Debatt ● Morten Hjorth-Jensen
Høy pris for symbolpolitikk
Jeg tror ikke at de som har utarbeida forslaget til krav om norskopplæring har tenkt grundig gjennom konsekvenser og potensielle problem.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Første august 2024 fikk vi ei ny universitetslov. Ei av endringene gjelder krav til norsk som språk for ikke-skandinaviskspråklige doktorgradsstudenter og postdoktorer. Dette kravet er skalert til 15 ECTS (studiepoeng). Det høres tilforlatelig ut og ikke spesielt omfattende i første omgang.
Uønska, muligens utilsikta konsekvenser, er imidlertid store og etter min oppfatning svært så negative.
Vi er alle enige om at norsk som språk er viktig å ivareta i ei tid hvor spesielt engelsk dominerer i alle lag i befolkninga. Det er bare å ta en tur innom en hvilken som helst skolegård og lytte til blandinga av norsk og engelsk som ungdommen bruker.
Men kanskje denne endringa i den nye lova ikke er så tilforlatelig som den kan virke. Jeg tror at de som har utarbeida dette forslaget ikke har tenkt grundig gjennom konsekvenser og potensielle problem, ikke minst kostnadene, især siden regjeringa ser for seg at utgiftene skal dekkes av forskningsbevilgningene.
Først til det enkleste problemet. Noen institutter setter av midler til språkopplæring av sine ansatte, men de fleste instituttene jeg kjenner til gjør det ikke. Dette er kanskje ikke det største problemet da prislappen for norskkursene som kreves ligger rundt femten- til tjuetusen kroner. Men for mange doktorgradsstudenter er dette en ikke neglisjerbar sum.
Høyst sannsynlig kommer det ikke tilleggsbevilgninger fra departementet for å dekke disse ekstrautgiftene. For en ikke-skandinavisk doktorgradsstudent er det dermed ikke usannsynlig at kurset betales gjennom de årlige driftsmidlene som en har til disposisjon. Med den opplagte konsekvens at det blir færre ressurser til faglige aktiviteter. Dette kan enkelt løses ved at forskningsbevilgninga for denne gruppa aukes slik at kursutgiftene dekkes.
Det neste problemet har kanskje større konsekvenser og virker lite gjennomtenkt fra departementet sin side. Doktorgradsstudenter har en opplæringsdel på 30 studiepoeng, som svarer til omtrent et halvt årsverk. Jeg har ikke klart å finne ut fra den nye lova om hvorvidt de 15 studiepoenga skal inngå som en del av en allerede liten opplæringsdel eller om de kommer i tillegg.
Men kanskje denne endringa i den nye lova ikke er så tilforlatelig som den kan virke.
Morten Hjorth-Jensen
Ei vanlig bevilgning for en doktorgradsstudent har ei typisk varighet på tre år dersom studenten ikke har tilleggsansvar som undervisning eller liknende. I regnestykkene som følger er det viktig å ta høyde for at et studiepoeng i Europa er skalert til ca. 25—30 arbeidstimer. Dette er en felleseuropeisk standard og brukes i planlegging av kurs.
Det betyr at 15 studiepoeng skal svare til ca. 375—450 arbeidstimer. I SSB sine lønnsstatistikker regnes et årsverk som 1950 timer, inkludert ferie. Uten ferie er standarden ca. 1700 timer, sjøl om vi veit at det typiske arbeidsåret i akademisk sektor går godt utover 2000 arbeidstimer, ferie unntatt.
I kostnadsanslaga her har jeg tatt utgangspunkt i at språkkravet på 15 studiepoeng fullføres i arbeidstida og dekkes lønnsmessig av et bestemt forskningsprosjekt. I praksis betyr dette at av de tre åra en stipendiat har til rådighet, vil dette kravet svare til en fjerdedel av et arbeidsår, dersom utdanningsdelen ikke reduseres. Effektivt reduseres dermed tida for forskning med opp til tre måneder. For en doktorgradsstudent reduseres dermed tida til forskning fra to år og seks måneder til to år og tre måneder.
De fleste ser at dette neppe er ønskelig, i tillegg er kostnaden stor. Lønna til en doktorgradsstipendiat i Norge varierer typisk fra 530 000 kroner til ca. 575 000 kroner, avhengig av sektor, ansiennitet og mer. Tar vi 575 000 kroner som lønn før skatt og et normalt arbeidsår (med ferie) på 1950 timer, svarer det til ei timelønn på 295 kr. Multipliserer vi 2 timelønna med anslaget på mellom 375 og 450 timer for 15 studiepoeng, har dermed språkkravet en prislapp på mellom 110 000 og 133 000 kroner.
Ikke spesielt billig, og som nevnt ovafor, betyr dette redusert tid til forskning. Midler som skulle vært brukt til forskning, brukes dermed til andre formål. Jeg tviler på om Forskningsrådet setter pris på dette. Og vi kan heller ikke rekne med tilleggsbevilgninger for å gjennomføre språkkravet.
Merk at kostnadsoverslaget ovafor ikke representerer den reelle kostnaden. Forskningsrådet opererer med en totalkostnad per år for en stipendiat på 1,312 millioner kroner i 2024. Om vi igjen bruker 1950 timer i året som arbeidstid er den reelle timelønna på 673 korner. Med 375 til 450 arbeidstimer for å fullføre språkkravet, er den totale reelle kostnaden et sted mellom 250 000 og 300 000 kroner.
Fordeles dette utover et treårig studieløp svarer dette til utgifter rundt 100 000 kroner i året. Dette er midler som fjernes fra effektiv forskningstid for doktorgradsstudentene og representerer den reelle kostnaden for språkkravet.
Effektivt reduseres dermed tida for forskning med opp til tre måneder.
Morten Hjorth-Jensen
Den nye lova kan få svært utilsikta og skadelige langtidseffekter og kan påvirke rekrutteringa av utenlandske forskere betydelig. En postdoktor er en viktig juniorforsker i ethvert forskningsmiljø. Vedkommende bringer inn ny ekspertise, nye ideer, ny giv og mer. Det er en vinn-vinn situasjon for ethvert forskningsmiljø. Noen blir værende i Norge og styrker norsk forskning på sikt.
For postdoktorer utgjør språkkravet også en fjerdedel av et arbeidsår. En postdoktor sin kontrakt har fra og med 2024 ei minste varighet på tre år og Norges forskningsråd er som regel hovedkilda for finansiering av stipendiater, enten det dreier seg om doktorgradsstudenter eller postdoktorer. Satsen på 1,312 millioner per år er omtrent den samme for begge stillingskategoriene.
Følger vi analysa ovafor, blir dermed kostnaden per år ca. 100 000 kroner også for postdoktorer, eller 300 000 kroner i løpet av treårig ansettelsesforhold. Med språkkravet snakker vi om en effektiv reduksjon av forskningstid på mellom 375 og 450 timer (eller opp mot tre måneder) i løpet av tre år.
Vi er dessverre også i en situasjon hvor den norske krona er svak, og det reduserer ytterligere vår evne til å tiltrekke gode kandidater. Land vi konkurrerer med i Europa og Nord-Amerika tilbyr ofte bedre lønninger. I Tyskland kan en postdoktor tjene opp mot 70000 euro i året før skatt. Mange steder i USA varierer lønningene fra 700000 USD og oppover.
Siden språkkravet er en del av universitetslova, betyr det at ikke-skandinavisk språklige postdoktorer i Norge får ei effektiv redusering av sin forskningstid over tre år på litt over ti prosent. Legger vi til ei svak krone, er dette noe som kan redusere betydelig vår evne til å tiltrekke oss toppforskere fra utlandet. Det virker lite sannsynlig at den norske krona vil kunne styrkes i nærmeste framtid.
Sjøl om mellom 250 000 og 300 000 kroner i løpet av en treårig prosjektperiode per stipendiat kanskje ikke høres så mye ut, må en faktisk se på det totale antall utenlandske stipendiater i Norge. Tall fra SSB i 2022 viser at tre av fire postdoktorer har bakgrunn utafor Norden. Tilsvarende tall gjelder også for doktorgradsstudenter. I 2022 var det 1696 postdoktorer og 3702 doktorgradsstudenter som var utenlandske.
Om vi antar at ca. 75 prosent (dette er et anslag) av disse ikke har den nødvendige språklige bakgrunnen, har vi totalt ca. 4000 stipendiater som vil kunne pålegges å fullføre språkkravet. Med et maksimalt anslag på 300 000 kroner i kostnad for språkkurset og 4000 stipendiater tilsvarer dette en totalkostnad for norsk forskning på ca. 1,2 milliarder kr i løpet av et treårig prosjekt, eller ca. fire hundre millioner kroner tapt per år til forskning.
Det er ikke langt unna den estimerte effekten av ABE-reformen (avbyråkratisering og effektivisering) fra 2015 for akademia. Dette er en høy sum for en symbolpolitikk med høyst tvilsom og udokumentert effekt.
