Hvem styrer Forskningsrådet?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Norges forskningsråd (NFR) offentliggjorde nylig hvem som skal sitte i deres nye porteføljestyrer fra nyttår. Styret-med-stor-S har delegert til disse styrene strategi og beslutninger knyttet til NFRs tematiske innretninger («porteføljer») og dermed den konkrete finansieringen av hvilken forskning. Antall og struktur på disse er samtidig revidert; færre porteføljer og dermed styrer, fra 16 til 11, og med tilsvarende større tematisk bredde. Antall styremedlemmer totalt går fra 158 til 124.

Styremedlemmer, her som ellers, er personlig oppnevnt. De virker i kraft av egen person, integritet og kompetanse. De er ikke representanter for sine respektive arbeidsgivere eller tilsvarende.

forskningsrådet

Disse skal bestemme om du får støtte fra Forsknings­rådet

Men det er likevel ikke uten betydning hvilket tilfang av bakgrunner, erfaringer og kompetanser disse samlet representerer. NFR pekte selv på sektor- og geografisk fordeling i forbindelse med offentliggjøringen, og oppsummerte at sammensetningen har «god balanse i fag- og systemkompetanse og god spredning på geografi og sektor».

Så la oss se litt nærmere på denne fordelingen, inkludert i hvilken grad det er vesentlige endringer i «tyngdepunkt» fra de sittende porteføljestyrer til de påtroppende.

Geografisk fordeler representasjonen seg som følger. Øst-Norge, i praksis Oslo-regionen, styrker sin dominans og får nå nesten halvparten av styremedlemmene, vesentlig opp fra knappe 40 % i de avtroppende. Den økte andelen finnes igjen i en tilsvarende reduksjon av utenlandske medlemmer (denne gruppen er mer enn halvert).

Vest-, Midt- og Nord-Norge deler som før relativt likt resten, mens Sør-Norge (Kristiansand) forblir helt marginalt representert (fra 4 til 3 styremedlemmer totalt). Midt-Norge er konkret Trondheim. Nord-Norge er dominerende Tromsø med noe deltakelse fra Bodø. Vest-Norge er mest distribuert; flest fra Bergen, deretter Stavanger og Sogndal.

Sektorfordelingen er der det skjer mest endring. Næringslivets deltakelse i porteføljestyrene er sterkt redusert, fra ca. 30 % til 20 %. Fra klart å være nest største sektor i styrene, er de nå forbigått av instituttsektoren hvis tilstedeværelse øker omtrent det samme. Deltakelsen fra offentlig sektor (utenom UH) øker også, men forblir lavest. Universitet og høyskoler (UH) er størst med drøye 40 % av medlemmene, som før. Her vokser UiO og OsloMet sterkt (sistnevnte hadde ingen medlemmer i de avtroppende), UiB er den eneste UH-aktøren med stor reduksjon.

Hvis en kombinerer det sektorielle og det geografiske, står følgende mønster fram. UH er klart største sektor landet rundt med unntak av Øst-Norge, der næringsliv og instituttsektor er tilsvarende godt representert, ca. 30 % hver seg. Næringslivets andel faller likevel stort. Den er omtrent halvert for alle regioner utenom Vest-Norge, der reduksjonen er vesentlig mindre.

forskningsrådet

Over 1000 forslag til hvem som skal styre Forsknings­rådets pengesekk

Den tilsvarende veksten dette gir for institutt- og offentlig sektor (klart mest i førstnevnte), har svært ulike regionale utslag. Offentlig sektors andel øker i Vest- og Nord-Norge; i nord fra å være minst til å bli klart størst etter UH. For instituttsektoren, finner den store økningen kun sted i Øst- og Midt-Norge. I vest blir andelen noe redusert, og instituttsektorens representasjon mer enn halveres i nord. Konkret er det SINTEF og deretter NINAs tilstedeværelse som øker markant i styrene, mens Norce sakker akterut.

Så hvor vil jeg med dette? Først og fremst søkte jeg for egen del en litt finere sortering av — og dermed innsikt i — styredemografien enn det NFR oppsummerte som «god balanse» og «god spredning» i sin nyhetssak. Jeg vil ikke hevde at min enkle analyse tilbakeviser denne oppsummeringen, men den indikerer om ikke annet at både «balanse» og «spredning» er tøyelige begrep. Det er uansett krevende å sette sammen disse styrene på en mest mulig velfungerende måte, og jeg utelukker ikke at NFR her har endt opp nær det best mulige.

Jeg stiller meg likevel spesielt spørrende til NFRs spesifisering «Det er en god geografisk fordeling, sett i forhold til hvordan FoU-utgiftene fordeler seg mellom fylker». Det er det sikkert. Men er dette et godt mål? Forskningslandskapet må selvfølgelig gjenkjennes, men brukt som fasit er dette et konserverende og potensielt selvforsterkende (for)mål.

Det jeg finner mest interessant i min gjennomgang, er den kvalitative forskyvningen av tyngdepunkt fra de avtroppende til de påtroppende porteføljestyrer. Den eksisterende Oslo-dominansen styrkes. Næringslivets deltakelse reduseres stort, i alle regioner. Instituttsektorens andel øker tilsvarende, men begrenset til Øst- og Midt-Norge. 

Det hadde vært opplysende å kjenne NFRs vurderinger knyttet til forskyvningen av styrenes tyngdepunkt. I hvilken grad var den et kriterium for prosessen? I hvilken grad ble det bare slik? Og burde i så fall noe vært korrigert for underveis?

Etterord — om tallmaterialet. Dette er hentet fra NFRs nettsider, men jeg utelukker ikke egne taste- eller «klassifiserings»-feil. Styret for samisk samfunn og kultur er ikke berørt av de pågående endringene, og er derfor utelatt i min sammenstilling. Det kvalitative som påpekes over skal uansett være robust. Jeg har heller ikke sett på aldersfordeling (for de påtroppende opplyser NFR et aldersspenn fra 32 til 66 år, med gjennomsnittsalder på 52 år). Kjønnsbalansen er god, i praksis 50/50, både i av- og påtroppende porteføljestyrer.

Eldevik er medlem av det avtroppende porteføljestyret for klima- og polarforskning.

Endringslogg: I den første versjonen av innlegget, publisert 09:56, manglet den siste delen av teksten. Dette er rettet kl. 10:17.