Debatt ● Sondre Wold
I fravær av en akademisk styringsrente
Den ekstreme veksten i publisering skyldes ikke bare forlagene. Preprint-servere fungerer også som en slags vitenskapens TikTok — og akkurat slik flere unge i dag får nyhetene sine gjennom korte videosnutter, får en stadig større del av forskerstanden fagnytt fra selvpubliserte artikler.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Nylig ble 271 tidsskrifter fra forlagene Frontiers og MDPI nedjustert til nivå null av Publikationsforum, organet som har ansvaret for klassifisering av publikasjonskanaler i Finland. Dette kommer i kjølvannet av en artikkel i Quantitative Science Studies, hvor det anslås at det totale antallet vitenskapelige artikler var 47 prosent høyere i 2022 enn det var i 2016, og at en stor del av denne økningen skyldtes nettopp disse to forlagene.
Når det snakkes om den ekstreme veksten i vitenskapelig publisering, er det vanlig å gå etter forlagene som publiserer forskningen. Forskere må betale skyhøye priser for å publisere funn som i all hovedsak er skattefinansiert, og vurderingsarbeidet som gjøres for å kvalitetssikre artiklene gjøres av andre forskere, ofte uten noen form kompensasjon. Denne praksisen fikk nylig gjennomgå av Dag O. Hessen og Dag W. Aknes i et intervju med Khrono i forbindelse med nevnte studie.
At denne modellen er med på å drive fram inflasjon i vitenskapelige arbeider, råder det altså ingen tvil om. Når det eksisterer et sterkt økonomisk intensiv for å øke mengden artikler, men ikke et tilsvarende intensiv for å øke kvaliteten på disse, er det å forvente at man ender opp med et system som belønner førstnevnte i større grad enn sistnevnte.
Selv om jeg er enig i kritikken av forlagsvirksomheten, mener jeg den er utilstrekkelig som forklaring på inflasjonen. Mitt eget forskningsfelt, språkteknologien, illustrerer godt hvorfor.
Innen forskning på maskinlæring og kunstig intelligens har det lenge vært populært å publisere lengre konferanseartikler fremfor å publisere i tidsskrift. Publisering av disse håndteres ofte av fagspesifikke foreninger, og innsenderne er selv ansvarlige for at manuskriptene overholder stilkrav og andre formalia. Verv i foreningene lyses ut i valg, hvor andre forskere har stemmerett, og foreningene drives for å gå i null, ikke for å betale ut utbytte. Alt publiseres med åpen tilgang.
Denne publiseringsmodellen er vesensforskjellig fra den tradisjonelle forlagsmodellen. Likevel ser vi en enorm økning i antall artikler også her. Nylig sendte jeg selv inn en artikkel til konferansen ICLR, og ved innsendelse fikk jeg beskjed om at det var kommet over elleve tusen bidrag, en økning på rundt 40 prosent fra fjoråret.
Tygg litt på den: 11 000 artikler til én konferanse.
Noen dataforskere, gjerne de med fast stilling eller som er ansatt i det private, bruker nå preprints som primær publiseringskanal og slipper med dette å forholde seg til tradisjonell vitenskapelig prosedyre.
Sondre Wold
Denne økningen er ikke et engangstilfelle og kan ikke forklares ved at det har kommet 40 prosent flere forskere på ett år, ei kan den forklares av språkmodellenes fremvekst. Denne økningen kommer i tillegg til den enorme veksten av såkalte preprints, hvor forfattere selv kan publisere uferdig forskning som ennå ikke har gjennomgått fagfellevurdering.
Noen dataforskere, gjerne de med fast stilling eller som er ansatt i det private, bruker nå preprints som primær publiseringskanal og slipper med dette å forholde seg til tradisjonell vitenskapelig prosedyre. Likhetene mellom denne utviklingen og det vi tidligere har sett i medielandskapet er slående: Ny teknologi gjør det mulig å hoppe bukk over ekstern kvalitetskontroll, uten at det går på bekostning av nedslagsfeltet.
Om man tillater seg å være litt fjasete, kan man beskrive preprint-servere som vitenskapens TikTok, og akkurat slik flere unge i dag i all hovedsak får nyhetene sine gjennom korte videosnutter, får en stadig større del av forskerstanden fagnytt fra selvpubliserte artikler og nyhetsbrev skrevet av fagpåvirkere i sosiale medier.
Jeg tror de fleste er enige om at vi ikke var 47 prosent klokere i 2022 enn vi var i 2016. Vi forsker som aldri før, samtidig som vi tilsynelatende får mindre og mindre igjen for det.
Det finnes ingen global akademisk styringsrente man kan justere, og det er derfor nødvendig at sektoren går sammen for å diskutere hvordan vitenskapelig publisering skal se ut i fremtiden. Tilliten til forskning og vitenskap virker å være på vei nedover, akkurat som den er med redaktørstyrte medier, og selv om det selvfølgelig ikke er så ille her på berget som det er over dammen, er det ingen grunn til å tro at dette kommer til å bedres.
Om vi ønsker en framtid hvor vitenskap fortsatt har den posisjonen vi forskere typisk ønsker at den skal ha, og hvor vi også fortjener å inneha denne posisjonen, mener jeg vi må få ned antallet artikler.
Sondre Wold
Om vi ønsker en framtid hvor vitenskap fortsatt har den posisjonen vi forskere typisk ønsker at den skal ha, og hvor vi også fortjener å inneha denne posisjonen, mener jeg vi må få ned antallet artikler. Dette vil innebære å publisere mindre, men bedre, noe som krever en endring i hvordan forskning bedrives ved universitetene.
Publiseringspresset mange forskere kjenner på er velkjent, og når det også ser ut til å være enighet om at volumet går på bekostning av den faglige kvaliteten, skulle man tro det var mulig å gjøre noe med det også. Man kan for eksempel se på publiseringsnormen for doktorgradsstudenter, som ofte må publisere tre-fire artikler i løpet av stipendiatperioden for å disputere, en praksis som åpenbart tilrettelegger for slett arbeid og snarveier, ansettelsespraksiser for høyere akademiske stillinger og selvfølgelig også kulturendringer.
God vitenskap tar tid. Lang tid. Fysikeren Peter Higgs er kjent for å ha sagt at han ville ha fått fyken fra Universitetet i Edinburgh på sytti- og åttitallet om det ikke var for at det muligens vanket en nobelpris på ham. Publiseringslisten hans var rett og slett alt for skrinn; han publiserte angivelig under ti artikler mellom 1964 og 1996.
Tidligere i år gikk det et rykte på en KI-konferanse om at en av deltagerne hadde navnet sitt på femti fullverdige artikler – kun for denne konferansen. Man skal være forsiktig med å spå fremtiden, men jeg føler meg rimelig sikker på at Higgs ender opp med å ha størst vitenskapelig påvirkning av disse to.
