Debatt ● Per Pippin Aspås
Hva skal vi bruke Wiley-pengene til?
At Sikt-forhandlingene med forlagsgiganten Wiley strandet, fører til mange, mange millioner i reduserte kostnader. Hva skal de innsparte millionene brukes til? Finnes det modeller vi kan lære av? Det gjør det.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I februar kom beskjeden om at Sikt-forhandlingene med forlagsgiganten Wiley er strandet. Avtaler fremforhandlet av Sikt innebærer tilgang til lesing og åpen publisering i tusenvis av tidsskrift for høyere utdanningsinstitusjoner i Norge.
Regningen betales av Universitets- og høgskolebibliotekene, etter en nøkkel der de største institusjonene betaler mest. Når vi legger til at Sikt-avtalen med Elsevier gikk i havn med hele 25 prosent kostnadsreduksjon, utgjør dette mange, mange millioner i reduserte kostnader. For UiT Norges arktiske universitet dreier det seg om cirka 6 millioner kroner spart bare i 2025.
Tiden er inne for å spørre: Hva skal de innsparte millionene brukes til? Finnes det modeller vi kan lære av?
Det gjør det.
Et godt eksempel er Université de Lorraine, et breddeuniversitet i Frankrike med cirka 60 tusen studenter og 7 tusen ansatte. De sa opp avtalen med Springer i 2017 og fulgte opp med å kansellere avtalen med Wiley i 2023. Pengene har de satt i et eget Fond for åpen vitenskap.
En komité bestående av representanter for rektorat, administrasjon, bibliotek og forskere fra ulike disipliner rår over et årsbudsjett på 500 tusen Euro (nesten 6 millioner NOK).
Dette bruker de på tre hovedtyper tiltak: 1) ansette folk i prosjektstillinger for å utvikle støttetjenester til fagmiljøene lokalt, 2) støtte forskerdrevne, ikke-kommersielle infrastrukturer for åpen vitenskap nasjonalt og internasjonalt, 3) dele ut stipender til tidsskrifter med redaktører tilknyttet universitetet i Lorraine.
Tidsskriftene som får støtte fra Lorraine-universitetet skal utgis etter Diamant åpen tilgang-modellen. Det årlige stipendet dekker ting som layout, språkvask, redaksjonsmøter og workshops. Det stilles ikke krav til hvilken plattform tidsskriftet driftes på, så lenge visse tekniske og etiske standarder oppfylles og sluttresultatet blir fagfellevurderte artikler med åpen tilgang.
Det viser seg at tidsskriftredaksjoner med slik støtte settes i stand til å utgi tidsskrifter av høy faglig kvalitet langt rimeligere enn hos kommersielle mega-aktører som Springer og Wiley.
Åpen vitenskap-fondet i Lorraine er svært populært. Men hva med all forskningslitteraturen som blir utilgjengelig når avtalen med et gigantforlag blir kansellert? I Lorraine var noen fagmiljøer skeptiske, især til oppsigelsen av Wiley. Skepsisen forduftet raskt.
Heldigvis finnes det enkle, fullt lovlige tiltak som setter forskere og studenter i stand til å lese det de trenger. Ett tiltak er å lære fagmiljøene å søke etter åpne versjoner av artikler som ellers ligger bak betalingsmur (såkalte Author’s Accepted Manuscripts i vitenarkiv, slik vi kjenner fra Norge). Dette ivaretas i stor grad gjennom en «Click and Read»-løsning i biblioteksystemet.
Et annet tiltak er «RapidILL», en bibliotekløsning som sørger for at bestillinger av enkeltartikler i tidsskrift det ikke lenger abonneres på, effektueres hurtig. Utgiftene til «RapidILL» er langt lavere enn abonnementskostnadene. Nå ser komiteen i Lorraine på muligheter for å si opp flere avtaler, slik at Fondet for åpen vitenskap kan vokse ytterligere.
Slik har man altså valgt å bruke innsparte midler fra forlagsavtalene ved ett av universitetene i Frankrike. Institusjonens nettsider er fulle av transparent og pedagogisk informasjon om pengebruken.
I et engelskspråklig intervju i podkastserien Open Science Talk forteller to av arkitektene bak satsingen — prorektor, professor i fysikk Nicolas Fressengeas og universitetsbibliotekar Jean-François Lutz — om hvordan de har jobbet med å etablere sitt Fond for åpen vitenskap.
Lorraine-modellen bør være en vekker for alle som ønsker å skape vekstvilkår for forskerledet åpen vitenskap også i Norge.
