Debatt ● Stefano Nichele
Professorer som intellektuelle ledere i samfunnet
Akademisk målstyring gjør at professorer stadig blir likere «managers», ansvarlige for å generere inntekter og møte institusjonelle mål heller enn å engasjere seg i dyp refleksjon og kritisk analyse.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Gjennom historien har professorer stått som samfunnets intellektuelle ledere, spilt en avgjørende rolle i å fremme kunnskap, veilede akademisk diskurs og bidra til samfunnsutviklingen.
Akademikere fremmer ikke bare sine respektive disipliner gjennom banebrytende forskning, men påvirker også bredere intellektuell utvikling gjennom å være katalysatorer for innovasjon.
De fungerer som mentorer og veiledere for fremtidige generasjoner av forskere, samtidig som de engasjerer seg i offentlig påvirkning, og de tilbyr sin ekspertise for å forme politikk og adressere de mest presserende samfunnsutfordringene.
I sin rolle som voktere av akademiske standarder, fremmer professorene intellektuell integritet og sikrer kontinuiteten av vitenskapelige verdier.
Imidlertid, i det moderne akademia kan presset for å oppnå målbare prestasjoner, noe man kan kalle ytelsesmetrikk, overskygge de bredere langsiktige intellektuelle og samfunnsmessige bidragene akademikere er i stand til å gi.
Selv om studenttilfredshet er viktig, bør det ikke gå på bekostning av å dyrke kritisk tenkning og intellektuell dybde.
Stefano Nichele
I undervisningssammenheng fører dette hensynet til metriske mål på studenttilfredshet, bestått-rater og påmeldingstall til at professorer prioriterer effektiv levering av kursinnhold og positiv tilbakemelding fra studenter foran dypere intellektuelt engasjement.
Selv om studenttilfredshet er viktig, bør det ikke gå på bekostning av å dyrke kritisk tenkning og intellektuell dybde. Professorer er under økende press til å tilpasse undervisningsstilen for å øke studentenes anerkjennelse. Dette kan føre til en utvanning av strenge akademiske standarder.
I forskning legger måler ytelsesmetrikker mengden publisert arbeid og innhenting av eksterne midler. Professorer blir ofte vurdert ut fra antall tilskudd de sikrer eller hyppigheten av deres publisering, snarere enn den langsiktige virkningen eller betydningen av deres forskning.
Dette skaper et system der kortsiktige gevinster og overfladisk produktivitet belønnes, mens mer substansielle bidrag til intellektuell tenkning og samfunnsutvikling kan bli undervurdert. Resultatet av dette blir at professorer oftere og oftere må finne seg i å opptre mer som «managers», som det heter på engelsk, ansvarlige for å generere inntekter og møte institusjonelle mål heller enn å engasjere seg i dyp refleksjon og kritisk analyse.
Peter Higgs, nobelprisvinner i fysikk for sitt arbeid med massen til subatomære partikler som førte til oppdagelsen av Higgs-bosonet, døde tidligere i år. Han ble for 11 år siden intervjuet av The Guardian, og hans ord bør ikke bli glemt: «Jeg ville ikke vært produktiv nok for dagens akademiske system».
Higgs påpekte i et intervju med The Guardian at han kunne føle at han ble stilt i skam på avdelingen da de gjorde forskningsevalueringer. Da Higgs og kollegene ble bedt om å presentere en liste over nylige publikasjoner, sendte han tilbake en kort erklæring: «Ingen». Langsiktige arbeider som det å identifisere Higgs-bosonet ville ikke vært mulig i dag, hevdet Higgs, ettersom akademikere forventes å «produsere stadig nye artikler».
Langsiktige arbeider som det å identifisere Higgs-bosonet ville ikke vært mulig i dag, hevdet Higgs, ettersom akademikere forventes å «produsere stadig nye artikler».
Stefano Nichele
Dette skiftet fra intellektuelt lederskap til ledelsen gjennom akademisk målstyring reiser en grunnleggende debatt om professorers rolle i akademia og om deres potensial fullt ut blir realisert.
Det er i jakten på kunnskap og dyrkingen av intellektuell vekst man finner essensen av akademia.
Ved å gi professorer mer tid til refleksjon, lesing, tenkning og intellektuelt engasjement, kan akademiske institusjoner revitalisere deres rolle som intellektuelle ledere og sikre at de fortsetter å bidra meningsfylt til både akademia og samfunnet.
Det er avgjørende at universiteter revurderer sine prioriteringer og legger vekt på dyp intellektuelt engasjement fremfor kortsiktig produktivitet. Fremtiden for akademisk fortreffelighet — og som en forlengelse, samfunnsframgang — avhenger av det.
