Debatt ● Marianne Steinmo og Marit Breivik-Meyer
Framtidas arbeidsliv
Tre suksesskriterier for å lykkes med arbeidslivsrelevans i utdanning.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det har vært en pågående debatt i Khrono om arbeidslivsrelevans i utdanning.
I en Khrono-artikkel fra i fjor vår kommer det frem at studentene rapporterer at akademia stadig blir dårligere på tilknytning til arbeidslivet — skåren på studiebarometeret har falt fra 3,2 til 3 de siste fire årene. Arve Hjelseth mener at dette ikke er særlig bekymringsfullt, og viser til at studentene likevel får relevant jobb etter endte studier — og at manisk opptatthet av arbeidslivsrelevans svekker relevansen ved at studieprogrammer og -opplegg stadig endres.
Vi mener at det er bekymringsfullt, og viser til Kunnskapsdepartementets arbeidslivsrelevansmelding (2021) som bekrefter behovet for omstilling for å møte dagens samfunnsutfordringer.
Bedrifter vi samarbeider med ved Handelshøgskolen, Nord universitet, støtter dette synet. De påpeker at dagens arbeidsliv krever kandidater med ferdigheter knyttet til tverrfaglighet og samarbeid for å håndtere komplekse utfordringer.
Flere studentrepresentanter etterlyser også økt arbeidslivsrelevans, hvor Ida Lutro mener at det nå er på tide å få fart på samarbeidet mellom arbeidslivet og akademia, og Sondre Nikolai Harr som etterlyser at utdanningsinstitusjonene ikke bare avviser studentenes vurderinger, men ser på hvordan de kan bedre studentenes forståelse av arbeidslivsrelevans.
Men, hvordan kan vi så styrke arbeidslivsrelevans i utdanning? Jo, arbeidslivsrelevansmeldingen (2021) slår fast at UH bør utvikle bredere og mer systematisk samarbeid mellom UH og arbeidslivet for arbeidslivsrelevans. Men, som Kristin Vinje sier: hvordan slike samarbeid kan tilrettelegges på en måte som vil komme studentene, fagmiljøene og arbeidslivet til gode, er utydelige.
Vårt fagmiljø ved HHN, Helgeland har etablert flere samarbeid med arbeidslivet i våre utdanninger; bachelor i økonomi, digitalisering og forretningsutvikling og MBA i Teknologiledelse som kan inspirere til tydelighet. Vi har etablert en rekke uformelle samarbeidsstrukturer som sampublisering med aktører fra arbeidslivet, deltakelse på nettverk og konferanser (for eksempel klynger og bedriftsnettverk), deling av fasiliteter (for eksempel Techlab) og studenthospitering.
Disse strukturene har gitt fagmiljøet vårt tilgang til ekspertise og relasjoner fra arbeidslivet som brukes aktivt i utviklingen av emner og programmer. De uformelle strukturene har ledet til mer formelle samarbeidsformer som studentmobilitet, utvikling av forretningsmuligheter i virksomheter, og forskningsmobilitet (ansettelse av lektor II stillinger fra arbeidsliv i vårt fagmiljø). I tillegg har miljøet vårt en rekke prosjektsamarbeid med arbeidslivet, hvor vi nylig fikk tilført 28 millioner fra forskningsrådets kapasitetsløftprogram, hvor vi utvikler forskning og utdanning for livslang læring i interaksjon med bedrifter og utviklingsmiljøer.
Studentene våre samarbeider da med gründere om utvikling av forretningsideer, gjennomfører praksisopphold hos virksomheter, og skriver bacheloroppgaver basert på relevante problemstillinger fra arbeidsliv.
Marianne Steinmo og Marit Breivik-Meyer
Med bakgrunn i dette arbeidet, har vi nylig ledet to seminarer, i regi av Nord universitet og Kompetansenettverk for studenters suksess i høyere utdanning, med studenter, faglige og administrative ansatte til stede. I seminarene diskuterte vi hvordan man kan lykkes med samarbeid for arbeidslivsrelevans. Oppsummert fremkom tre nøkkelpunkt.
1) Med bakgrunn i studentrepresentantenes uttalelser om at det virker som at det «er opptil hver enkelt fagansatt å legge til rette for samarbeid og arbeidslivsrelevans i utdanning», bør samarbeid med arbeidsliv kravfestes i program og emnebeskrivelser.
Disse kravene bør tilpasses studenters læringsnivå, hvor samarbeid med arbeidsliv bringes inn i ulik grad i forhold til hvor de er i utdanningsløpet. Ved HHN, Helgeland løser vi dette ved at vi på første års bachelor trekker inn gjesteforelesere og relaterer undervisning til trender i arbeidslivet. Ved andre studieår benytter vi økt interaksjon med arbeidsliv (for eksempel gjennom oppgaver med innspilte temaer fra arbeidsliv). De første to studieårene legger dermed grunnlag for økt interaksjon på tredje studieår, hvor vi bringer studentene våre ut i arbeidslivet — både for å utvikle faglige og samarbeidsmessige ferdigheter. Studentene våre samarbeider da med gründere om utvikling av forretningsideer, gjennomfører praksisopphold hos virksomheter, og skriver bacheloroppgaver basert på relevante problemstillinger fra arbeidsliv.
2) Med bakgrunn i synspunkt fra faglige og administrative ansatte om at «arbeidsmengden forbundet med arbeidslivssamarbeid er stor — både knyttet til å opprettholde og knytte kontakter til arbeidslivet, og i å fasilitere og følge opp samarbeidene», bør tilstrekkelige ressurser dedikeres.
Faglige ansatte bør oppfordres til og frigjøres tid til å delta i uformelle og formelle former for samarbeid for å utvikle relasjoner til relevante aktører fra arbeidsliv, og kjennskap til kompetansebehov.
Marianne Steinmo og Marit Breivik-Meyer
Vi deler dette synspunktet gjennom våre erfaringer, og mener at faglige ansatte bør oppfordres til og frigjøres tid til å delta i uformelle og formelle former for samarbeid for å utvikle relasjoner til relevante aktører fra arbeidsliv, og kjennskap til kompetansebehov. Disse relasjonene kan ikke «outsources» til administrative ansatte, da det er de faglige ansatte som bør relatere faglige innhold til praksis. Imidlertid, bør administrative ressurser trekkes inn for å bistå i arbeidet med selve tilretteleggingen (møter, presentasjoner, og andre praktikaliteter), for å sikre at de faglige ansatte får utnyttet sin faglige ekspertise. Ressursallokering er også viktig fra arbeidslivets side, hvor samarbeidet bør tilføres ressurspersoner til oppfølging.
3) Med bakgrunn i synspunkt fra bredden av deltakerne på seminarene om at «utfordringen ligger i å sikre at arbeidslivet vi samarbeider med ofte forventer direkte nytte til sine virksomheter fra studentsamarbeid», bør det dedikeres tilstrekkelig tid til forventningsavklaring mellom representanter fra arbeidsliv og UH som er involvert i samarbeidet.
Forventningsavklaringen bør særlig inkludere mål og tidsperspektiv som arbeidsliv og UH operer med på ulike vis. Da studentlæring først og fremst er målet med studentsamarbeid fra akademias side, bør faglig ansvarlige kommunisere mulig nytteverdi av samarbeidet, hvor det tydeliggjøres at hensikten ikke (bare) er direkte kunnskap tilført virksomheter på kort sikt — men utvikling av kandidater med relevant kompetanse og ferdigheter på lang sikt. Vår erfaring tilsier at en slik forventningsavklaring bør gjøres i forkant av samarbeidet, men også gjennomgående. Faglige ansatte bør også benytte sine nettverk til å identifisere relevante virksomheter for studentsamarbeidet; som ser verdi av langsiktig kunnskapsutvikling, er mottakelig for innspill og som dedikerer tilstrekkelig tid og ressurser i samarbeidet.
Disse punktene er essensielle for å utvikle bredere og mer systematisk samarbeid mellom UH og arbeidslivet for arbeidslivsrelevans i utdanning — hvor det ikke er opptil hver enkelt fagansattes engasjement å styrke arbeidslivsrelevans, men der krav og ressurser er klart definert.
