Debatt åse johnsen

Ny tolkelov, et skritt nærmere fullverdig profesjon?

— Hvis vi i Norge skal oppfylle kravet om bruk av kvalifisert tolk innen fristen for lovens dispensasjon som er i 2026, må det penger på bordet for å styrke utdanningen nå, skriver tolkforsker Åse Johnsen.

— Søknadstallene til grunnemne i tolkeutdanning viser at det er stor interesse for dette studiet og at utøvende tolker ønsker å kvalifisere seg, skriver Åse Johnsen. Bildet er illustrasjon.
— Søknadstallene til grunnemne i tolkeutdanning viser at det er stor interesse for dette studiet og at utøvende tolker ønsker å kvalifisere seg, skriver Åse Johnsen. Bildet er illustrasjon.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Fra første januar 2022 har Norge fått en ny tolkelov og lovens formål er definert i §1 som følger:

«Loven skal bidra til å sikre rettssikkerhet og forsvarlig hjelp og tjeneste for personer som ikke kan kommunisere forsvarlig med offentlige organer uten tolk. Loven skal også bidra til å sikre at tolker holder en faglig forsvarlig standard.»

Den nye tolkeloven er viktig. Den er med på å regulere en profesjon som er under utvikling. Vi er mange som har store forventninger til at denne loven skal være et steg i riktig retning mot en fullverdig profesjonalisering av tolkeyrket.

Ifølge nøkkeltall publisert i en rapport av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) ble det i 2019 gjennomført 730.000 tolkeoppdrag for fremmedspråklige i offentlig sektor, altså i gjennomsnitt 2000 oppdrag per dag. Dette viser at tolkyrket er viktig for at kommunikasjonen mellom fremmedspråklige og norsk offentlig sektor skal fungere.

I Norge ser vi på tolken som topartisk: hen tolker like mye for de som ikke kan norsk (eller som bruker tegnspråk) som for de som er ansatt i offentlig sektor. Kan man ikke kommunisere på et felles språk er det heller ikke mulig for de offentlig ansatte å utføre jobben sin.

I dette innlegget er det to aspekter ved loven som jeg vil trekke frem: For det første at det nå er lovfestet at barn ikke skal brukes som tolk (bortsett fra i nødsituasjoner) og for det andre at det skal brukes kvalifisert tolk når det er behov for tolk etter loven.

Det finnes mange eksempler på at barn har vært brukt som tolk for foreldre, både i privat sammenheng, i skolesammenheng og i helsevesenet. Tidligere kulturminister Abid Raja forteller i sin nye biografi at han måtte tolke for moren sin når han som barn skulle til kontroller på sykehuset. Når barn brukes som tolk for foreldrene blir forholdet mellom foreldre og barn snudd på hodet. Barna blir de som behersker kommunikasjonen og foreldrene blir gjort til umyndige språkløse individer.

Derfor er det viktig at det nå er nedfelt forbud mot bruk av barn som tolk i den nye lovens §4: «Offentlige organer skal ikke bruke barn til tolking eller annen formidling av informasjon.»

Tolking krever et høyt språklig nivå i to språk, inkludert fagterminologi, og ferdigheter i tolkemetoder og tolketeknikk, samt innsikt i yrkesfaglige retningslinjer. Det er vel ingen tvil om at et barn ikke er kvalifisert til å utføre en så krevende oppgave.

Man kan spørre seg om rettssikkerheten er ivaretatt når personer uten tolkeutdanning blir betraktet som kvalifiserte etter loven (...)

Åse Johnsen, førsteamanuensis i spansk ved Universitetet i Bergen

I tolkelovens §7 heter det at det skal brukes kvalifisert tolk når man etter loven har plikt til å bruke tolk, dog med dispensasjon fram til 31.12. 2026. Rapporten fra IMDi viser at kun 42 prosent av tolkeoppdragene i 2019 ble utført av kvalifisert tolk. Loven definerer en kvalifisert tolk som en som er oppført i Nasjonalt tolkeregister, og det er derfor interessant å se litt mer på hvordan tolkeregisteret er bygget opp.

Nasjonalt tolkeregister ble opprettet av IMDi og ble fornyet i mars 2021 i forbindelse med at det nå er mulig å ta en bachelorgrad i tolking ved OsloMet i tillegg til grunnemne på 30 studiepoeng, som tidligere har vært den eneste formelle utdanningen for fremmedspråkstolker i Norge.

I følge IMDi har registeret 1701 tolker fordelt på 70 språk og disse er inndelt i fem kategorier. I de tre øverste kategoriene finner vi tolker med statsautorisasjon eller bachelorgrad. I den fjerde kategorien finner vi tolker med grunnemne. I den siste kategorien finner vi statsautoriserte translatører, fagoversettere og personer som har bestått en tospråklig test og som alle har et tre dagers kurs i Tolkens Ansvarsområde (TAO).

Alle disse regnes som kvalifiserte etter loven. Spørsmålet man kan stille seg er om det finnes noen andre profesjoner der en språktest og et tre dagers kurs gjør en kvalifisert til et så krevende yrke.

Det er en utfordring at behovene for tolkespråk stadig er i forandring, både fordi det kommer nye grupper innvandrere til Norge og fordi de som er bosatt her etter hvert lærer seg norsk, og kun bruker tolk i helt spesielle situasjoner, f.eks. i helsevesenet eller i rettssaker hvor de kan være innkalt som vitne, offer eller tiltalt.

Det betyr at det å satse på tolkeyrket som et livslangt yrke ofte kan være utfordrende på grunn av forandringer i behov. Derfor har man opprettet et grunnemne på 30 studiepoeng som gir tolkene en grunnleggende innføring i tolkeyrket og som burde være et absolutt minimumskrav for å være kvalifisert til å tolke innen helsevesen og rettsvesenet.

Formålene med den nye loven er å ivareta rettssikkerheten til de fremmedspråklige brukerne i møtet med det offentlige og å sikre at tolkene holder en faglig forsvarlig standard. Man kan da spørre seg om rettssikkerheten er ivaretatt når personer uten tolkeutdanning blir betraktet som kvalifiserte etter loven og når 58 prosent av tolkeoppdragene som ble utført i 2019 ble utført av ikke kvalifiserte tolker, tolker som ikke engang er oppført i tolkeregisteret.

Den svenske sosiologen Tomas Brante knytter forskningsbasert kunnskap til sin definisjon av profesjon, og i store norske leksikon kan vi lese at en profesjonsutøver har adgang til å utføre visse tjenester i samfunnet i kraft av sin utdanning, yrkestittel og medlemskap i en profesjonsforening.

Forskningsbasert utdanning er derved grunnleggende for enhver profesjon og det er et sterkt behov for å styrke tolkeutdanningen i Norge. Det må også være et mål at det både gis tilbud og stilles krav til at alle som er oppført i registerets siste kategori må ta grunnemne på 30 studiepoeng.

Både bachelorgrad og grunnemne tilbys ved OsloMet, og fra 2020 tilbys grunnemne også ved Høgskolen på Vestlandet i samarbeid med Universitetet i Bergen. Søknadstallene til grunnemne viser at det er stor interesse for dette studiet og at utøvende tolker ønsker å kvalifisere seg.

Hvis vi i Norge skal oppfylle kravet om bruk av kvalifisert tolk innen fristen for lovens dispensasjon som er i 2026, må det penger på bordet for å styrke utdanningen nå! Det må opprettes flere studieplasser og gjerne også flere studiesteder for å få geografisk spredning på studiet.

Åse Johnsen forsker på tolking i retten og foreleser på grunnemne i tolking ved Høgskulen på Vestlandet og Universitetet i Bergen.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

Powered by Labrador CMS