Debatt ● Helge Holden
Hva har vi lært, og hva må vi gjøre?
Nå er juleferien gått siden rektor Anne Borg gikk av med øyeblikkelig virkning den 14. desember, og det er tid for å reflektere over det som skjedde.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Innlegget ble først publisert som en gjestekommentar i Universitetsavisa 5. januar.
Det var riktig av Anne Borg å gå av. Det var stilt alvorlig tvil ved hennes integritet og ærlighet, det kunne hun personlig ikke akseptere, og dette gjorde det umulig for henne å ha den nødvendige autoritet som NTNUs rektor.
For oss som kjenner henne, er det vanskelig å se henne som en trussel mot de ansattes ytringsfrihet eller som en som lot seg presse av NHO. Jeg tviler ikke på hennes integritet og ærlighet, og at hun har arbeidet hardt for NTNUs beste. Det er verdt å merke seg at hun stilte all korrespondanse med NHO fritt tilgjengelig for mediene, og ikke valgte den altfor vanlige løsningen å si at den var «mistet». Her kunne mange departementer og direktorater forbedre seg, men de har nok heller merket seg de alvorlige konsekvensene det fikk å legge frem all dialog. Men det er irrelevant i denne sammenhengen — det er meningene til dem som ser på oss fra utsiden, og som ikke kjenner personene, som er avgjørende for den tilliten som må være der. Når den ikke fins, må lederen gå.
Saken er blitt godt belyst i Universitetsavisa (UA) og Khrono, så det er ikke noe behov for en detaljert gjennomgang av hva som skjedde. To forhold var årsak til at saken fikk det forløpet den fikk. Rektor kritiserte de ansattes faglige ytringer, og det må ikke skje.
Når vi uttaler oss som fagpersoner, uttaler vi oss på vegne av oss selv og aldri på vegne av NTNU. Dermed verken kan eller skal ledelsen kritisere oss. Vi må selv stå og falle på innholdet i og formen på våre ytringer. Kort sagt er det bare loven som setter grenser for hva vi kan si.
Når vi uttaler oss som fagpersoner, uttaler vi oss på vegne av oss selv og aldri på vegne av NTNU.
Helge Holden
Rektor har på sin side ikke samme frihet, men uttaler seg til gjengjeld på vegne av NTNU. Dette har jeg skrevet om ved flere anledninger i UA, se «Ytringsfrihet — hvor går grensen?», «At «tyskervitsen» ble en sak, er problematisk på mange måter» og «Politisering av akademia hindrer akademisk frihet». Terskelen for å kritisere ansatte offentlig må være svært høy, og generelt skal personalsaker behandles internt. Her var det overhodet ingen personalsak, og kritikken fremstår som en stor feilvurdering.
Deretter kommer samrøret med NHO der NHO og Norsk Industri ønsket at ledelsen på NTNU skulle reagere på NTNU-ansattes ytringer. Det er vanskelig å skjønne at NHO ikke forstår universitetenes spesielle posisjon (eller velger å ignorere den), men det må NHO arbeide med internt. Uansett skal ikke NTNUs rektor diskutere dette med NHO.
Konstituert rektor Tor Grande får en viktig jobb med å gjenreise tilliten til NTNU, som har fått en alvorlig ripe i lakken. Det ene gjelder akademisk ytringsfrihet og det andre er forholdet til eksterne partnere.
La oss starte med akademisk ytringsfrihet. På NTNU ligger også Eikrem-saken og ulmer. Jeg ser for øvrig ingen grunn til at den inngåtte avtalen med Eikrem skal endres. Avtalen innebærer et kompromiss som begge parter aksepterte.
Det må slås fast nok en gang at de ansatte selv er ansvarlige for egne utsagn, og at bare loven setter grenser for hva vi kan si. Vi har alle et velment ønske om at diskusjonen skal foregå i akademiske former, og at det helst ikke fremsettes for ekstreme ytringer. Men slik er ikke virkeligheten.
Jeg tror problemet er større lengre ned i organisasjonen – på fakultetene, instituttene og i fagenhetene.
Helge Holden
Jeg tror problemet er større lenger ned i organisasjonen — på fakultetene, instituttene og i fagenhetene. Her blir relasjonene tettere, personers anti- og sympatier teller, avgjørelsene har mer direkte konsekvenser, og det er mange sterke personligheter med stor tro på egen ufeilbarlighet. Vi skal heller ikke se bort fra at arbeidsmessige forhold pakkes inn som akademisk ytringsfrihet. Et resultat kan være at ansatte vegrer seg fra å uttale seg. Eikrem-saken gikk galt allerede på instituttnivå.
Dette er et vanskeligere problem, og det er ingen grunn til å tro at problemet er begrenset til NTNU, så andre universiteter gjør også lurt i å se på problemet. Dette har etter min mening ingenting med valgt eller ansatt leder å gjøre — det er de samme problemene som må løses, og det er menneskelige relasjoner som avgjør.
Et ferskt eksempel er saken, se UA, der styreleder ved Institutt for lærerutdanning ved NTNU tok kontakt med et styremedlem etter at vedkommende har skrevet et helt regulært innlegg på Innsida. Samtalen gikk tydeligvis ikke bra, og dagen etter gikk styreleder av. Uansett om styreleder sier at han hadde bestemt seg for å trekke seg en stund før dette, gjør timingen at påstanden fremstår som lite troverdig.
En annen sak kommer fra Institutt for geovitenskap ved UiT. Her skriver instituttlederen, se Khrono, til rektor og dekan at instituttet driver med grunnforskning, og: «Institutt for geovitenskap har ingen mandat og myndighet til å uttale seg om eventuell utvinning [gruvedrift på havbunnen].» Videre at «instituttet er ikke interessert i stor og kontroversiell medieoppmerksomhet». Dette kan fort oppfattes som en munnkurv på ansatte.
Det er ikke lett å styrke den akademiske ytringsfriheten. Den er lovfestet, og alle er enige i prinsippet. Men vi har sett hvor lett det er å snuble. En styrket lederopplæring på alle nivåer er trolig viktig her. Vi har en varslingsordning, men spørsmålet er om vi trenger et ekstra ytringsombud ved NTNU.
Samrøret med NHO og Norsk Industri har også fått mange til å kritisere universitetenes økende støtte fra industrien. NTNU mottar klart mest støtte i Norge. Dette er en villet utvikling fra myndighetene, men det forhindrer ikke at man drøfter saken prinsipielt.
Jan Fridtjof Bernt, tidligere rektor ved UiB, fremholder i Khrono at «Denne saken er en naturlig konsekvens av en bedriftspreget styringsfilosofi i den statlige organisering av universitetene, og en finansieringsmodell med økende vekt på «selvfinansiering» av virksomheten.» Det er vel verdt å diskutere i hvilken grad ekstern støtte kan true den frie forskningen. Men Bernt diskuterer ikke det helt legitime og nødvendige samarbeidet med industrien, og forholdet til den store norske instituttsektoren, og etter min mening blir argumentene hengende litt i luften.
Universitetenes styrke har alltid vært deres selvstendighet og uavhengighet basert på rasjonalitet og innsikt. Denne må vi hegne om. Men det er lett for dem som ikke er avhengig av ekstern støtte for sin forskning og undervisning, å være prinsipielle og avvise enhver ekstern støtte. Så enkel er ikke saken.
Mange fag er avhengige av dyrt utstyr og tilgang på reelle data i forskningen. Det er ikke realistisk at staten skal dekke dette, og det er en klar oppfatning at eksperimentell forskning blir sultefôret. Mange interessante problemstillinger i forskningen oppstår i samarbeid med industrien. I tillegg er det vårt ansvar å utdanne kandidater, særlig ingeniører og leger, som skal arbeide i industrien, og da er det viktig at de trenes på riktig utstyr i en realistisk ramme.
For de aller fleste prosjektene ser jeg relativt liten fare for at vår integritet og selvstendighet blir satt under press. For å si det kort er begge parter opptatt av å finne hvordan natur og teknikk virker sammen; dette er styrt av naturens lover, som er det eneste jeg vet om som ikke gir etter for politisk press. Igjen er det fallgruver her — om for eksempel oppdrettsnæringen ønsker å støtte et prosjekt med et villet resultat, må vi trå uhyre varsomt. Avtaler som inngås må stille forskerne helt fritt i valg av metode og de må stå helt fritt i publisering av både positive og negative resultater. Om det ikke kan innfris, må vi si nei.
Avtaler som inngås må stille forskerne helt fritt i valg av metode og de må stå helt fritt i publisering av både positive og negative resultater.
Helge Holden
Det er på denne bakgrunn at avtalen med NHO må forstås. Her står det at:
«partene har en intensjon om:
— gjensidig kunnskapsdeling og utveksling av rapporter og analyser med relevans for nærings-, utdannings- og forskningspolitikk.
— å utvikle felles budskap og gjennomføre koordinerte kommunikasjonstiltak i sammenheng med viktige politiske prosesser, hvor partene har sammenfallende interesser og synspunkter.»
På papiret ser den relativt uskyldig ut. NTNU er en stor aktør i Norge, og må kunne stå sammen med eksterne parter i saker av viktighet for NTNU. Et stort unntak er partipolitiske saker — her kan ikke NTNU engasjere seg. Men avtalen gir et svært uheldig inntrykk, og dette punktet må fjernes. Det forhindrer ikke partene i å samarbeide om det dukker opp naturlige anledninger, men kontraktsfestingen er uakseptabel.
Saken har fått en negativ NTNU-vinkling som jeg mener verken er fortjent eller velbegrunnet. Det er nok å minne om Akademiaavtalene som Equinor inngikk med universitetene i 2019. Her stod det, se Khrono: «Der arbeid under denne avtalen muliggjør profilering i eksterne media skal institusjonen arbeide aktivt for å gi positiv omtale av arbeidet. Equinor skal varsles tidlig om relevante pressekonferanser og potensielle mediesaker i tilknytning til dette.» Dette er en betydelig mer uheldig formulering enn den som ble brukt av NTNU i avtalen med NHO.
Men denne passusen hadde de valgte rektorene ved UiO, UiB, UiT, UiS og NHH alle akseptert, mens NTNU ikke hadde akseptert denne passusen. Det er verdt å merke seg dette i diskusjonen om valgt versus ansatt rektor. Da dette kom frem i offentligheten, valgte partene å fjerne denne paragrafen.
Trygve Lundemos kommentar [bak betalingsmur] i Adresseavisen den 15. desember var krass i formen, men svak i argumentasjonen: «sitter det en gammel ukultur i veggene på Hovedbygningen på Gløshaugen?» Og «Noen vil kalle det en drittjobb, for [ledelsen] må vaske vekk eldgammelt grums.» Det er vel verdt å minne om at etter krigen var det viktig for gjenoppbyggingen av Norge at det var et tett samarbeid mellom NTH og industrien. Og etableringen av SINTEF i 1950 hadde som et formål å skille ut den mest anvendte forskningen. Da oljen i Nordsjøen ble funnet i julen 1969, var det helt essensielt at NTH og den voksende norske oljeindustrien sammen utviklet nasjonal kompetanse til beste for det norske samfunnet. Nå er tiden en annen, og dagens ledelse følger vår tids krav til autonomi, selvstendighet og samarbeid.
Denne saken har startet en diskusjon om ansatt eller valgt rektor. Det er selvsagt gode argumenter for begge synspunkter, men denne saken er etter min mening et klart eksempel på styrken ved en ansatt rektor. Se også min artikkel med Terje Lohndal i UA.
På NTNU er rektor ikke medlem av styret, og det er styret som har ansatt rektor. Dermed står også styret helt fritt i å diskutere rektors stilling, og om nødvendig si opp rektor. Men om rektor er valgt, er også rektor leder av styret. Det gjør det svært vanskelig for styret å ha en god diskusjon om rektors posisjon. Men viktigere er det at det er problematisk for styret å si opp rektor som er valgt av studenter og ansatte. Det kan fort føre til en uholdbar situasjon om styret ønsker å avsette en rektor som fortsatt har støtte blant velgerne eller som selv ikke ønsker å fratre.
Situasjonen fra 2021 med daværende rektor Dag Rune Olsen ved UiB belyser dette, se Khrono. Mot slutten av sin periode som valgt rektor ved UiB, ble Olsen ansatt som rektor ved UiT med tiltredelse litt over et halvt år senere. Han valgte først å bli sittende, og det var ikke noe i veien for det juridisk, men her var styret handlingslammet. Det var klart at man kunne sette spørsmålstegn ved Olsens lojalitet. I tillegg kom det opp en konkret sak der Olsen hadde inngått eksterne kontrakter uten nødvendige fullmakter, og som var betydelig mer alvorlig enn vår sak ved NTNU. Det ble iverksatt en gransking av saken ved UiB. Olsen valgte da å gå av som rektor ved UiB. Dette var en uryddig situasjon der styret ikke hadde det handlingsrommet som NTNUs styre har. Saken viser klart fordelen ved å ha en ansatt rektor når det stilles spørsmål ved rektors stilling.
Konstituert rektor har en stor jobb å gjøre med å rette opp NTNUs renommé. Det største problemet kan være å få overbevist resten av landet at vi har klart å gjøre noe med problemet. Alle avtaler med eksterne samarbeidspartnere må gjennomgås nøye, og eventuelt reforhandles. Dette gjelder alle universitetene. Det kan også være greit å bestemme noen klare retningslinjer for hva som er akseptabelt i fremtidige avtaler. Eksterne partnere er vant til å agere i et politisk landskap, og vil tilpasse seg. Om Trygve Lundemos kommentar er symptomatisk for andres oppfatning av NTNU, har vi en lang vei å gå.
