Debatt ● Anne Britt Djuve og Oddgeir Osland
Høyere utdanning for halve landet
Regjeringens politikk er ikke by og land, hand i hand. Det er en systematisk omfordelingspolitikk som ikke bare prioriterer kompetanse i distriktene over byområdene, men også har en nokså tvilsom sosial profil.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Da statsråd Oddmund Hoel holdt pressekonferanse om statsbudsjettet for høyere utdanning og forskning var omkvedet «hele landet og spesielt distriktene». Men regjeringens høyere utdanningspolitikk er ikke for hele landet — den er i hvert fall ikke for Groruddalen og Søndre Nordstrand.
Det merkes godt på OsloMet, en institusjon hvis betydning i hovedstadsområdet knapt kan overvurderes. Vi er, med våre over 20 000 studenter, en levekårsutjevnende institusjon. På et fakultet som vårt kommer halvparten fra de sørøstlige bydelene, og over 1/3 har etnisk minoritetsbakgrunn. Svært mange er førstegenerasjons studenter, og kommer fra moderate økonomiske kår.
Vi er en integreringsmaskin, og en utdanningsmaskin for næringsliv og offentlig sektor.
Men god utdanning koster — også i Oslo. Med den demografien våre studenter har, burde en investere minst like mye i hver student i Oslo som andre steder. Riktig nok har vi studenter med høyere karaktersnitt enn mange andre steder, og vi har studenter som har sprengt mange barrierer, men noe gjenstår. Det akademiske språket viser seg å være en betydelig barriere for mange førstegenerasjonsstudenter, og enda mer krevende kan det bli dersom morsmålet er noe annet enn norsk. Da er skrivetrening og tilbakemelding avgjørende.
Dette er kostbart. Men det er en investering mot frafall, for integrasjon og deltakelse, og for å gi hele landet — også der det bor flest folk — et godt tilbud.
Vi undres over hvorfor staten skal investere mindre i utdanningen til de store ungdomskullene som vokser opp i sørlige og østlige bydeler i Oslo (...).
Anne-Britt Djuve og Oddgeir Osland
Vi merker godt regjeringens budsjettkutt. Denne regjeringen har økt kuttene i basisbevilgninger under benevnelsen ‘inndraging av midler til andre satsinger’. Den systematiske oversikten over hva disse satsinger er, har vi ikke sett, det er ikke akkurat åpenhet som preger politikken, men vi konstaterer at bevilgningene til institusjoner i distriktene har økt.
Det er nokså uklart om dette har bidratt til økt rekruttering til høyere utdanning — men det har med stor sannsynlighet bidratt til en sysselsettingseffekt — og romsligere rammer for utdanning på noen utdanningsinstitusjoner enn andre.
Allerede nå viser offisiell statistikk at innen sosialfaglige utdanninger er det stor variasjon i antall studenter per faglige årsverk — på Institutt for sosialfag ved OsloMet var det i 2023 17,78 studenter per faglige årsverk. Ved Institutt for velferd og deltakelse ved Høgskulen på Vestlandet var det 13,16 studenter per årsverk, ved Fakultet for samfunnsvitenskap ved Nord universitet var det 13,17 studenter per årsverk. Dette gir ganske andre rammer for undervisningskvalitet enn det vi er vant til.
Dette er ikke by og land, hand i hand. Dette er en systematisk omfordelingspolitikk som ikke bare prioriterer kompetanse i distriktene over byområdene, men også har en nokså tvilsom sosial profil.
Vi undres over hvorfor staten skal investere mindre i utdanningen til de store ungdomskullene som vokser opp i sørlige og østlige bydeler i Oslo, enn de gjør i utdanningen til ungdommer som vokser opp andre steder i landet — eller på vestkanten i Oslo (disse studerer i større grad ved Universitetet i Oslo, som har en nokså annen økonomisk situasjon enn det OsloMet har).
Vi tror dette på sikt vil kunne ha svært negative effekter på sosial mobilitet og integrering, og det er på fullstendig kollisjonskurs med offisielle målsettinger om å redusere betydningen av sosial arv, og å levere likeverdige tjenester til alle innbyggere. Hvis regjeringen mener noe med disse målsettingene er det på tide å vise det.
