Debatt ● Maja Nordtug
Stor kunnskap,
små armbevegelser
Når vi deler kunnskap i media, skal vi ofte spisse utsagnene våre og legge føringer på hva folk skal synes om det vi forteller. Men det passer dårlig med sånn som jeg liker å fortelle om forskningen min.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Selvfølgelig har jeg noe smart å si …
Jeg har en ph.d. i noe spennende, jeg har forsket i andre ting som også er spennende. Jeg kan fortelle mange ting som er veldig interessante, hvis jeg skal si det selv.
Likevel er det vanskelig og litt ukomfortabelt for meg å delta i samfunnsdebatten. Og hvorfor egentlig det?
Når jeg skriver denne teksten, er det med tanke om at noen skal ha lyst til å lese den. Jeg vil veldig gjerne sende lenke til en rekke forskningsartikler jeg har skrevet, men du kommer med stor sannsynlighet uansett ikke til å lese dem. Og hvorfor ikke? Fordi de er lange og tørre; side opp og ned med teoretisk bakgrunn, metode og etiske overveielser. Hvem bryr seg?
Forskningsartikler er sjelden short & snappy, og informasjon skal tross alt ofte være det for å få lesere. Så hvis jeg vil ha deg til å lese noe jeg har skrevet må det nok være short & snappy det også. Med andre ord må teksten min tilpasses de logikkene vi typisk ser i nyhetsartikler.
Det jeg skriver skal helst passe til et tabloid verdisett. Korte setninger. Spørsmål. Små teasers. Du skjønner greia.
I forskning har vi et eget verdisett: vi skal skape og formidle om kunnskap på gode, troverdige måter. Men når vi skal fortelle om forskningen vår må vi følge noen andre logikker: nemlig medienes – og her blir det clash noen ganger.
For jeg kan skrive ganske short & snappy, men likevel sliter jeg med å skrive om forskningen min på en måte som er interessant for de fleste nyhetskanaler. Det gjør jeg, fordi mange av disse nyhetskanalene vil jeg skal ha en holdning til det jeg skriver om. Det gir sikkert flere engasjerte lesere det.
Jeg vil gjerne fortelle om kunnskapen jeg har, men jeg liker ikke nødvendigvis å legge tunge føringer på hva du skal synes om det. Det er ikke sånn jeg snakker som forsker.
Maja Nordtug
Problemet er bare at det har jeg ikke lyst til. Jeg vil gjerne fortelle om kunnskapen jeg har, men jeg liker ikke nødvendigvis å legge tunge føringer på hva du skal synes om det. Det er ikke sånn jeg snakker som forsker. Jeg får heller ikke nødvendigvis sterke holdninger av å forske, jeg får mest bare ny kunnskap som jeg synes er interessant og viktig.
Men å ikke ville dele masse holdninger kan gjøre det vanskelig å navigere i å skulle si noe fornuftig i en kunnskapsbasert samfunnsdebatt. Jeg har ikke lyst til å krangle i avisen – jeg har egentlig lite lyst til å krangle helt generelt. Jeg er helt sikkert dårlig på TV, og jeg synes egentlig ikke holdningene mine er så veldig interessante for en større offentlighet.
Jeg vil gjerne bare fortelle om forskningen min i en rolig, dannet tone. Helst skriftlig.
Det skaper heller ikke nødvendigvis tillit til forskningen, at jeg må tilpasse meg journalistiske arbeidsmåter når jeg forteller om kunnskapen min. Som en del av ph.d.-prosjektet mitt intervjuet jeg en forelder som skulle ta en beslutning om en vaksine til barnet sitt. Da forelderen snakket om, om hen stolte på forskning hen leste om i nyhetene, var svaret at hen ikke stolte på det, «fordi forskerne trenger at forskningen deres blir sett, og avisene trenger noen gode headlines som kan gi noen klikk. […] en felles interesse i å få frem en konklusjon fra studiet som i beste fall er tvilsom».
Jeg sier ikke at det ikke gir flere lesere å skrive litt mer snappy – eller at kunnskap er feil hvis det blir fortalt snappy; jeg sier heller ikke, at journalister alltid bare vil skrive noe tvilsomt for at folk skal klikke på nyhetssakene deres; og jeg sier slett ikke at forskere stort sett går med på å få frem en tvilsom konklusjon.
Men jeg skjønner at noen blir skeptiske til at det er sånn vi helst skal fremlegge kunnskapen vår til en større offentlighet. For hva blir viktigst: at jeg får noe ut i media, eller at jeg får fortalt noe som er interessant for andre å høre om?
Man kan spørre seg: Hvor er debattmiljøet for de forsiktige, litt sosialt ukomfortable forskerne?
Jeg kjenner forskere som er kjempeflinke til å fortelle engasjert og spennende om forskningen sin. Og det er kjempetøft — men … Jeg har jobbet på fire universiteter og vært gjesteforsker på to andre. Jeg lover: jeg er ikke den eneste forskeren som helst vil snakke om forskningen min litt nøkternt og med små armbevegelser.
Noen lykkes som kombinert forsker og medie-darling, men flere forskere sitter på interessant og viktig kunnskap som aldri strekker seg forbi universitetets område. Flere flinke folk tar ordet for sjeldent, og da blir det vanskelig å basere valg på kunnskapen deres.
Kanskje samfunnsdebatten kunne blitt vinklet litt mindre skarpt iblant. Da kanskje kunnskapen til sånne som meg får bedre plass den også.
Maja Nordtug
Hvem skal jeg fortelle det til, hvis jeg gjerne vil si at «Sånn er det» og ikke «Og du gjetter aldri hva jeg synes om det!»? Når det er uklart, blir det fort til at jeg stort sett bare skriver forskningsartikler, bokkapitler og artikler til desiderte forsknings-nyhetssider i ny og ne.
Og hvor skal denne forelderen jeg intervjuet gå for å lese om forskning, hvis ikke hen skal bruke masse tid på å lese forskningsartikler og rapporter hen også? Noe som ikke er sterkt vinklet og som har et klart poeng på slutten?
Vet ikke jeg. Men kanskje samfunnsdebatten kunne blitt vinklet litt mindre skarpt iblant. Da kanskje kunnskapen til sånne som meg får bedre plass den også.
