Debatt ● fire helsedekaner
Politisk innspurt må gi klarere retning
Profesjonsmeldingen har mye bra med seg, men også elementer som trenger grundig og god behandling for at meldingen skal gi nødvendig retning fremover, skriver fire helsedekaner.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Torsdag 25. mai er det åpen høring om profesjonsmeldingen i Stortingets utdannings- og forskningskomité.
La det være sagt med en gang; profesjonsmeldingen har mye bra ved seg. Å arbeide fram en egen stortingsmelding for og om profesjonsutdanningene fortjener honnør. Profesjonsutdanningene gir grunnlag for gode velferdstjenester i hele landet, og trenger kunnskapsbaserte satsinger, noe vi håper blir enda mer forsterket i den videre behandlingen. Det trengs også tiltak for å håndtere den krevende demografiske utviklingen med lavere ungdomskull og økende antall eldre og borgere som om kort tid trenger helse- og velferdstjenester.
Forfatterne av denne teksten er dekaner ved fire flercampus-institusjoner. Med 27 geografisk spredte studiesteder og et stort omfang av utdanninger innen helse- og sosialfag, forsyner vi årlig store deler av landet med mange hundre kandidater til arbeidslivet.
Kandidatundersøkelser viser at dette er svært ettertraktet arbeidskraft. Spenningen var derfor stor i forkant av Profesjonsmeldingens lansering, men vi kjenner oss bekymret ettersom meldingen ikke bygger oppunder det arbeidet vi har gjort de siste ti årene.
De siste årene har våre utdanningsområder gjennomgått en betydelig utvikling. Institusjonene har jobbet målrettet med å bygge sterke fagmiljøer. Vi har arbeidet med å utvikle praksismodeller. Vi har bygget gjennomgående studieløp fra bachelor til master og til doktorgradsprogram. Profesjonsforsking og praksisnær forskning er løftet fram. Nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS) har blitt implementert. I tillegg har vi utviklet et bredt spekter med relevante etter- og videreutdanninger som ringer inn behovene som uttrykkes i helsepersonellkommisjonen og utsynsmeldingen.
Dette arbeidet har vært og er tids- og kostnadskrevende prosesser, som også vil kreve mye i tiden som kommer. Prosesser vi nå er urolig for kan settes på spill ved dagens situasjon med omstilling og tilpasning til trange offentlige budsjetter som følge av svakere etterspørsel og et stort nedtrekk av studieplasser fra koronatiden.
Profesjonsutdanningene er i sin natur praksisnære og formet på et solid akademisk grunnlag. Den kloke vekslingen mellom det erfaringsbaserte og forskingsbaserte er profesjonsutdanningenes store styrke. Det er her vi utvikler vår faglige kraft mot både profesjon, praksis og arbeidsliv. Det er dette underlaget vi ikke må omstille oss vekk fra.
Med henvisning til den pågående prosessen rundt forslaget om å endre stillingsstrukturen i høyere utdanning foreslår profesjonsmeldingen å endre på studietilsynsforskriften for alle masterutdanninger med obligatorisk praksis. Dette vil angå flere helse- og sosialfaglige masterutdanninger. Målet er å bringe mer relevant erfaring fra arbeidslivet inn i utdanningene og virkemiddelet er endrede krav til førstelektor- og dosentstigen. Forslaget utfordrer videre bygging av fag- og forskingsmiljø som skal bidra til forskingsbasert undervisning og profesjonsnær kunnskapsutvikling. Her må det tenkes klokt og framsynt dersom vi skal unngå å reversere nødvendig faglig utvikling i våre helse- og velferdstjenester.
På de tre ukene som er gått siden statsråd Oddmund Hoel lanserte profesjonsmeldingen har debatten i stor grad kretset rundt enkeltpunkter i meldingen. Det er lett og fristende å henge seg opp i overskrifter og følge koplinger til opptaksmeldingen. Det er også lett å bli stående fastlåst i debatten om praksis og akademisk drift. For oss representerer det siste en dikotomi på feilaktige premisser. Behandlingen av profesjonsmeldingen fortjener mer enn som så både i utdannings- og forskningskomitéen denne uken og i sluttbehandlingen i Stortinget i slutten av mai.
Vi ser fram til den politiske behandlingen og debatten i ukene som kommer. Det er en avgjørende tid for våre helse- og sosialfagsutdanninger. Den politiske sluttspurten må sikre sammenheng, tydelighet og forutsigbarhet. De store satsingene må ha en god forbindelse til etablerte strukturer, rammer og lovverk. En helhetlig tilnærming vil gi det beste grunnlag for å ta helse -og sosialfagsutdanningene den riktige veien.
