Debatt ● Guro Elisabeth Lind
Tillit og ansvar i sykepleierutdanningen
Institusjonene takker regjeringen for tilliten når kompetansekrav til sykepleierutdanningen fjernes. Men hva med dem som nå skal tette kompetansehullene?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
«Vi takker for tilliten fra statsråd Oddmund Hoel — vi skal utdanne kompetente sykepleiere», skrev Gøril Ursin, Ingjerd Gåre Kymre og Mariann Hauan ved Nord universitet nylig i en kronikk i Avisa Nordland. Nord universitet var en av fire institusjoner som i januar ba statsråden om fjerne karakterkravene til lærer- og sykepleierutdanningene.
Nå har de fått det som de ville. Forskerforbundet mener at karakterkravene i sykepleierutdanningen bør opprettholdes. Det gir et bedre utgangspunkt for å sikre kvalitet i utdanningen.
Men enda viktigere er det at de som skal utdanne framtidens sykepleiere, sikres rammebetingelser som står i forholdet til oppdraget deres.
Dersom karakterkravet fjernes, må også rammebetingelsene for sykepleierutdanningen endres. Det er ikke aktuelt å senke kvalitetskravene til sykepleierutdanningen. Selv om karakterkravet fjernes, vil institusjonene fortsatt ha samme ansvar for at studentene går ut med riktig kompetanse. Flere søkere som ikke oppfyller dagens kompetansekrav, tilsier et økt behov for tett og differensiert oppfølging av studentene.
Verken dekanene ved Nord universitet, eller rektorene i alliansen som ville fjerne karakterkravene, kommer med ett eneste krav i retur til Oddmund Hoel.
Guro Elisabeth Lind
Dette er det selvfølgelig mulig å få til. Men verken dekanene ved Nord universitet, eller rektorene i alliansen som ville fjerne karakterkravene, kommer med ett eneste krav i retur til Oddmund Hoel. Når Hoel blir spurt om alle sykepleierstudenter i framtiden vil ha den kunnskapen som trengs for blant annet trygg legemiddelutregning, er hans svar at han har «full tillit» til institusjonene. Men det følger ingen ressurser med denne tilliten.
Med andre ord: Regjeringen krever ekstra innsats. Institusjonene takker for tilliten. Og overlater ekstrajobben til de ansatte.
Jeg forstår at institusjoner med profesjonsutdanninger blir glade for flere studenter i undervisningsrommene, og det finnes samfunnsmessige argumenter for å gjøre noe med opptaket til profesjonsutdanningene. Men jeg vil minne om at en vitenskapelig ansatt i gjennomsnitt jobber 46 timer i uken, og allerede sliter med å finne tid til å følge opp studentene på en god måte. Samtidig er kutt og nedbemanninger den økonomiske hverdagen ved mange institusjoner.
Hvis regjeringen vil at reformen av profesjonsutdanningene skal bli vellykket, må den også se på rammebetingelsene ved utdanningene. Og hvis institusjonene tar arbeidssituasjonen til sine ansatte på alvor, forventer jeg mer enn et «tusen takk» til en reform med mange nye krav og ingen nye ressurser.
