Siste fra forsiden:
Nyeste artikler
Debatt ● hilde fiva buzungu
Hvis svaret alltid er mere penger, er det mulig vi stiller feil spørsmål?
For lav dekning av kvalifiserte tolker i offentlige organer skyldes ikke nødvendigvis mangel på tolker.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Førsteamanuensis Åse Johnsen ved Universitetet i Bergen skriver i Khrono 12. januar at det må mer penger på bordet til tolkeutdanningene. Det er vanskelig å si seg uenig et ønske om mer penger til universiteter og høgskoler. Å kvalifisere profesjonsutøvere til tolkeprofesjonene er et viktig samfunnsoppdrag, og som Johnsen påpeker er tilgang til kvalifiserte tolker en forutsetning for at offentlige organer skal lykkes med sin etterlevelse av tolkeloven.
Lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk mv. (tolkeloven) trådte i kraft 1. januar 2022, og pålegger offentlige organer et ansvar for å sørge for tolking i møter med minoritetsspråklige innbyggere hvor man mangler felles språk. Johnsen påpeker at kun 42 prosent av tolkeoppdragene for offentlige organer i 2019 ble utført av kvalifiserte tolker.
Vi har ikke et lovforbud mot at offentlige organer benytter mindreårige til å utføre legearbeid eller advokatarbeid, og det er nedslående at tolkeyrket til nå har vært regulert i så liten grad at det har vært behov for dette forbudet.
Hilde Fiva Buzungu, førsteamanuensis ved OsloMet
Dette kan enten, som Johnsen foreslår, skyldes at det er for få tolker og at det er behov for at utdanningstilbudet i tolking bygges ut, styrkes og tilføres ressurser. En annen mulighet er at offentlige organer av andre grunner ikke evner å få dekket sine tolkebehov med kvalifiserte tolker.
I min doktoravhandling fant jeg at det sistnevnte var tilfelle. Da jeg undersøkte NAVs behov for tolking, fant jeg at etatens språkbehov i stor grad var på språk med god dekning av kvalifiserte tolker oppført i Nasjonalt tolkeregister. Det at etatens behov for tolking i liten grad ble dekket av disse kvalifiserte tolkene, skyldtes at de organisatoriske løsningene ikke var gode nok til å sikre at ansatte ved NAV-kontorene fikk tilgang til kvalifiserte tolker ved behov.
NAVs egne retningslinjer stilte krav til at tolkeoppdrag skulle dekkes av kvalifiserte tolker, men min undersøkelse fant brudd på dette i 72 prosent av tolkeoppnevningene. At NAV-kontorer som oppnevnte tolker fra private formidlingsbyråer hadde tolker helt uten språklige og tolkefaglige kvalifikasjoner i hele 85 prosent av møtene.
Dette samsvarer med mine tidligere funn fra en tilsvarende undersøkelse i helsesektoren i 2012, hvor private formidlingsbyråer tildelte tolkeoppdragene til personer helt uten kvalifikasjoner i 88 prosent av tilfellene.
Det er behov for forskning på dekningsgraden av tolker på de ulike språkene hvor offentlige organer har behov for tolk, men jeg vil mene at det per i dag ikke er grunnlag for å si at offentlige organers problemer med å etterleve tolkelovens § 7 om krav til kvalifisert tolk gjennomgående skyldes for få tolker eller for få studieplasser ved tolkeutdanninger.
Det er likeledes behov for forskning på sammenhengen mellom tolkers arbeidsforhold og offentlige organers tilgang til kvalifiserte tolker.
Det finnes språk hvor offentlige organer har behov for tolking uten at det finnes kvalifiserte tolker. De aller fleste språkene dette gjelder, er språk hvor det flere ganger har vært utlyst og gjennomført tospråklig testing av potensielle tolker.
Kompetanse i de to tolkespråkene utgjør grunnlaget for å kunne påbegynne tolkeutdanning. Tospråklig kompetanse er nødvendig for å kunne utføre tolking, og så vil man gjennom tolkestudier lære seg tolkefaglige metoder og teknikker for å tolke, samt få kompetanse knyttet til profesjonsutøvelse og yrkesetikk i tolkefaget.
Dersom det ikke finnes personer som har tilstrekkelig kompetanse i norsk og indonesisk eller norsk og mabaan til å kunne oppnå tilfredsstillende resultat på en tospråklig prøve i denne språkkombinasjonen, vil ikke all verdens utbygging av studietilbud i tolking kunne bøte på dette.
Johnsen tar også opp forbudet mot bruk av barn til tolking i tolkelovens § 4. Når det gjelder forbud mot oppnevning av mindreårige til tolking for offentlige organer, er dette en form for barnearbeid som jeg i utgangspunktet mener det er synd at det er nødvendig med et lovforbud mot.
Vi har ikke et lovforbud mot at offentlige organer benytter mindreårige til å utføre legearbeid eller advokatarbeid, og det er nedslående at tolkeyrket til nå har vært regulert i så liten grad at det har vært behov for dette forbudet. Forbudet har vi imidlertid hatt siden 2016, tidligere var dette regulert i forvaltningslovens § 11 e, men bestemmelsen er nå inntatt i tolkeloven.
Jeg mener i likhet med Johnsen at forbudet er nødvendig og betimelig gitt tidligere undersøkelser av offentlige organers praksis i kommunikasjon med minoritetsspråklige innbyggere. I min doktorgrad fant jeg dog at det som forkom adskillig oftere enn at mindreårige ble benyttet til tolking, var at voksne familiemedlemmer og venner ble benyttet til å formidle informasjon mellom offentlige organer og minoritetsspråklige innbyggere.
En slik praksis er også svært problematisk, og tolkelovens forbud mot å benytte mindreårige til tolking og formidling av informasjon kan med fordel utvides til å dekke også andre pårørende.
Les også:
Følg flere debatt i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Stenger heisene og slukker lysene på universitetet
Politisk innspurt må gi klarere retning
Kritisk til å fravike karakterkrav ved årets opptak
Frykter at Norge sitter igjen med bare tysk, fransk og spansk om ti år
Professor ber dekan om å gå av: — Null tillit
Mest lest
Takk og farvel, masteroppgaven
Litt tyngre å få jobb med master
Her får ansatte lønnsbonus for å publisere: — En god anerkjennelse
Student ble tatt for fusk og saksøkte Kunnskapsdepartementet. Nå har hun tapt i to rettsinstanser.
Går hardt ut mot rektor i lokalavisa