Debatt ● Oddgeir Osland

Lik tilgang til høyere utdanning?

I hvilken grad speiler rekrutteringen av studenter til høyere utdanningsinstitusjoner mangfoldet i samfunnet vårt? Spørsmålet er påtrengende, ikke minst i den kulturelle smeltedigelen som Oslo-regionen er, skriver Oddgeir Osland.

Halvparten av søkerne til bachelor-utdanningene innen sosial- og bibliotekfag og økonomisk administrative fag ved OsloMet har foreldre som ikke har høyere utdanning, skriver artikkelforfatteren.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Nå foreligger noen oppdaterte svar for OsloMet. På oppdrag fra Fakultet for samfunnsvitenskap har Senter for profesjonsstudier gjort analyser av rekrutteringen til våre bachelor- og masterutdanninger i perioden 2017-2020. Undersøkelsen er, etter det vi kjenner til, den første som viser hvilke bydeler i Oslo og hvilke regioner innen Akershus studentene har vokst opp i. Et av de mest påfallende og oppløftende funnene er den brede rekrutteringen til noen av de store bachelorutdanningene våre.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Download on the App Store Tilgjengelig på Google Play

Det gjelder særlig bachelorutdanningene på Handelshøyskolen OsloMet. Dette er svært attraktive utdanninger, med relativt høyt karaktersnitt på søkerne som kommer inn (bare Norges Handelshøyskole har høyere snitt). Samtidig rekrutter vi bredt fra alle bydeler i Oslo og regioner i Akershus. En tredjedel av dem vi rekrutterer er første- eller andre generasjonsborgere i landet vårt.

Noen har begynt å omtale OsloMet som universitetet for førstegenerasjonsstuderende. Våre data støtter en slik selvforståelse: halvparten av søkerne til bachelor-utdanningene våre innen sosial- og bibliotekfag og økonomisk administrative fag har foreldre som ikke har høyere utdanning. I tillegg dokumenterer undersøkelsen at viktige utdanninger ved OsloMet rekrutterer fra hele by-regionen, ikke minst gjelder dette fra sør-østlige bydeler som i medier og mentale bilder ellers ofte blir assosiert med levekårsutfordringer og manglende integrering i utdanning og arbeidsliv: På de store utdanningene våre kommer 15-20 prosent fra bydelene sør og øst i Oslo, med Nedre Romerike som en god nummer to med rundt 10 prosent.

Samme rekrutteringsprofil gjelder sentrale utdanninger som sosialt arbeid og barnevern, der kulturell kompetanse ervervet gjennom oppvekstmiljøet trolig vil være en viktig ressurs i det krevende arbeidslivet de skal ut i. Kjønnsfordelingen er fortsatt svært skjev, med 12 % menn blant studenter i sosialt arbeid og 22 % menn i barnevernutdanningen, men særlig det siste tallet er såpass høyt at det bør anspore til nye tiltak for å endre kjønnsbalansen.

Den sosiale bakgrunnen er helt annerledes for andre utdanninger, som journalistikk og mediefag, der foreldrene jevnt over har høyere inntekt og opp mot ¾ har foreldre med høyere utdanning. På samme måte som innen bibliotek og arkivvitenskap, har disse utdanningene historisk sett og fortsatt i dag preg av å være nasjonale utdanninger, med større studentandeler med oppvekst utenfor Oslo-regionen. Variasjonen gir oss imidlertid grunnlag for å bore mer i hvordan vi kan øke attraktiviteten til slike utdanninger også for første- og andregenerasjonsborgere.

Noen av oss har hatt gleden av å bli kjent med Hvor er mine brødre i deres arbeid for å øke rekrutteringen av flerkulturelle menn til omsorgsyrker rettet mot barn og unge @hvorerminebrodre Noe av det som har gjort sterkt inntrykk er hvor lang reisen fra Holmlia til Pilestredet (og altså OsloMet) kunne oppleves. Vår analyse viser at mange likevel har tilbakelagt den. Forhåpentligvis har vi som utdanningsinstitusjon medvirket til å gjøre den mentale reisen kortere, slik at det hele etter hvert bare er en halvtimes tur med kollektivtransport. Sannsynligvis står vi overfor positive, selvforsterkende prosesser, når mange nok har tatt turen sammen.

Mye gjenstår fortsatt på mange utdanningsprogrammer. Og vi vet mer om hva vi bør gjøre når vi har gjort slike analyser for hele OsloMet. Men vi kan konstatere at viktige utdanningsprogrammer både oppleves som og faktisk er tilgjengelige for ungdommer fra hele by-regionen.

Det bør gi rom for ettertanke. Det gjelder ikke minst i departementale korridorer der oppmerksomheten noe envist har vært rettet mot økt tilgjengelighet til høyere utdanning gjennom digitale tilbud og styrket finansiering av utdanningstilbudet i distriktene.

Mye tyder på at investeringer i kortreist, gratis høyere utdanning i Oslo-regionen er noe av det mest fornuftige våre folkevalgte kan bruke ressurser på. I alt pratet om internasjonal kunnskapsøkonomi og distriktspolitikk gjelder det å ikke glemme at for mange dyktige ungdommer som er motiverte for studier, er en kort tur med kollektivtransport som fører en til et studiested med mange kjente som sammen tar eierskap til lokalene, nettopp den lave terskelen som kan gjøre det meste mulig. Dette mulighetsrommet kan nasjonale myndigheter være med å utvide. Da bør slike analyser og vurderinger som vi har gjort være sentrale element i diskusjonen og beslutningene om dimensjonering og finansiering av høyere utdanning.

Powered by Labrador CMS