Debatt Nicolay gausel

Internasjonalisering og slaget i Stavanger

— Ifølge sosial identitetsteori skyldes Hellestveit sin bekymring for utlendinger ene og alene at hun er innlemmet i en sosial identitet som kalles norsk, skriver professor i sosialpsykologi Nicolay Gausel.

Professor Nicolay Gausel mener utmerkelsen av Cecilie Hellestveit (bildet) som Årets navn i akademia 2021. kan forklares med sosial identitetsteori.
Professor Nicolay Gausel mener utmerkelsen av Cecilie Hellestveit (bildet) som Årets navn i akademia 2021. kan forklares med sosial identitetsteori.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det er strid om internasjonalisering i norsk akademia. Det vil si, striden er ikke om internasjonalisering, den er om ressursfordeling mellom to grupper; de norske og de utenlandske.

Og for å være helt spesifikk, handler det om sosial identitetsteori og fordeling av ressurser; ledige stillinger i norsk akademia. Og det er en forutsigbar strid. Fullt ut forklarlig fra et sosialpsykologisk perspektiv.

Ifølge grunnleggende sosialpsykologisk kunnskap liker altså folk sin egen gruppe bedre enn andre grupper rett og slett fordi de er en del av gruppa si, og på grunn av det vil de gi mer ressurser til sine egne.

Nicolay Gausel, professor i sosialpsykologi ved Universitetet i Stavanger

Bakgrunnen for striden er godt belyst i Khrono, hvor redaktøren (sammen med sin helnorske jury) overga en pris for Årets navn i akademia til den norske Hellestveit. Utgangspunktet for juryens avgjørelse var at Hellestveit «provoserte mange da hun på spissformulert vis stilte spørsmål ved økningen av utenlandske forskere ved norske utdanningsinstitusjoner.» (Khrono, 2021, 17. desember).

Hellestveit hadde nemlig lagt merke til at flere og flere akademiske stillinger går til et økende antall utlendinger i Norge, det vil si utlendinger, i norsk akademia. Hellestveit synes det er blitt såpass mange av disse utlendingene at det var på tide å kanskje sette foten ned all den tid utlendingene ikke er i Norge for å «investere» i det «norske samfunn» Ifølge Hellestveit er utlendingene visstnok i Norge «fordi de ikke får jobb på universiteter med størst prestisje, ennå».

Og med denne tvilsomme utlendingsmotivasjonen som indre drivkraft er det nå blitt så mange av dem at «det nesten ikke er flere nordmenn igjen blant de ansatte». (Khrono, 2021, 24.sept).

Juryen syntes dette var provoserende og uredd sagt, verdt sin høyeste utmerkelse, ettersom hun evnet å stå frem i den påfølgende debatten som en uredd og saklig forsker som forsvarte sine meninger.

Ifølge sosial identitetsteori (Tajfel et al., 1971, 1973, 1978) skyldes Hellestveit sin bekymring for utlendinger ene og alene at hun er innlemmet i en sosial identitet som kalles norsk.

Det betyr at Hellestveit tilhører det som i sosialpsykologien kalles en inn-gruppe, eller i det mer folkelige språket; norsk. Men nordmenn er ikke alene i verden, det finnes også ikke-norske, eller utlendinger.

Det er alle de som ikke tilhører Hellestveit sin inn-gruppe. Ifølge Tajfel kalles disse andre utgruppe. Psykologisk sett finnes det altså i Hellestveit sitt argument: Inn-gruppe (de norske) og utgruppe (utlendinger). Redaktøren i Khrono er også norsk. Hun tilhører altså inn-gruppa til Hellestveit. Juryen er også norske. De tilhører inn-gruppa de med.

I klartekst betyr dette at det er en jury av inn-gruppe medlemmer som belønner et inn-gruppe medlem for å mene at utgruppe medlemmer truer ressursfordelingen (les; ledige stillinger i norsk akademia).

Tajfel og kollegaer (1971, 1973, 1978) demonstrerte allerede for 50 år siden at folk flest ville gjøre presist som Hellestveit (og juryen). Tajfel sitt argument var såre enkelt: hvis du plukker ut noen tilfeldig fordelte folk og deler dem inn i to intetsigende grupper, ja, da vil folk automatisk prioritere sin egen gruppe og nedprioritere den andre gruppa ved ressursfordeling.

Tajfel og kollegaer gjorde derfor det de argumenterte for. De tok en gruppe vanlige folk, delte dem inn i to intetsigende grupper. Fortalte hver og en av dem hvilken gruppe de tilhørte (inn-gruppa), og at det fantes en annen gruppe som de ikke tilhørte. Det var de andre, altså; utgruppa.

Deretter fikk de beskjed om at de ikke ville få lov å møte andre av sine, og at oppgaven deres i studiet var å fordele en gitt mengde ressurs på de to gruppene. Samtidig fikk de vite at de selv ikke ville få personlig vinning; ressursene ville gå til de andre.

Hva skjedde så? Hvordan ble fordelingen av ressurser på de to gruppene (inn-gruppa og utgruppa)? I rettferdighetens navn skulle man anta en 50/50 fordeling? Svaret var nøyaktig slik som Tajfel og de påstod. Deltagerne gav mer ressurser til sin inn-gruppe enn hva de gav til utgruppa.

Hvorfor gjorde de det? Hvorfor gav de mer til folk som tilhørte den samme intetsigende gruppa som dem selv? De fikk jo ingen personlige fordeler av det?

Den sosialpsykologiske årsaken var denne: En person vil prioritere sin egen gruppe foran andre grupper fordi personen selv befinner seg i denne gruppa. Det er altså et selv-fokus som spilles ut i det sosiale: «Jeg er jo medlem av gruppa mi, jeg liker meg selv, derfor, siden jeg er i gruppa mi så prioriterer jeg den foran andre grupper.»

Er det stygt gjort? Ja, det oppleves sånn for de i utgruppa. De vil synes det er urettferdig diskriminering når den andre gruppa forfordeler. Hvorfor vil de synes det er urettferdig og diskriminerende? Ifølge Rupert Brown (1995), som var ph.d.-student til Tajfel under de originale studiene, skyldes det at den gruppa de tilhører; de andre, faktisk ikke er de andre for dem.

For dem er det deres inn-gruppe. Og det betyr at de som beholdt mer til seg selv er utgruppe for disse. Ujevn ressursfordeling til andre gruppers fordel oppleves som urettferdig fordi man selv befinner seg i den tapende gruppa. Ifølge Brown er dette den sosialpsykologiske dynamikken som er årsaken til stridigheter og diskriminering i verden.

Ifølge grunnleggende sosialpsykologisk kunnskap liker altså folk sin egen gruppe bedre enn andre grupper rett og slett fordi de er en del av gruppa si, og på grunn av det vil de gi mer ressurser til sine egne. Det betyr ikke at de misliker andre grupper. De bare liker sin egen gruppe bedre. Ettersom de liker sin egen gruppe bedre gir de flere ressurser til sine egne.

Det betyr ikke at de ikke deler, at de andre ikke får noe. Neida, de får de òg, bare mindre. Men den praktiske konsekvensen av dette forfordelingsvalget er at de andre, de som får minst, ja, de vil synes det er blodig urettferdig og diskriminerende.

I den sosialpsykologiske situasjonen med Hellestveit og juryen, har Hellestveit funnet ut at det er snakk om fordeling av ressurser (altså; ledige stillinger i akademia) mellom to grupper: Enten sin egen norske inn-gruppe, eller utgruppa, det vil si utlendingene.

Hun opplever at utgruppa muligens tar for mye av ressursene (altså; de ledige stillingene). Hun fremmer derfor tanken at det er på tide å fordele mer ressurser til sin egen inn-gruppe, de norske.

Hellestveit har jo allerede jobb, så hun kan ikke beskyldes for å prøve å gi seg selv en del av ressursen ledig stilling så hun fremmer ressursfordelingen vegne av sine, sine inn-gruppe medlemmer.

De andre i inn-gruppa hennes (les; juryen) synes dette er uredd sagt og belønner henne med en egen ressurs; en høythengende inn-gruppe utmerkelse. Hele prosessen oppfyller Tajfel (et al., 1971, 1973, 1978) sitt argument til punkt og prikke.

Ifølge Brown (1995), skal det nå oppstå en opplevelse av urettferdig diskriminering hos utgruppa. Og ja, ja men! Ut-gruppa i norske øyne, det vil si utlendingene, synes slettes ikke noe om denne type forfordeling. De er jo sin egen inn-gruppe bestående av utlendinger, og som inn-gruppe medlem opplever de det som urettferdig at utgruppa, de norske, ønsker å gi mer ressurser til seg selv på bekostning av dem.

Rektor Rice, som er utlending, gir uttrykk for frustrasjon på vegne av sin inn-gruppe. Han kan ikke beskyldes for å prøve å gi seg selv en del av ressursen ledig stilling (han har jo allerede en jobb) så han fremmer ressursfordelingen på vegne av ‘sine’, sine inn-gruppe medlemmer.

Og på vegne av sine gir han uttrykk for at Hellestveit er fordomsfull, det er «fordommer hun bekrefter eller utvikler» (Khrono, 2021, 29. september). På denne måten oppfylles Brown (1995) sitt argument til punkt og prikke.

Ifølge Brown skal det nå oppstå konflikt. Og nettopp dette skjer. Rice og Hellestveit går i konflikt, og etter hvert som konflikten vokser på seg, dras flere og flere inn i konflikten hvor noen sogner til de norske sine argumenter, og andre sogner til utlendingene sine argumenter i teamet internasjonalisering.

Konflikten svinger frem og tilbake i ulike medier mellom de to gruppene under dekke av «akademisk meningsutveksling». Og den siste utvikling i konflikten er at de stridende skal møtes til dyst i det gamle Rygjafylkje sin hovedstad: Stavanger.

Hellestveit Jarl med sitt følge av herser vil sannsynligvis møte til dyst ankommende sør for Hafrsfjord, Sola. Mohn Jarl med sitt følge av herser vil ankomme slaget fra haugen sin på nordsiden av Hafrsfjord.

Hvem som kommer vinnende ut av slaget i Stavanger, det vil fremtiden vise. Men jeg holder en knapp på Henri Tajfel og Rupert Brown.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

Powered by Labrador CMS