Debatt ● ann mari milo lorentzen
Jeg vil at faget mitt skal utvikles — akademisk og profesjonsrettet
Vi risikerer et A-lag som blir de som driver med forskning og et B-lag som underviser studentene. En slik ordning vil jo ikke bidra til en syntese mellom profesjonskunnskap og akademisk kunnskap, skriver Utdanningsforbundet.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Oddmund Hoel skriver i Khrono at regjeringen vil styrke den erfaringsbaserte kunnskapen i profesjonsutdanningene. Det er et mål som Utdanningsforbundet deler. Det er avgjørende at alle som jobber i lærerutdanningene kjenner barnehagens og skolens mandat og tradisjon. Vi vil også at 50 prosent av alle lærerutdannere skal ha jobbet som lærer. Jeg tror at statsråden vil det samme, derfor er Utdanningsforbundet også glad for at profesjonsmeldingen bereder grunnen for en diskusjon om profesjonskunnskapen.
Jeg syns likevel profesjonsmeldingen mangler de gode tiltakene som kan føre til at erfaringskunnskapen og forskningen møtes — for det må jo være målet. Da kan det skapes ny innsikt som kan bidra til å utvikle barnehage og skole. Jeg mener at de som jobber i lærerutdanningen skal være de akademikerne som bringer de to kunnskapsformene sammen.
Det er i dag mange forskningsmiljøer som vil forske på utdanningsfeltet, men svært ofte mangler disse miljøene sektor- og profesjonsnær kunnskap.
Det er utviklet viktig kunnskap de siste årene, fordi det er stilt krav til lærerutdanningene om mer forskning og flere ansatte med forskningskompetanse. For min lærergruppe, barnehagelærerne, har dette vært viktig. For eksempel har mange barnehagelærere vært involvert i utviklingsprosjekter, sammen med ansatte fra barnehagelærerutdanningen. Det betyr ofte at barnehagens praksis blir sett med et kritisk blikk. Og dette blikket tilfører noe annet enn det en barnehagelærer fra nabobarnehagen gjør, nettopp på grunn av den teoretiske og forskningsmessige distansen. Slike prosjekter fører alltid til utvikling av barnehagen, og de kan også føre til at barnehagelærerutdanningen får mer kunnskap om sektoren. Noen ganger fører det også til god forskning.
Et annet eksempel: To år etter at jeg ble ferdigutdannet barnehagelærer i 2006, ble det nettbaserte tidsskriftet Nordisk barnehageforskning etablert. Ved å gå inn i dette tidsskriftet, kan man finne et vell av artikler med det distanserte forskningsblikket på ulike sider ved barnehagens praksis. Her er det mye kunnskap som kan bidra til refleksjon, provokasjon, eller gjenkjennelse av egen praksis. Svært mange av disse artiklene er uttrykk for det akademiske arbeidet i barnehagelærerutdanningene, og svært ofte kan man også gjenkjenne den praksisnære kunnskapen. For dagens studenter i barnehagelærerutdanningen, og for barnehagelærere i praksis, er dette tidsskriftet en gullgruve. Det er kommet som et resultat av tiltak som kan kalles en akademisering av barnehageprofesjonen. Jeg ville ikke vært denne akademiseringen foruten.
At lærere trenger forskning ser vi også på antallet nedlastinger fra utdanningsforskning.no, som er Utdanningsforbundets forskningsportal. I fjor var det over en million sidevisninger på dette nettstedet — lærere som lastet ned forskningsartikler. Lærere ønsker å la seg informere av forskning, og de vil også å involveres i forskning.
Utdanningsforbundet hadde håpet at profesjonsmeldinga hadde flere tiltak som kan bidra til at praksisfeltets kunnskap og akademias kunnskap, kan møtes. Jeg syns forslaget om delte stillinger er godt. Men jeg hadde ventet mer: Hva med nye, praksisretta forskningsprosjekter — med forskningsmetodikk som inkluderer praksisfeltet? Hva med en ny satsing på en forskerskole, skreddersydd for lærerutdanningene? Eller insentiver til at lærerutdanningene bidrar til den faglige utviklingen av tidligere studenter?
Ikke minst hadde jeg sett for meg drøfting av tiltak som retter seg mot studentenes praksis, og nye arenaer for møter mellom praksisskolene/ lærere og lærerutdanningene/ de faglig tilsatte.
Flere utvalg og grupper som har sett på lærerutdanningens innhold, har pekt på at praksis krever nytenkning. Hvilke krav og forventninger vil departementet stille til institusjonene, for å videreutvikle studentenes praksisarena?
I likhet med mine fagforeningskollegaer i Forskerforbundet og Sykepleierforbundet, opplever jeg at profesjonsmeldingen har for få tiltak som bidrar til at lærerutdanningsinstitusjonene kan gjøre utdanningene mer profesjonsrettet. Vi er også bekymret for at måten man vil bringe den erfaringsbaserte kunnskapen inn på, ved å gi profesjonsutøverne undervisningsstillinger som ikke bidrar inn i institusjonens forskningsproduksjon, vil gi et splittet faglig miljø. A-laget blir de som driver med forskning og B-laget underviser studentene. En slik ordning vil jo ikke bidra til en syntese mellom profesjonskunnskap og akademisk kunnskap.
Dessuten er det allerede fullt mulig å ansette lærere rett fra praksisfeltet. Utdanningsstedene bør fortsette å rekruttere lektorer fra barnehage og skole inn i stilling som høgskole- og universitetslektor, og støtte dem i et kvalifiseringsløp til førstelektor/ dosent- eller førsteamanuensis/ professor.
Profesjonsmeldingen kunne ha gått lenger inn i drøfting av det som kjennetegner profesjonsutdanningene og den forskningen og utviklingsarbeidet som skal foregå i disse utdanningene. Den kunne ha gått lenger i å tegne noen mål for hvordan profesjonsutdanningene skal samhandle med de sektorene som de utdanner for.
Kanskje kan meldingen likevel tvinge fram debatter om disse temaene.