Debatt ● eva lundgren

Hukommelses­svikt, Asbjørn Dyrendal?

Eva Lundgren mener Asbjørn Dyrendal var «besatt opptatt av å videreformidle bildet av det skamfilte bildet av henne» og fremsatte grove karakteristikker.

— Asbjørn Dyrendal var ytterst aktiv både før, under og etter granskningen av meg. Agendaen for å sverte mitt forskerrykte var tydelig, skriver professor emerita (Uppsala universitet) Eva Lundgren i sin replikk til Asbjørn Dyrendal
Eva Lundgren
Professor emerita i sosiologi, dosent i religionsvitenskap, Eva Lundgren
Publisert Sist oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I Asbjørn Dyrendals innlegg 19. november heter det:

«Lundgren skriver at undertegnede drev systematisk forfølgelse helt til hans arbeidsgiver satte en stopper for dette. Lundgren skal selvsagt få lov til å føle seg forfulgt når hun blir kritisert, men jeg er nokså sikker på at jeg hadde hørt om det, hvis arbeidsgiveren min hadde stoppet meg i noe jeg holdt på med. Det har jeg ikke.»

Granskingen av meg i 2005 for mistanke om vitenskapelig uredelighet ble initiert av tv-programmet Kjønnskrigen. Min innsikt om at overgrep mot barn kan skje innenfor en etablert rituell ramme ble gjennom kryssklipping og andre forvrengninger latterliggjort i retning at jeg skulle ha hevdet følgende: At det fantes hundrevis av hemmelige sekter i Sverige som drepte barn på satanistiske altere og gravde dem ned i skogen etterpå.

Det journalisten med hjelp av denne metoden hevdet at jeg sa og mente, ble etablert som «satanistprofessor» Lundgrens ord av Dyrendal. Det fantes «en barnemyrdende patriarkalsk satanistsammensvergelse», skulle jeg ha sagt i tv-programmet, og ble hans utgangspunkt i det videre.

Han tilskrev meg «konspirasjonsteorier om satanistiske sammensvergelser» (til hjelp for Kristian Gundersen og mange andre), karakteriserte min virksomhet som «rent oppspinn», kalte meg en «ideologisk overstyrt kjetter» osv.

Gladelig lot han seg intervjue og skrev flittig i norsk og svensk offentlighet. Der sakset han i presseklipp tilbake til tidlig 1990-tall, siterte feil, og som fundamentalistisk teksttolker lekte han politi på jakt etter «indisier» i barns beretninger om rituelle overgrep og mine tolkninger. (Ta en titt for eksempel i Forskning.no, Dagbladet, Klassekampen, Morgenbladet, Upsala Nya Tidning, Dagens nyheter - mai siste del, juni, juli 2005)

Asbjørn Dyrendal var ytterst aktiv både før, under og etter granskningen av meg. Agendaen for å sverte mitt forskerrykte var tydelig. Ikke før var jeg frifunnet, før pådriverne bak granskningen forsøkte å få til ytterligere en granskning. Først i Sverige, det lyktes ikke.

Asbjørn Dyrendal var ytterst aktiv både før, under og etter granskningen av meg. Agendaen for å sverte mitt forskerrykte var tydelig

Eva Lundgren, professor emerita ved Uppsala universitet

Under forsøket på å få i gang en fuskgranskning i Norge i stedet, ble jeg stadig kontaktet av personer som Asbjørn Dyrendal hadde oppsøkt. Der fortalte han at jeg egentlig ikke var frifunnet etter den svenske granskningen, den var ikke gjennomført grundig nok, og han hadde fulgt godt med. Dyrendal hadde dessuten blitt hjulpet på sporet av ytterligere uetterretteligheter fra min side. Nå var han i ferd med å grave seg ned i Lundgrens forskning på 1970- og 80-tallet ved Universitetet i Bergen, og lurte på om vedkommende hadde opplysninger.

Ved å google på Asbjørn Dyrendal som ansatt ved NTNU var det lett å lese seg til at han i sin stilling som førsteamanuensis fortsatt skrev artikler, foreleste, holdt foredrag og lot seg intervjue, besatt opptatt, kunne det virke som, av å videreformidle bildet av den skamfilte skikkelsen «Eva Lundgren». Virksomhetens omfang og karakter var skremmende, virkningen likeså. Karakteristikkene etset seg fast. En forsker som fusker er ingen forsker.

Jeg henvendte meg til Dyrendals arbeidsgiver og anmodet om å medvirke til å sette en stopper for forfølgelse og ærekrenking. La ved alle relevante dokumenter fra granskningen i 2005, pressemelding om frifinnelse, universitetets avtale om «orubbat tillit» til Lundgren ...

Etter en måned, i desember 2008, fikk jeg brev fra fakultetslederen. Hun har forståelse for den situasjonen jeg beskriver, er kjent med at jeg er frifunnet, og hun har hatt en samtale med Asbjørn Dyrendal, skriver hun.

Der bekrefter han at han har vært «bekymret for de henvendelser han har fått, henvendelser som har med din forskning å gjøre. Han har imidlertid bestemt seg for å legge alt dette til side, og sier at han ikke har noen planer om noen initiativer, ingen ytterligere debatter eller innspill i forhold til deg og din forskning.» (Ref 2008/17336/KSI).

Men det var ikke hele sannheten. En person på norsk mark mottok stafettpinnen fra Asbjørn Dyrendal. Det er i alle fall hva vedkommende redegjør for i brev 2010 til universitetsledelsen i Uppsala.

Dyrendal kontaktet henne i 2008, de har så korrespondert, og i enda senere opplysninger fra Dyrendal har hun fått vite at Lundgren har fortsatt å fuske. Derfor bør Uppsala universitet nå ta et endelig oppgjøret med Lundgren og «rydde opp en gang for alle». Hun vil selv mer enn gjerne bidra. (Ref SAMFAK 2010/18, doss 4.7)

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

forskningsetikk ntnu meninger kristian gundersen kjønnskrigen fusk forskningsjuks uppsala universitet eva lundgren debatt asbjørn dyrendal
Siste fra forsiden:
Powered by Labrador CMS