Endelig mandag. Sofie marhaug
Høyere utdanning trenger ikke å være Høyre-utdanning
— Den nye regjeringen må ikke la seg diktere av Høyres valgløfter for høyere utdanning.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Stipendiat i litteraturvitenskap ved
Universitetet i Bergen
Høyresiden er god til å institusjonalisere høyresidepolitikk. Selv om jeg tviler på at distrikts- og digitaliseringsministerposten videreføres med den nye Ap-regjeringen, var den avtroppende ministeren for nettopp distrikt og digitalisering, Linda Hofstad Helleland, åpenhjertig i et VG-intervju om hva institusjonalisering av høyrepolitikk egentlig går ut på.
I forbindelse med diskusjonen om ytterligere oppstykking og privatisering av jernbanen, uttalte Helleland at «[v]i skal skvise så mye tannkrem ut av tuben at Ap ikke får puttet det tilbake».
Den samme tannkremtuben kan gjøre seg gjeldende innenfor høyere utdanning. Et av Solberg-regjeringens siste stikk var å sette ned Hatlen-utvalget, som skal se finansieringsordningene innen høyere utdanning med henblikk på etter- og videreutdanning og arbeidslivsrelevans.
Utvalget skal innfri noen av Høyres løfter til studentene. Det er så klart helt vanlig å lansere valgløfter i en valgkamp, men et nytt politisk flertall har (heldigvis) ikke i oppgave å gjennomføre partiet Høyres politiske program.
Samtidig er det en enighet på tvers av mange partier om å gjøre noe med finansieringen av høyere utdanning. Både Ap, Frp og Sp har stilt krav om arbeidslivsrelevans i et nytt finansieringssystem. Det er forståelig. Hvem vil vel ikke øke sjansene for å få en relevant jobb?
At vi løser de store samfunnsproblemene med å endre utdanningspolitikken er dessuten en kongstanke som har festet seg i flere partier enn bare Høyre. Misforstå meg rett: Jeg tror selvfølgelig at både gode barnehager, skoler, fagskoler, høyskoler og universiteter har noe å si for samfunnsutviklingen. Men problemene i arbeidslivet løses ikke alene med gjennom å putte inn flere krav og regler knyttet til utdanningsinstitusjonene.
La meg ta to eksempler: Jeg tror det er usannsynlig at mer etter- og videreutdanning løser lærerkrisen i distriktene. Faktisk er det langt mer nærliggende å tenke at gjenreising av Høgskolen på Nesna – som faktisk utdanner lærere i distriktene – vil ha en bedre virkning på denne krisen enn at staten stiller enda flere krav til hvordan finansieringen skal innrettes.
Det er heller ikke gitt at mer arbeidslivsrelevans i høyere utdanning skaper flere hele, faste stillinger etter endt utdanning. I verste fall kan den fungere som billig – for ikke å si gratis – arbeidskraft for private bedrifter og organisasjoner i form av såkalte traineestillinger som ender opp med å erstatte lønnet arbeid.
Det er også verdt å spørre seg hva som egentlig måles og hvordan. La oss si at studiebarometerets spørsmål om arbeidslivsrelevans blir brukt som indikator: Hva skjer da med grunnlagsfagene til førsteårsstudentene? Skal disse belønnes dårligere enn arbeidslivsrelevansen som kommer senere i studietiden? Og hva skjer med de «allmenndannende», humanistiske fagene? Antakelig vil de få seg et skudd for baugen.
Konklusjonene til Hatlen-utvalget er åpenbart ikke klare. Like fullt legger både representasjonen og mandatet klare føringer. De to store breddeuniversitetene, UiB og UiO, er ikke representerte i utvalget. Ei heller NTNU, som tross alt rommer flest studenter. Man skulle tro at disse hadde ett og annet å si både om fordeling og om ytterligere målstyrt finansiering. Protestene tyder på dette.
På samme måte som Høyre-regjeringen i sin tid la ned Duckert-utvalget (som ble utnevnt av den rødgrønne regjeringen), kan Hurdal-gjengen konkludere med at protestene fra vektige fagmiljø betyr kroken på døren for Hatlen-utvalget.
Sofie Marhaug, stipendiat i litteraturvitenskap ved UiB
En ny regjering kan ta grep og endre både forutsetningene for arbeidet og sammensetningen av utvalget. De kan supplere med medlemmer fra noen av universitetene som ikke sitter i utvalget i dag, og for den del også med representanter fra for eksempel fagbevegelsen. De kan til og med legge helt andre politiske føringer i utvalgets mandat, for å bekjempe enda flere meningsløse målkrav til finansieringen av høyere utdanning.
En annen mulighet er å legge ned hele utvalget. På samme måte som Høyre-regjeringen i sin tid la ned Duckert-utvalget (som ble utnevnt av den rødgrønne regjeringen), kan Hurdal-gjengen konkludere med at protestene fra vektige fagmiljø betyr kroken på døren for Hatlen-utvalget.
Den nye regjeringens oppgave er nemlig ikke å innfri høyresidens valgløfter. La det fortsatt være tannkrem igjen på tuben!
Sofie Marhaug er i permisjon fra stipendiatstillingen for å være stortingsrepresentant for partiet Rødt.
Les også:
