverdige forhold ved egne institusjoner og i kunnskapssektoren som helhet, er beundringsverdig.
Leif Ove Larsen
Foreløpig siste fase i avisens korte historie, er etableringen av foreningen Kunnskapsavisen Khrono fra 1.1.2024.
Journalistisk har ikke endringen hatt betydning, men med denne organisasjonsformen har redaksjonen fått større autonomi og en enklere styringsmodell. Nå er verken redaktør eller journalister ansatt ved universitetene. Alle ansatte ved hovedredaksjonene i Oslo og Bergen, samt journalistene i Trondheim og Brussel er alle ansatt i foreningen Khrono, der elleve universiteter og høgskoler er medlemmer så langt. Og det er åpnet opp for at flere institusjoner kan bli medlemmer.
Avisen har et eget styre som ansetter — og avsetter — redaktøren. Redaktøren rapporterer til styreleder og kan nå ansette avisens medarbeidere uten å måtte forholde seg til tilsettingsutvalg og stillingskategorier ved to ulike universiteter. Et årsmøte med representanter for eierne er øverste organ i foreningen og fastsetter vedtekter og finansieringsmodell.
Khrono skal ikke bare rapportere, men også kritisk undersøke hvordan makt utøves av sektorens ledere og besluttende organer. Å avdekke maktmisbruk, regelbrudd og annet snusk, står helt sentralt i den journalistiske institusjonens selvforståelse. Det er ikke uten grunn at SKUP-prisen er den mest prestisjefulle i norsk journalistikk. At norske universitet og høyskoler på denne måten finansierer en publikasjon har som formål å avdekke kritikkverdige forhold ved egne institusjoner og i kunnskapssektoren som helhet, er beundringsverdig.
Den amerikanske medieforskeren Michael Schudson har i et langt forskerliv undersøkt journalistikkens rolle i liberale demokratier. I artikkelen «Why democracies need an unlovable press» (Polity 2009) reflekterer han over pressens doble posisjon som en «institutionalized outsider». Pressen tilhører på den ene siden samfunnets etablissement, og har som oppgave å informere borgerne slik de kan ta informerte valg. På den andre siden har pressen fått mandat til å granske det samme etablissementet. Den skal også være samfunnets «troublemaker».
Velfungerende demokratier trenger en institusjon som overvåker og gransker makten, og som kan gjøre slike saker offentlig kjent, mener Schudson. Offentlighet er et botemiddel mot hemmelighold, korrupsjon og nepotisme.
Det skal ikke være behagelig å være gjenstand for Khrono-redaksjonens søkelys.
Leif Ove Larsen
Slik liberale demokratier har utstyrt seg med det Schudson beskriver som «a necessary institution we are not likely ever to love», har Khrono en rolle som kunnskapssektorens egen bråkmaker. Heller ikke Khrono skal være elsket av ledere ved universitetene, virkemiddelapparatet, i direktorat og departement, eller av politikere med ansvar for forskning og høyere utdanning.
En av Khronos oppgaver er å være et irriterende uromoment, som stiller ubehagelige spørsmål, som kikker aktørene i kortene, som ber om innsyn, og som på systematisk vis kan følge med på og rapportere om politikkutforming og prosesser i maktens korridorer. Det skal ikke være behagelig å være gjenstand for Khrono-redaksjonens søkelys.
Khrono er, som Schudson minner oss på, ikke til for å bli likt, men er et redskap for å fremme åpenhet og debatt.
At sektoren selv finansierer en redaksjon tuftet på redaktørplakatens prinsipper, viser at lederne ved universitet og høyskoler forstår verdien av et journalistisk korrektiv, og at publisitet rundt ubehagelige saker er et nødvendig onde for å styrke demokratiet i sektoren.
I en tid med synkende budsjetter, økende kunnskapsskepsis og tiltakende opptatthet av omdømmehåndtering, er det viktigere enn noen gang å styrke den uavhengige journalistikken.
Samtidig fungerer Khrono som en arena for skolering av journalister på kunnskapssektoren. Mange universitetsledere og forskere har klaget på breddemedienes manglende interesse for og kompetanse på forskning og høyere utdanning. Khrono-redaksjonen gir talentfulle journalister innsikt i sektorens aktiviteter og samfunnsrolle som de tar med seg videre i karrieren. Betydningen dette vil kunne ha for sektoren skal ikke undervurderes
I Medlemsforeningen Khrono har sektoren en unik journalistisk plattform å bygge videre på. Det er grunn til å gratulere framsynte og modige UH-ledere som har satset på Khrono.
Men fortsatt er det mange institusjoner i sektoren som ikke er medlemmer. Det bør de bli. Medlemsforeningen Khrono er åpen for alle universiteter og høyskoler som omfattes av UH-loven, og i vår ferske strategi er rekruttering av nye medlemmer et prioritert område.
For alle rektorer som fortsatt står utenfor det gode selskap: Det er ingen grunn til vente på at Khrono ringer!
