Debatt ● Jan Storø
Hva kan du gjøre hvis du er godt voksen og får tilbud om sluttpakke?
Jeg hører folk snakker på en annen måte om jobbene sine enn før. En følelse av usikkerhet har sneket seg inn hos noen av dem jeg snakker med: Har jeg jobb til neste år?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Som Khronos redaktør skrev i juni; sluttpakker og oppsigelser representerer en ny virkelighet i akademia. Det er egentlig paradoksalt etter at vi for få år siden var vitne til en debatt om faste stillinger versus tidsbestemte engasjement, og der signalene var at det skulle ryddes opp slik at folk ikke skulle erfare usikkerhet i ansettelsesforholdet.
Noen av dem som får sluttpakker, kanskje de fleste (?), er det vi gjerne kaller godt voksne. De er mindre enn ti år unna alderen for å bli pensjonister. De har fylt seksti. De er i en annen situasjon enn yngre kolleger som får sluttpakker fordi sluttpakka ofte vil bety at de sendes ut av arbeidslivet.
Når dette skjer, bør de være våkne og stille noen krav til hva sluttpakka skal inneholde.
Selv ble jeg emeritus for et drøyt år siden. Helt frivillig. Og jeg er blant dem som fortsetter å jobbe. Riktignok stort sett med andre temaer enn de jeg hadde ansvar for mens jeg var ansatt. Nå kan jeg velge selv. Noe av poenget ligger her; valg er bra. Muligheten for valg. Muligheten for å ta styring
Jeg gir det rådet til alle jeg snakker med som «kommer etter meg»: Uansett hva som skjer, sørg for at du har initiativet, at det er du som tar avgjørelsene. Men ikke alle har den muligheten. Særlig ikke dem som tilbys sluttpakke.
Min overgang til tilværelsen etter det organiserte arbeidslivet har vært god. Nå gjør jeg som jeg vil, velger mine arbeidsoppgaver — og jeg styrer selv balansen mellom arbeid og fritid.
Ett viktig poeng har altså vært selvbestemmelse. Jeg bestemte selv tidspunktet for når jeg skulle levere min oppsigelse. Dermed fikk jeg styre både den formelle prosessens gang og min egen personlige prosess med å ta farvel med arbeidslivet i den form jeg hadde kjent det gjennom femti år.
Det er viktig å liste dem opp fordi den det gjelder selv må ta ansvar for hver og en av dem.
Jan Storø
En annen grunn til at jeg har kommet godt ut av overgangen til emeritus-posisjonen er at jeg er så heldig å være tilknyttet en institusjon som ser det som viktig å ta vare på folk i slike posisjoner. På OsloMet har vi et Fagsenter for seniorer som tilbyr levelige forhold for oss som velger å jobbe videre.
Det er noen av de betingelsene fra denne tilknytningen jeg ønsker å snakke fram i dette innlegget. Det er viktig å liste dem opp fordi den det gjelder selv må ta ansvar for hver og en av dem.
Jeg vil dele betingelsene inn i tre: grunnleggende praktiske forutsetninger og ordninger, kontorplass og fortsatt tilknytning til institusjonens hovedoppgaver og miljøer. Av disse vil jeg legge avgjørende vekt på den første.
Men la oss først se på språket. Begrepet sluttpakke er tregt og byråkratisk, og det setter kun søkelyset på at noe må avsluttes. Det setter et punktum og avgjør at det skal gjelde fra og med et tidspunkt den ansatte ikke har valgt selv. Arbeidsgiveren betaler for denne avtalen.
Men kan vi få til noe etter avslutningen når ansatte som ønsker å fortsette å jobbe tvinges ut i seniorposisjonen? Begrepet seniorpakke kan kanskje innføres. Det kan inneholde avtaler om aktivitet, tilknytning og framtid, og enda bedre blir det kanskje hvis vi kaller det Tilknytnings- og utviklingspakke for seniorer. Kanskje vi til og med kunne etablere ordningen ved en forkortelse: TUS-pakke. Alt som får en forkortelse, har en viss sjanse for å bli husket.
Mitt hovedanliggende med dette innlegget er å argumentere for at institusjonene gir tilbud om en TUS-pakke samtidig som de tilbyr sluttpakke for alle som har nådd en alder der det er usannsynlig at de får en annen jobb. Dessuten vil jeg argumentere for at de som blir tilbudt en sluttpakke ikke godtar den før de har tenkt gjennom betingelsene jeg nevner her.
Den vanlige administrative ordningen på OsloMet når en ansatt sier opp, pensjonerer seg eller blir sagt opp, er at alle rettigheter bortfaller umiddelbart ved avslutningen av siste arbeidsdag. Alle e-poster, kontaktlister og lagrede dokumenter blir slettet umiddelbart. En viss brutalitet er i grunnen selvfølgelig, iallfall når arbeidstakeren går videre til en annen jobb. Men for den godt voksne som ønsker å fortsette å jobbe vil ordningen kunne lamme enhver faglig virksomhet i de kommende årene. Derfor: TUS!
De som blir tilbudt en sluttpakke bør ikke godta den før de har tenkt gjennom betingelsene jeg nevner her.
Jan Storø
Den som tilbys sluttpakke i moden alder bør insistere på en fortsatt formell tilknytning til institusjonen gjennom:
- Opprettholde den samme e-postadressa (og dermed: kontaktlista)
- Beholde en profil på institusjonens hjemmeside som emeritus med beskrivelse av forsknings/arbeidsområder (og rettighet til å endre teksten når det er nødvendig)
- Beholde alle digitale dokumenter på skylagringstjenestene, eventuelt med fradrag av institusjonens interne dokumenter
- Beholde Feide-profilen
- Beholde alle tilganger til fysiske og digitale bibliotektjenester
- Beholde adgangskort, eventuelt med begrenset tilgang til lokaler for ansatte (kanskje samme tilgang som studentene?)
- Tilgang til hjelp fra IT-tjenestene og videre bruk av nødvendig oppdatert programvare av typen Microsoft Office
- Utskrifts-tjenester
Disse betingelsene her helt nødvendige for å kunne arbeide videre. Og den gode nyheten er at de ikke koster en krone, bortsett fra de to siste.
Mange vil nok ønske en kontorplass, og det finnes ulike ordninger for dette — som oftest ved delt kontor. Her kommer spørsmålet om økonomi inn. Det er naturlig å snakke om mulig kontorplass ved forhandlingene om sluttpakke.
Noen vil nok ønske å fortsatt få arbeidsoppgaver innen sitt fagfelt. Det kan dreie seg om undervisning, veiledning, sensurering og deltakelse i forskning. Kanskje til og med ledelse av forsknings- og utviklingsprosjekter. Eller utredningsarbeider. Mulighet til å delta på seminarer og liknende i det fagmiljøet en forlater, kan også være aktuelt. Kanskje også fester og andre sosiale arrangementer.
Kanskje vil enkelte mene at jeg kunne nevnt flere momenter. Men det vil jeg ikke gjøre. Behovene vil være ulike. Min intensjon er at enhver tenker over sitt behov. Men strekpunktene over bør antakelig ligge der som et fundament.
For meg er det viktigste at en seniorpakke tar vare på det aller mest sentrale, på muligheten til å drive med faglig aktivitet, og gjerne også en miljøtilknytning.
Mitt innlegg skal ikke forstås som en rad «gode råd» for institusjonenes utforming av sluttpakker. Jeg er ikke tilhenger av sluttpakker. Jeg ønsker ikke å bidra til at folk som ønsker å fortsette å jobbe blir tvunget ut.
Min intensjon er heller at den som får tilbud om sluttpakke tenker seg nøye om og utformer noen motkrav. Hvis en godt voksen arbeidstaker aksepterer en sluttpakke, skal den ikke bare inneholde punkter om økonomisk engangsgodtgjørelse. Den skal også hjelpe en til å fortsette en meningsfull tilværelse, både faglig og mer generelt — hvis den det gjelder ønsker det.
