Forskningsetikk og grenseløs fengselsforskning

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Doktoravhandlingen til Andreas Ribe-Nyhus, «Indre og ytre soning», har ført til debatt på Khrono om fengselsforskning og forskningsetikk.

Etter å ha lest avhandlingen har jeg forståelse for at forskningsetikken i prosjektet blir diskutert. For er det virkelig god vitenskapelig praksis å samle inn og publisere observasjonsdata om innsatte og fengselsansatte uten at disse har gitt informert samtykke til det?

Og er det forskningsetisk akseptabelt å sammenligne de innsatte i studien med parasitter, skadedyr og hyener, omtale dem som «moralsk forkrøplede mennesker», skrive at en lett identifiserbar fengselsleder ser på domfelte «som undermennesker uten verdi», eller anklage en fengselsbetjent for å ha et seksuelt forhold til en innsatt – tilsynelatende basert på vage antagelser?

Dette foregår på de første 147 sidene av avhandlingen til Ribe-Nyhus. Jeg skal komme tilbake til disse beskrivelsene etter hvert. Men først litt om rammene for forskning i fengsel.

På nettsidene til De nasjonale forskningsetiske komiteene blir «forskning som foregår i fengsel» identifisert som et område som stiller forskere overfor spesielle og skjerpede forskningsetiske krav. En av grunnene til det er «den spesielle situasjonen de innsatte befinner seg i»: De er fratatt friheten og plassert i en institusjon hvor de er nødt til å være.

En annen oppgitt grunn er at innsatte statistisk sett har større rusmiddelutfordringer og dårligere psykisk helse enn befolkningen ellers. «Det er viktig å ta hensyn til disse forholdene», står det på nettsidene – både «når man rekrutterer deltakere» og «når man gjennomfører et forskningsprosjekt i fengsel». Informasjonen om prosjektet må være tydelig formidlet, og forskerne må sikre «at kravet om informert samtykke er innfridd».

Hvilke grep har så Ribe-Nyhus tatt som fengselsforsker for å møte slike forskningsetiske utfordringer og krav?

Avhandlingen er på i alt 526 tettskrevne sider, men den som leter etter ord som forskningsetikk, samtykke, informasjonsskriv, NSD eller personvern vil få lite ut av søkene.

I sine kommentarer til Khrono vektlegger imidlertid både Ribe-Nyhus og hovedveileder Anders Lindseth at de har vært opptatt av forskningsetikk i alle stadier av prosjektet. «Etikken i avhandlingen er absolutt blitt tatt på alvor», forsikrer Lindseth, mens Ribe-Nyhus mener han forskningsetisk har «gjort det man kan forvente av meg som doktorand, og vel så det».

Han legger til – og jeg oppfatter det som noe oppgitt: «Ikke bare skal jeg følge et sett forskningsetiske retningslinjer – som jeg selvfølgelig har gjort – jeg skal også til enhver tid bevise at jeg har fulgt disse reglene».

Som leser og forskerkollega har jeg naturligvis ikke tilgang til hvilke regler Ribe-Nyhus selv tenker han har fulgt under forskningen, eller hva det er snakket om i veiledningsrommet.

Det jeg derimot har tilgang til, er de forskningsetiske hensyn og refleksjoner som faktisk er gjort rede for og skrevet inn i avhandlingen, og det jeg kan forholde meg til er hvordan disse refleksjonene og hensynene gjenspeiles og kommer til uttrykk i den ferdigstilte, offentliggjorte teksten.

Og her er det påfallende hvor lite plass som er brukt i selve avhandlingsteksten på å redegjøre for, drøfte og dokumentere hvilke forskningsetiske vurderinger som er foretatt. Dette gjelder i særlig grad nødvendige forskningstillatelser, informasjonsplikt, samtykkeinnhenting og hensynet til de som blir omtalt i studien.

• For prosjektet ble ikke meldt inn på forhånd til NSD, og metoden for datainnsamling ble ikke vurdert før Ribe-Nyhus startet opp forskningen.
  
  
• Prosjektet ble heller ikke sendt inn til kriminalomsorgens regionkontor for vurdering, noe som bryter med Justisdepartementets retningslinjer for forskning i kriminalomsorgen.
  
  
• Og det finnes ingen dokumentasjon i avhandlingen på at ansatte eller innsatte har gitt informert samtykke til å delta i studien. Det til tross for hovedregelen i de forskningsetiske retningslinjene om å innhente samtykke fra alle som deltar i forskningen. Og det til tross for at Justisdepartementet krever samtykke i deltakende observasjon i fengsel. «Skjult observasjon i kriminalomsorgen skal ikke tillates» (min utheving).

Flere viktige forskningsetiske forsvarslinjer eller grenser ser på den måten ut til å ha blitt overtrådt under arbeidet med denne studien, slik det også har kommet frem i oppslag og kommentarer på Khrono den siste tiden.

Hedda Giertsen, som var førsteopponent under Ribe-Nyhus sin disputas, har omtalt avhandlingen som «nesten grenselaust ærlig». Ribe-Nyhus selv beskriver de publiserte feltnotatene på liknende måte: de er skrevet «kompromissløst ærlig» (s. 17).

Både det grenseløse og det kompromissløse er interessante valg av ord.

For er ikke nettopp grenser og kompromisser viktige etiske ressurser i forskning? Noe som hjelper oss til å tenke: Dette kan jeg simpelthen ikke gjøre? Eller: Her må jeg forsøke å finne en noe annen løsning?

Som leser blir jeg i hvert fall lite beroliget når Ribe-Nyhus påpeker at dagboktekstene – som utgjør ca. 1/3 del av avhandlingen (s. 17-147) – er «spontane og usensurerte uttrykk for hva jeg har tenkt og følt», skrevet og gjengitt «uten noen forbehold om jeg eventuelt sårer noen, uttrykker politisk ukorrekte meninger osv.» (s. 17). Fengselsdagboka er derfor ubehagelig å offentliggjøre, bemerker han. For tekstene utleverer ham selv «ganske mye» (s. 10, 154).

Det siste er lett å forstå.

Men å skrive frem egne erfaringer med en lang rekke andre mennesker – «usensurert» og «kompromissløst ærlig» – innebærer også en betydelig risiko for at forfatteren utleverer andre enn seg selv. Innsatte. Fengselsbetjenter. Offeret for drapshandlingen. Lett identifiserbare fengselsledere, dommere og advokater. Dette er personer som blir trukket inn i beskrivelsene og ut i det offentlige rom – uten å ha gitt informert samtykke til det.

Og de blir altså skildret «uten noen forbehold».

Jeg skal gi en liten håndfull eksempler på hvordan dagboknotatene, som i avhandlingen spenner over fire år og fire måneder, blir formidlet til leserne:

• Siste
• Mest lest

Nylige artikler

NTNU lanserer nytt KI-verktøy. — Tryggeste i Norge

23. mars 2026 - 10:38

Blindsonen i forsknings­politikken

23. mars 2026 - 09:51

Studentene jobber mindre med studiene. 136 timer borte siden 2016

23. mars 2026 - 06:58

Krevjande å få praksis­ hos fastlegen

22. mars 2026 - 17:19

Den digitale gaukungen i lærarutdannings­reiret

21. mars 2026 - 09:08

Mest leste artikler

Store deler av artikkelen var plagiat: — Ikke veldig alvorlig

16. mars 2026 - 06:48

Den kjente skoleforskeren John Hattie granskes for fusk

19. mars 2026 - 08:29

Professor åtvarar mot ukultur som kan korrumpere universitetet

18. mars 2026 - 14:54

Mener UiO driver bevisst hemmelig­hold for å redde eget omdømme

16. mars 2026 - 16:29

Forsvarets høgskole skal tilby master i krigføring

20. mars 2026 - 15:01

• «Merker at det generelt er ganske ekkelt på avdelingen for tiden. Det handler hovedsakelig om to personer, Terje og Gunder. Begge gjør sitt ytterste for å gjøre avdelingen motbydelig, med voldsomt tyt og tull hele tiden. Terje har visst sluttet med medisin, og nå renner elendighet ut av ham hele tiden. Han sitter og skråler og ler av alt det dumme han selv sier. Som om ikke det er nok sitter Richard der som en dum idiot og tror tydeligvis at Terje er den kuleste i hele verden … Sannheten [er] jo at Terje er en ekstremt kjip fyr som plager alle.» (s. 124-125, 126)
  
  
• «Jeg tror noe av det verste for meg med å sitte i fengsel rett og slett er det at jeg påtvinges nærværet til så mange moralsk forkrøplede mennesker.» (s. 91)
  
  
• «Jeg liker ikke denne verdenen, og jeg liker ikke disse menneskene. Det er noe som byr meg grunnleggende imot med dem, og det handler om deres moral. Om at de velger å lure, stjele, lyve, røve, plyndre osv. på bekostning av andre, og helt bevisst går inn for å utnytte andres svakheter. På en måte er de parasitter på samfunnsstrukturen, de stjeler til seg de goder som andre må jobbe hardt og konstruktivt for å oppnå (s. 122-123). ... Jeg føler mer og mer at jeg er fanget blant samfunnets utstøtte, blant de som har valgt ikke-livet, de som har valgt å forråde alt menneskelig i seg selv og gjøre seg til en sykdom eller til skadedyr. … Hvis jeg eksempelvis skulle finne passende dyr som bilde på noen på avdelingen slår det meg at Gunder er en slange og Terje en hyene eller sjakal.» (s. 132)
  
  
• «Fengselslederen … holder hånda som en klo når han håndhilser, med håndflaten vendt rett nedover og nærmest klyper en for slik å få et overtak. Det ser ut som han har veldig liten sympati med fanger i det hele tatt, ja at han egentlig godt kunne begravd oss alle hvis han ikke hadde fått noe tyn ovenfra for det. Det virker som han er ganske langt ute til høyre i politikken, og at han mener straff først og fremst skal svi. … Han ser på oss som undermennesker uten verdi.» (s. 83, 89)
  
  
• Over seks sider (s. 124-129) får vi lese om relasjonen mellom domfelte Terje og fengselsbetjenten Eva: «Kanskje noe av avskyen jeg føler, også handler om Eva. Hun lar seg så åpenlyst bruke, og hun lar seg plukke på og mobbe av Terje i fellesskapet, likevel sitter hun der liksom bare og venter på at de to skal få tid sammen alene – som om hun er ei lita skolejente på femten år som nettopp hadde begynt å date den tøffe gutten på sytten. … Det som ligger under, er at Eva er forelsket i Terje og at de har et forhold. Siden det stort sett er Eva som er i fellesskapet vårt av vaktene, blir det jo bare hennes forvridde virkelighetsbilde som kommer frem. Det er styrt av overdreven hvitvasking av Terje, hans klaging på andre, og av at hun tidvis er redd for at forholdet deres skal bli oppdaget hvis det antydes noe om det i kommentarer.» (s. 125-127)

Når jeg leser de 147 første sidene av avhandlingen til Ribe-Nyhus, er det vanskelig å forstå hvorfor hovedveileder Anders Lindseth skriver at datainnsamlingen «ikke handlet om innsatte eller ansatte», og at det derfor heller ikke var nødvendig å søke om forskningstillatelse på forhånd.

For de publiserte feltnotatene handler jo i høy grad om innsatte og ansatte.

De handler om Terje, Gunder, Richard, Eva, fengselslederen og en lang, lang rekke andre personer som Ribe-Nyhus har møtt før og under fengselsoppholdet.

De handler om detaljert beskrevne situasjoner og samtaler, relasjoner og møter i to høysikkerhetsfengsler som Ribe-Nyhus selv har identifisert i flere avisintervjuer.

De inneholder lengre avsnitt der innsatte blir sammenlignet med parasitter og skadedyr, slanger og hyener.

Og de involverer alvorlige påstander om lovbrudd (seksuell omgang med innsatte i institusjon). Handlinger som straffeloven § 296 sier kan medføre fengsel i inntil seks år, men som i avhandlingen ikke blir belagt med andre grunner enn at «det handlet om måten hun så på ham», og «at de stadig var sammen alene» (s. 124).

Et empirisk-informert prosjekt som dette, der en forsker skriver frem egne fengselserfaringer for så å reflektere filosofisk over dem, kan være viktig og verdifull forskning. Men for å lykkes i det arbeidet er det avgjørende å følge etablerte forskningsetiske standarder. Det gjelder nødvendige forskningstillatelser, det gjelder innsamling og oppbevaring av data, og det gjelder ikke minst måten det innsamlede materialet blir publisert og formidlet til leserne på.

Doktoravhandlinger som denne blir jo lest. Både av dem som er omtalt i den og av andre.

Les også:

les også

Utskjelt forsker får støtte fra øverste hold: — Betyr mye

Les flere debattinnlegg på Khronos debattside