Debatt ● rune todnem by
(In)habilitet i akademia
Muligheten for mistanke om partiskhet og interessekonflikter kan undergrave tillit og omdømme, og er en risiko et universitet ikke kan ta seg råd til, skriver professor Rune Todnem By.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Jeg leste saken «Stiller spørsmål ved habilitet i ansettelse av prorektor ved Universitetet i Stavanger» (UiS) med stor interesse, da jeg selv søkte stillingen det gjelder. Personlig er jeg av den oppfatning at den suksessfulle kandidaten til stillingen som prorektor for innovasjon og samfunn er en synlig, engasjert, faglig dyktig, og velkvalifisert kollega som vil gjøre en utmerket jobb både for UiS og samfunnet generelt.
Bortsett fra personlige, romantiske, og/eller økonomiske relasjoner, så er det å ha publisert sammen — uansett tidsperspektiv — en automatisk diskvalifiserende faktor for å kunne være med å vurdere en søker.
Rune Todnem By, professor UiS
Når saken nå først er belyst, er det viktig at vi konsentrerer oss om lærings- og forbedringspotensialet, og derfor holder et fokus på prosess heller enn person — og da helst i åpen dialog. Det gjør meg derfor urolig om noen av oss frykter mulig gjengjeldelse fra universitetsledelsen ved å reise oppriktige spørsmål og bekymringer.
Selv var jeg ikke klar over det nære forholdet mellom suksessfull kandidat og medlem av innstillingsutvalget under selve ansettelsesprosessen, men ble i ettertid gjort oppmerksom på dette av kollegaer. Jeg visste at de er professorer i samme fagområde, jobber i samme avdeling ved samme fakultet, og er tilknyttet samme forskningssenter som de begge har ledet, men ikke at de er medforfattere og har vært ph.d.-biveileder og stipendiat.
Med bakgrunn i denne nye informasjonen reiste jeg en intern bekymringsmelding rundt prosess, med det formål for øye å utfordre og forbedre vår tilnærming til habilitetsspørsmål. Jeg utfordret ikke selve ansettelsen eller den suksessfulle kandidaten. Denne bekymringsmeldingen valgte jeg å opplyse involverte parter om, og på den måten forsikre at relevante kollegaer vet hvem som har sagt ifra om hva.
På direkte spørsmål om noen hadde erklært seg inhabile i denne spesifikke ansettelsesprosessen, svarte HR-avdelingen at «det var ingen diskusjon knyttet til habilitet som del av denne ansettelsesprosessen». Det svaret har siden endret seg, noe jeg finner bekymringsfullt da en habilitetsvurdering selvfølgelig skal være grundig dokumentert, og ikke noe en overser eller glemmer.
Om en habilitetsvurdering ble foretatt i dette tilfellet, skal denne selvfølgelig være dokumentert, og ha tatt plass uten den habilitetsvurdertes tilstedeværelse og deltakelse. Da habilitetsvurderinger på generelt grunnlag først og fremst er et personlig ansvar, skal den til enhver tid habilitetsvurderte selv trekke seg fra prosessen om det foreligger den minste mulighet for spørsmålstegn rundt habilitet og/eller interessekonflikt. Dette for å beskytte tillit og omdømme til både institusjon og suksessfull kandidat.
Etter 15 år ved britiske universiteter, hvorav seks år som avdelingsleder med ansvar for ansettelser i egen avdeling, har jeg en klar trening, erfaring, forståelse, og forventning når det kommer til habilitetsspørsmål: Bortsett fra personlige, romantiske, og/eller økonomiske relasjoner, så er det å ha publisert sammen — uansett tidsperspektiv — en automatisk diskvalifiserende faktor for å kunne være med å vurdere en søker. Å være involvert i en ansettelsesprosess hvor en av dine egne tidligere ph.d.-kandidater er en av søkerne er helt uaktuelt, uansett tidsperspektiv. Muligheten for mistanke om partiskhet og interessekonflikter kan undergrave tillit og omdømme, og er en risiko et universitet ikke kan ta seg råd til.
Med dette i tankene har jeg brukt anledningen til å foreslå for vår HR-avdeling og rektor at vi bør ta denne muligheten til å etablere helt klare institusjonelle retningslinjer rundt habilitetsvurderinger ved UiS: Uansett tidsperspektiv, så skal ikke individer som har publisert, og/eller vært i et ph.d.-veileder/stipendiat-forhold med en søker kunne være involvert i ansettelsesprosessen. Det samme bør selvfølgelig også gjelde opprykksprosesser.
Norge er ikke så lite at vi ikke kan finne innstillingsutvalgsmedlemmer som ikke er en kandidats tidligere veileder, stipendiat, og/eller medforfatter. Hvor det kan være tvil om andre habilitetsspørsmål, så skal alltid en uavhengig habilitetsvurdering foretas og grundig dokumenteres. Når det gjelder ansettelser av professorer, dekaner og opp foreslår jeg videre at et styremedlem og et eksternt medlem er med i innstillingsutvalget. Dette for å videre profesjonalisere vår tilnærming til ansettelser.
La oss ta denne læringen om bord — ikke bare ved UiS, men i hele sektoren — så unngår vi mulige tillitstærende situasjoner som dette i fremtiden. Jeg håper og tror vi alle kan samle oss rundt vår nye prorektor for innovasjon og samfunn, da vi har en klar og viktig oppgave foran oss: Vi skal utgjøre en forskjell — sammen.
