Debatt ● heidi østbø haugen og may-len skilbrei
Forskningsetikk: Ikke ukjente regler
Forskningsetikk burde ikke være mystisk for en som nettopp har fullført sin ph.d.-utdanning.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Den siste tiden har avhandlingen til filosof og forfatter Andreas Ribe-Nyhus vakt mye oppmerksomhet. I en kommentar til debatten om avhandlingen «Indre og ytre soning» 13. oktober her i Khrono framstiller Ribe-Nyhus forskningsetikk som noe mystisk. Det burde det ikke være for en som nettopp har fullført sin ph.d.-utdanning.
Ribe-Nyhus skriver at han ønsker saklig kritikk. Vi tar ham på alvor og peker på fire forskningsetiske prinsipper debatten rundt ph.d.-avhandlingen «Indre og ytre soning» utfordrer. Dette er ikke mystiske regler det er vanskelig å styre etter, men prinsipper vi har bred oppslutning om i norsk akademia. Da vi i Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) sendte ut reviderte forskningsetiske retningslinjer til høring, skapte det stort engasjement og avstedkom mange ulike svar. Samtidig var det enighet om de store linjene.
1. Forskningens verdi kan ikke skilles fra måten den er produsert på
Ribe-Nyhus beklager seg over at kollegaer og journalister diskuterer etikken i forskningsprosjektet hans framfor innholdet. Et slikt skille mellom forskningens kvalitet og forskningsetikk er uholdbart: Forskning som er produsert på en uetisk måte kan aldri bli god. Forskningsetiske innvendinger må imøtegås med etiske argumenter heller enn en oppfordring til å se forbi forskningsetikken og fokusere på innholdet.
2. Informasjon og samtykke er grunnlag for å samle forskningsdata om folk
Debattanter fra flere hold har knyttet det etiske behovet for å informere innsatte og fengselsbetjenter om at det pågikk datainnsamling for prosjektet «Indre og ytre soning» til personvern. Den etiske forpliktelsen til å la folk få vite at de involveres i forskning er imidlertid ikke forbeholdt prosjekter med persondata. Av hensyn til folks frihet og autonomi, skal det som hovedregel innhentes samtykke fra alle som deltar i forskning. Det gjelder selv om det ikke innhentes personopplysninger eller sensitive opplysninger, og det gjelder selv om personene blir anonymisert ved offentliggjøring av resultatene.
Forskning som er produsert på en uetisk måte kan aldri bli god.
Heidi Østbø Haugen og May-Len Skilbrei
3. Forskere må tydeliggjøre når de opptrer som forsker og når de fremmer andre interesser
Når vi uttaler oss offentlig med forskertittel, skal publikum kunne stole på at vi gjør det på bakgrunn av faglig kompetanse og ikke for å fremme private interesser. Ribe-Nyhus kritiserer Khronos journalist for å titulere ham som «øksemorder» når han er «først og fremst filosof eller doktorand». Imidlertid blander han selv rollene ved å bruke sitt vitenskapelige arbeid til å beskrive sine handlinger på en annen måte enn det dommen gjør. Så lenge han har en egeninteresse av denne fremstillingen, kan han vanskelig kreve at man kun forholder seg til ham som forsker.
4. Forskeren og forskningsinstitusjonen kan ikke overlate ansvaret for etikk til andre
I sine tilsvar til Forskningsetisk utval ved Nord universitet argumenterte Ribe-Nyhus ved å vise til muntlig kontakt med Norsk senter for forskningsdata (NSD), Kriminalomsorgen og Datatilsynet. Ifølge Khrono forsvarte Ribe-Nyhus og veilederne hans mot anklager om for dårlig oppfølging av forskningsetikken med at NSD og Kriminalomsorgen ikke hadde innvendinger mot forskningsetikken i avhandlingen. Uavhengig av om slik kontakt kan bekreftes eller ikke, er det alltid forskerens selvstendige ansvar å påse at forskningsetiske retningslinjer følges. Forskere og veiledere kan ikke fraskrive seg dette ansvaret ved å vise til uttalelser fra andre.
Dette siste er det grunn til å dvele litt ved. I dekningen av denne saken har spørsmålet om hvem som har ansvar for at forskningsprosessen og avhandlingen ikke i tilstrekkelig grad inneholdt etisk refleksjon vært oppe til diskusjon. Debattanter har spurt om hvorfor kandidaten selv og hans veiledere ikke tenkte over dette underveis, mens andre har reagert på at forskningsetikk ikke ble et tema på disputasen. Dette illustrerer at det kan være uklart hvem som har ansvar for hva gjennom et ph.d.-løp. Vurderingen fra Forskningsetisk utval ved Nord universitet pekte på behovet for prosedyrer for å kvalitetssikre etikken i doktorgradsprosjekter. Nord universitet er ikke alene om å ta sikte på å ruste opp innsatsen sin, og vi mistenker at ph.d.-kandidater kan mangle kunnskap om hvordan de håndterer etiske utfordringer også ved andre institusjoner.
For å møte behovet for lett tilgjengelig kunnskap om forskningsetiske prinsipper og etisk forsvarlig forskningspraksis, utga vi i høst en håndbok i forskningsetikk og databehandling. Denne kan leses sammen med retningslinjene NESH publiserer senere i år. Debatten rundt Ribe-Nyhus’ avhandling har vært verdifull fordi så mange aktører, ikke minst inkludert stipendiaten selv, presenterer sine perspektiver. Vi håper på mer forskningsetisk debatt framover og at flere føler seg på trygg grunn når de diskuterer forskningsetikk.
