Debatt ● Sarah J. Paulson
Vi trenger flere kvalifiserte tolker i offentlig sektor
Under halvparten av alle tolkeoppdrag i det offentlige blir levert med en kvalifisert tolk. Det kan få store konsekvenser for brukerne av tjenestene.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
aNå må politikerne på banen slik at vi får utdannet flere kvalifiserte tolker til offentlig sektor. I desember 2020 uteksaminerte OsloMet de aller første studentene som har fullført et 4-årig bachelorstudium i tolking i offentlig sektor, og vi bidrar gjerne med å utdanne flere.
Offentlige ansatte i blant annet politiet, NAV og barnevernet møter jevnlig personer som ikke behersker godt nok norsk og derfor trenger tolk. Samtidig viser tall fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (ImDi) at kun fire av ti offentlige tolkeoppdrag i 2019 ble levert med en kvalifisert tolk. Hele 62% av tolkeoppdragene i 2019 ble derimot levert med en ufaglært tolk.
Hva betyr det for vårt samfunn og hvilke konsekvenser har det at så få av tolkeoppdragene leveres av en kvalifisert tolk?
Tolking i offentlig sektor forutsetter flerspråklighet, men det å være tolk krever langt mer enn svært gode språkkunnskaper og et stort ordforråd. Tolking i offentlig sektor krever en bredde i kompetanse som er mangelvare i det norske samfunn. Tolker må kunne håndtere et komplekst arbeidsfelt der tverrprofesjonelt samarbeid og samhandling inngår, og de må beherske kompetanse i ulike tolkemetoder og ikke minst må de inneha mye forskjellig kunnskap om offentlig sektor, blant annet helsevesenet, politiet, rettsvesenet, NAV og barnevern.
Når kvalifiserte tolker er så stor mangelvare som i Norge i dag, må vi dessverre anta at rettighetene til mange med behov for tolketjenester ikke blir tilstrekkelig sikret, og at de heller ikke alltid får den informasjonen som de har behov for
Sarah j. Paulson
Tolking i det offentlige er viktig både for enkeltindivider, for fagpersoner og for samfunnet som helhet. Denne tolkingen har med andre ord en svært viktig samfunnsfunksjon. Likevel viser nøkkeltall fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (ImDi) at det er 1701 tolker i 70 språk i Nasjonalt tolkeregister, og at det kun er 58% av disse som er «godt kvalifiserte».
Når kvalifiserte tolker er så stor mangelvare som i Norge i dag, må vi dessverre anta at rettighetene til mange med behov for tolketjenester ikke blir tilstrekkelig sikret, og at de heller ikke alltid får den informasjonen som de har behov for. Et nylig eksempel på dette ser vi i en OsloMet-rapport om oppfølging av lavinntektsfamilier i NAV fra 2019. Studien viser at det har vært et stort underforbruk av tolketjenester ved de fleste NAV-kontorene. Hele 81 prosent av samtalene forskerne undersøkte, ble gjennomført uten tolk. Det forekom også ofte at ektefellen som kunne best norsk, ble satt til å tolke for den andre.
I Kommunerevisjonens rapport fra i fjor om bruk av tolk i barnevernstjenesten i Oslo kommer det også fram manglende bruk av kvalifiserte tolker. Her er det tilfeller der tolk ikke blir brukt i det hele tatt, selv om det har vært et behov. I en sak hvor barnevernstjenesten hadde fått flere bekymringsmeldinger om at far var voldelig mot mor, ble den mulige voldsutøveren satt til å tolke for mora i flere møter.
I slike eksempler kommer det tydelig fram hvor viktig tolker er, for at de som trenger det, skal få nødvendig og riktig informasjon og rettferdig behandling. Uten kvalifisert tolk til stede kan det få alvorlige konsekvenser for brukerne. I tillegg kan det offentlige også gå glipp av muligheten til å fremme kommunikasjon, kunnskap og felles forståelse på begge sider av den språklige barrieren. Dette vil igjen kunne påvirke muligheten for medborgerskap, integrering og en god videreutvikling av vårt mangfoldige samfunn.
Disse eksemplene og nøkkeltallene til Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (ImDi) viser med tydelighet at det er et stort behov for flere faglærte, kompetente og kvalifiserte tolker i Norge. Å dekke dette behovet kan kun skje ved at flere utdanner seg til tolk i offentlig sektor. Siden 2007 har Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) og så OsloMet tilbudt en ett-års tolkeutdanning slik at tolker har kunnet få nødvending basiskunnskaper og basis-ferdigheter i tolking. Siden 2017 har OsloMet også hatt eneansvar i Norge som tilbyder av bachelorstudium i tolking i offentlig sektor.
OsloMet vil gjerne utdanne flere tolker i offentlig sektor, men er avhengig av økt finansiering for å kunne gjøre dette. Jeg håper at våre politikere forstår betydningen av den kompetansen kvalifiserte tolker har for samfunnet som helhet, og at de er forutseende nok til å prioritere økte ressurser til denne utdanningen. Jeg håper ikke minst at mange vil følge i fotsporene til de første tolkene i Norge med bachelorutdanning, og at Norge vil få mange flere godt kvalifiserte tolker til offentlig sektor i årene som kommer.
