Debatt ● svenn-erik mamelund
Engelsk til besvær?
Ja, det finnes tildels store utfordringer når pensum, undervisning, publisering, formidling, konferanser og samarbeid alt skjer på engelsk. Internasjonaliseringen har imidlertid kommet for å bli og kan ikke reverseres.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I denne kronikken vil jeg vise til forskning på utfordringene doktorgradsstudenter uten engelsk som morsmål møter. Først vil jeg imidlertid (igjen) bruke min egen erfaring som førstegenerasjonsstudent for å kaste lys over tematikken.
Jeg er 54 år. I min generasjon startet man ikke med engelsk før vi gikk i 4. klasse. Internett fantes ikke i min barndom, det var bare én TV-kanal pluss to svenske. Det var således mye mindre eksponering for engelsk språk enn i dag.
Mine foreldre kunne ikke engelsk særlig godt, de var begge to fra arbeiderklassen, og utenlandsturer hadde mine foreldre ikke råd til. De hadde heller ikke råd til å sende oss på kulturell utveksling, CISV-barneleir, språkskole på sommeren eller et år på High School i USA.
Da jeg startet på Universitetet i Oslo på starten av 1990-tallet, var undervisningen på norsk, og heller ikke på hovedfag (master) eller doktorgradsnivå var undervisningen på engelsk.
Men mye av litteraturen var på engelsk, og det var et brutalt møte. Jeg følte at jeg måtte slå opp annethvert ord i den engelsk-norske ordboken. Det tok veldig lang tid og var ekstra krevende fordi de akademiske ordene også var fremmende for en førstegenerasjons akademiker. Selv på norsk var det gresk, og det var nok mye i pensum jeg ikke helt forsto.
Ironisk nok hadde vi en metodebok i samfunnsgeografi på svensk. Den var heller ikke lett å lese, tro meg, dansk hadde vært å foretrekke blant de skandinaviske språk. «S.a.s.» var en forkortelse som ble gjentatt gjennom hele boken og kanskje 100 ganger?
Da semesteret var over og eksamen bestått, turte noen av oss til slutt å spørre to svensker på kurset vi tok hva s.a.s. betydde. Det var «så att säga», altså gikk vi ikke glipp av altfor mye.
Uten særlig god skolering i engelsk før jeg begynte på universitetet var det krevende, men med egeninnsats gikk det bedre utover 1990-tallet og 2000-tallet, mens jeg klatret i utdanningsstigen fra master, via doktorgrad og til post-doc.
Jeg skrev min hovedfagsoppgave (master) fra 1998 om spanskesyken i Norge på norsk. Hadde den blitt skrevet på engelsk hadde den fått enda flere lesere, siteringer og impact for vitenskapen og samfunnet.
Jeg tror ikke mindre undervisning på engelsk og færre lærebøker på engelsk vil være veien å gå for universitetene og høgskolene.
Svenn-Erik Mamelund
Min forskning brøt ny grunn nasjonalt og internasjonalt i en tid hvor litteraturen var mye mindre enn det den er i dag. Det er synd at den ikke ble skrevet på et globalt språk. Som et minimum burde jeg ha skrevet en artikkel på engelsk basert på monografien på norsk. Men det var ingen forventning eller anbefaling om det på denne tiden.
Jeg deltok på min første konferanse internasjonalt i 1998, i Cape Town. Det var en konferanse som kun handlet om spanskesyken med tverrfaglig deltakelse fra hele verden. Her skrev jeg og presenterte mitt første konferansepaper på engelsk.
Min doktorgrad fra 2004 ble skrevet på engelsk og som del av doktorgraden hadde jeg også et utenlandsopphold på University of Wisconsin, Madison i 2001. Min kone og førstefødte var også med. Et minne for oss alle. Her deltok jeg på kurs i engelsk og presenterte min forskning og fikk veiledning på engelsk.
Jeg hadde også et opphold på Penn State University i 2008, som del av min post-doc. Dette var også viktig for å utvikle meg faglig, men også min muntlige og skriftlige engelsk.
I min senere karriere har jeg skrevet en rekke artikler, både på norsk og engelsk, jeg har også formidlet, undervist, holdt konferansepresentasjoner og samarbeidet på begge språk.
En rekke rektorer uttalte nylig som Ole Brumm, «ja, takk, vi trenger begge deler, både norsk og engelsk på universitetene». Jeg er enig med dem. Engelsk har vært til besvær for meg, men ikke mer enn at også akademisk norsk er noe jeg måtte og greide å lære meg.
Jeg tror ikke mindre undervisning på engelsk og færre lærebøker på engelsk vil være veien å gå for universitetene og høgskolene.
Dette skyldes at mesteparten av litteraturen nå er på engelsk, skal du på konferanse må du kunne engelsk, og litteraturen og forskningsfronten er internasjonal, og skal du samarbeide internasjonalt må du kunne engelsk.
De som begynner på universitetene nå er trolig bedre i engelsk enn jeg selv var for 30 år siden. De startet vel med engelsk i barnehagen? Og de har vært mer eksponert for engelsk gjennom tradisjonelle og sosiale medier og reist mer enn tidligere generasjoner.
Eller tar jeg feil? Jeg holdt en gjesteforelesning på Universitetet i Oslo nylig. Der traff jeg overraskende få studenter. Jeg spurte og de svarte at noen valgte bort dette kurset fordi det foregikk på engelsk. Kanskje studentene i dag ikke er så trygge og gode i engelsk likevel?
En studie publisert i 2023, med data fra 2019, kaster empirisk lys over ulike utfordringer doktorgradsstudenter som ikke har engelsk som morsmål, har. Studien var basert på intervjuer med 908 doktorgradsstudenter i Environmental sciences fra 8 land.
Den viste at en doktorgradsstudent med annet morsmål enn engelsk bruker 90 prosent mer tid på å lese et paper skrevet på engelsk enn en som har engelsk som morsmål. Det tilsvarer tre uker ekstra arbeid per år for den som ikke har engelsk som morsmål for å lese samme antall papere.
Her støtter altså empirien mine egne anekdoter og minner fra studietiden. Tilsvarende tall for bachelor- og masterstudenter finnes ikke i undersøkelsen — og her kan utfordringen være større. Dessuten kjenner jeg ikke til liknende studier som har sett på andre fag. De kan være forskjellige fra environmental sciences.
Neste hinder er å få forskningen på engelsk publisert. Her bruker den ikke-engelskspråklige 51 prosent mer tid på å skrive paperet, og man trenger også ofte engelsk språkvask. Ikke alle har råd til å kjøpe denne tjenesten.
Når du sender inn ditt paper har du 2,6 ganger høyere sjanse for å bli desk rejected, og om du får revidere og sende tilbake, er det 12,5 ganger høyere risiko for at du får beskjed om å gjøre språkvask på grunn av dårlig engelsk.
Undersøkelsen viser også at halvparten av dem uten engelsk som morsmål, velger å ikke presentere paperet muntlig på internasjonale konferanser og 30 prosent velger å ikke delta i det hele tatt.
Velger du likevel å presentere på internasjonal konferanse og ikke føler deg flau på grunn av ditt nivå i muntlig engelsk, bruker en uten engelsk som morsmål 94 prosent mer tid på å skrive paper, foredraget og til å øve på å presentere innlegget.
Studien skriver om hvor viktig det er for internasjonal innovasjon og forskning at det er innslag av forskning fra ikke-engelskspråklige kontekster, og at dette også er viktig for å løse en rekke samfunnsutfordringer.
Dette er jeg enig i. Det vil dessuten være en stor tragedie om utfordringer med engelsk språk leder til at forskning ikke blir publisert. Da kan et alternativ selvfølgelig være å skrive på eget morsmål, men da når man ikke internasjonalt publikum.
Internasjonaliseringen har kommet for å bli og kan ikke reverseres. Dette er også standpunktet til forfatterne av studien fra i fjor.
De kommer derfor med konkrete forslag for å hjelpe dem som ikke har engelsk som morsmål, for eksempel hva veiledere, universitetene, tidsskriftene, forskningsfinansiører og arrangører av konferanser kan gjøre for å hjelpe til med lesing og skriving av papere, formidling og konferansepresentasjoner på engelsk (forslagene kan du lese i lenken gitt over).
Da pressemeldingen og artikkelen ble publisert i fjor, ble den hyppig delt og kommentert på sosiale medier. Mange uten engelsk som morsmål skrev at «hvor smart hadde jeg ikke sett ut som og vært om alt jeg har gjort akademisk skjedde på mitt morsmål?».
Vel, slik er ikke virkeligheten. Det er utfordringer, ja, men nei, vi kan ikke gi opp og reversere internasjonaliseringen — den har kommet for å bli. Engelsk er og blir vårt felles publiseringsspråk.
Jeg lurer til slutt på hvilke studenter som taper mest på mer nasjonalisme? Altså om mer av det vi gjør i akademia fremover vil skje på norsk fremfor engelsk?
Studien jeg har vist til flere ganger over sier ingenting om klasse, men all teori tilsier at førstegenerasjonsstudenten vil bruke enda mer tid på å lese, skrive og prosessere undervisning på engelsk og bli mer straffet av å ikke ha engelsk som morsmål enn det studien viser.
Er det førstegenerasjonsstudenten som lar seg friste mest til å satse på det nasjonale, som kanskje i gjennomsnitt behersker engelsk dårligst?
Kan det også være at førstegenerasjonsstudenten vil tape mest på å skrive mer på norsk, og å dra mindre på internasjonale konferanser?
I tilfelle vil nasjonalismen bare øke de sosiale ulikhetene i høyere utdanning og i det akademiske arbeidsmarkedet.
Endringslogg
30.07.2024, kl 12.55:
Den svenske forkortelsen for så att säga - S.a.s. rettet.
30.07.2024, kl. 16.30
Kronikken er skrevet på buss for tog til Gjøvik, og ved en inkurie ble ordet paperet autokorrigert til papiret av Mamelunds iphone. Nå er det endret.
