LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Habilitet i akademia
Stiller spørsmål ved habilitet i ansettelse av prorektor ved Universitetet i Stavanger
Er man inhabil hvis man har vært biveileder og medforfatter? Ja, mener noen. Nei, mener andre.
Publisert
Sist oppdatert
I kjølvannet av habilitetssakene rundt Arbeiderpartipolitikerne Tonje Brenna og Anette Trettebergstuen, og sist forsknings- og utdanningsminister Ola Borten Moe (Sp), har diskusjonene og debattene rundt habilitetsspørsmål i ulike sektorer blusset opp.
Også i akademia og innenfor høyere utdanning. Utfordringer knyttet til habilitet er langt ifra noe nytt i universitets- og høgskolesektoren, og det dukker stadig opp saker.
Senest denne uken kunne Khrono avsløre at rektor ved Norges Handelshøyskole, Øystein Thøgersen, utpekte kjæresten sin og nåværende kone, Linda Nøstbakken, til styreverv for Samfunns- og næringslivsforsking AS (SNF).
Og tidligere rektor ved NTNU, Gunnar Bovim, gikk av som rektor etter at han var blitt kjæreste med direktør for campusprosjektet ved NTNU, Merete Kvidal.
Helhetsvurdering
Ved Universitetet i Stavanger (UiS) har det denne våren blitt stilt spørsmål rundt ansettelsen av prorektor for innovasjon og samfunn, Marte Cecilie W. Solheim, som skal ta over etter Rune Dahl Fitjar 1. august.
Khrono har blitt kontaktet av flere ansatte ved universitetet, som undrer seg både over måten det aktuelle habilitetsspørsmålet ble behandlet på, og over selve avgjørelsen.
I innstillingsutvalget satt nemlig Ragnar Tveterås, som var Solheims biveileder i forbindelse med hennes doktorgradsarbeid fra 2011 til 2016. De to har også publisert sammen.
Ifølge juridisk seniorrådgiver ved UiS, Gunnar Baustad, som i sommer er stedfortredende for HR-direktør Gro Adsen Sokn, ble det foretatt en habilitetsvurdering av innstillingsvalget da søkerlisten til stillingen ble kjent 16. januar. Grunnen var at Ragnar Tveterås selv viste til at han hadde vært biveileder for Solheim.
— Det ble foretatt en helhetsvurdering der vi landet på at det ikke var noen grunn til å skifte ut et av medlemmene i innstillingsutvalget, skriver Baustad i en e-post til Khrono.
Khrono har tilbudt Ragnar Tveterås å kommentere denne saken. Det har han takket nei til.
Foreløpig ønsker ingen av de ansatte ved UiS som har kontaktet Khrono å stå frem med navn. Ifølge en av tipserne skyldes dette frykt for gjengjeldelse fra ledelsen.
Felles for de ansatte er at de ønsker fokus og debatt rundt habilitetsutfordringer i akademia. For ordens skyld stiller ingen av de Khrono har vært i kontakt med spørsmål ved om den beste kandidaten fikk jobben til slutt.
Ulike koblinger
Selv om det er koblingen mellom Ragnar Tveterås og Marte Cecilie W. Solheim som har fått mest oppmerksomhet, tegnes det også et større bilde av andre koblinger som ansatte ved UiS mener kan by på utfordringer rundt habilitet og interessekonflikter.
Det pekes blant annet på at avtroppende prorektor for innovasjon og samfunn, Rune Dahl Fitjar, var veileder for Solheim da hun tok sin doktorgrad ved UiS. Solheim har de siste tre årene vært leder for Senter for innovasjonsforskning, en stilling som Rune Fitjar Dahl overtar fra 1. august. I likhet med Ragnar Tveterås har også Dahl Fitjar sampublisert med Solheim, tilbake i 2017.
Ragnar Tveterås var leder for Senter for innovasjonsforskning før Solheim fikk denne stillingen for tre år siden.
Når det gjelder koblingen mellom Tveterås og Solheim skriver juridisk rådgiver Gunnar Baustad at bortsett fra at begge arbeider ved det samme fakultetet, så foreligger det ikke andre særegne forhold som kan være egnet til å svekke tilliten til Tveterås' upartiskhet.
— Et biveilederforhold trenger ikke i seg selv være synonymt med inhabilitet. Dersom et biveilederforhold er nært i tid kan det gi større grunn til å stille spørsmål. Vi ser at enkelte virksomheter i sektoren opererer med en tidsangivelse på 5 år. Som en rettesnor kan det ha noe for seg, men vi har ikke satt noen slik grense. Grunnen er kort og godt at det kan være flere andre elementer enn et veilederforhold som kan forsterke en vurdering i retning av inhabilitet, skriver Baustad.
En av de Khrono har snakket med mener at UiS-rektor Klaus Mohn burde ha bedt om en uavhengig habilitetsvurdering da spørsmålet ble reist i januar, og at det skulle blitt gjort en habilitetsvurdering av en uavhengig ekspert.
— Man ikke selv kan vurdere om man blir ansett som habil eller ikke, mener vedkommende.
Hvor skal grensen gå?
Khrono har vært i kontakt med flere jusseksperter og andre eksperter innenfor habilitet og etikk om habilitet generelt i akademia.
Jussprofessor Eivind Smith ved Universitetet i Oslo (UiO) peker på at dersom noen mener at en habilitetsvurdering er feil, fører ikke det nødvendigvis til at ansettelsen er ugyldig.
— Det som til slutt vil avgjøre det er om ansettelsen i seg selv var mer eller mindre tvilsom, for eksempel om søkerne var like faglig gode eller andre forhold, sier Smith.
Jussprofessor ved Universitetet i Bergen (UiB), Johan Giertsen, sier at det er plenty av habilitetsutfordringer i norsk akademia.
— Spørsmålet er hvor man skal sette grensen. Sentrale begrep i selve loven er det som heter «særegne forhold» og «personlig tilknytning». Det å kjenne noen fordi du er kollega på samme arbeidsplass, eller fordi du har vært i et møte med vedkommende, er så langt jeg kan se ikke et særegent forhold.
— Vi må huske på at det er relativt små fagmiljøer i Norge. Dersom man skulle tolket habilitetsreglene veldig strengt, ville det blitt utfordrende å få bedømmelsessystemet til å fungere, fortsetter Giertsen, som understreker at han ikke er noe ekspert på forvaltningsrett.
Direktør for De nasjonale forskningsetiske komiteene, Helene Ingierd, understreker at hun ikke konkluderer i saken fra Stavanger når Khrono spør henne om habilitetsutfordringene i høyere utdanning.
— Det jeg kan si er at det er vesentlig at det faktisk er foretatt en habilitetsvurdering. Retningslinjene er tydelige på at det skal være åpenhet om relevante roller og tilknytninger når det foretas faglige bedømmelser av andres arbeid, inkludert ved ansettelser, sier Ingierd.
Hun fortsetter:
— Det er ikke gitt at det foreligger inhabilitet, selv om det tidligere har vært en veilederrelasjon og faglig samarbeid. Slike faktorer bør imidlertid vurderes nøye, og tid og omfang er relevante faktorer; jo nærmere i tid samarbeidet har foregått og jo større omfang samarbeidet har hatt, jo mer taler det for inhabilitet.
