Forskerne mangler tid til å forske

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Denne uken gjennomfører Forskerforbundet kampanjen «Tiden er ute» hvor vi setter søkelys på tidspress og merarbeid i akademia. Nifus siste tidsbruksundersøkelse viser at forskere og undervisere i gjennomsnitt har arbeidsuker på over 46 timer. For nesten alle stillingstyper har den gjennomsnittlige arbeidsuken blitt lenger de siste årene. Andelen tid brukt til undervisning har økt, mens andelen FoU-tid i gjennomsnitt har gått ned. For de FoU-tunge stillingene som postdoktor, stipendiat og forsker, har andelen tid til FoU gått betydelig ned sammenlignet med 2016.

Samtidig vet vi at en av tre fast vitenskapelig ansatte vurderer å slutte i akademia, og at høyt arbeidspress er den hyppigste årsaken til dette. Kvinner oppgir i større grad enn menn arbeidspress som en viktig årsak til å slutte i akademia. Fire av fem forskere oppgir at de bruker mer av fritiden enn ønskelig på jobb. I en undersøkelse blant statsansatte er forskere og undervisere den gruppen som har dårligst balanse mellom arbeidsliv og fritid, og oftest er stresset på grunn av jobben.

Tidspresset i akademia er tøft for den enkelte. Det går ut over fritid og familieliv, og gir en stressende jobbhverdag. Men det er også et betydelig samfunnsproblem.

tidsklemme

Førsteamanuenser underviser dobbelt så mye som de forsker. Stikk i strid med intensjonen

Politikerne har store forventninger til norsk forskning. Den skal bidra til å løse betydelige samfunnsutfordringer – klimakrisen, eldrebølgen, omstillingen av norsk økonomi – og forberede oss på nye og uante kriser. Og politikerne har store forventninger til kvaliteten på høyere utdanning. Ikke bare skal underviserne bidra til økt studiekvalitet for hver enkelt student, hindre frafall og øke arbeidsrelevansen. Nå skal også underviserne få et større ansvar for etter- og videreutdanning av de som allerede er i arbeidslivet. Samtidig er de teknisk-administrative støttefunksjonene langsomt bygget ned, noe som har gitt de vitenskapelige ansatte flere praktiske oppgaver å løse.

Dette regnestykket går ikke opp. Forskernes og undervisernes arbeidsuke er i ferd med å bli umulig. Det kommer til å gå ut over tilbudet til studentene, og det kommer til å gå ut over norsk forskning. Derfor ser vi oss nødt til å si ifra.

Oppgaven er enkelt og greit: Forskerne må få tid til å forske. Underviserne må få tid til å undervise. Og siden det er vanskelig å gjøre døgnet lengre, må lista over store og små pålagte oppgaver gjøres kortere.

Institusjonene må sørge for at de ansatte har realistiske arbeidsplaner, blant annet når det gjelder faktorberegningen for undervisning. Og mengden rapporteringskrav på institusjonsnivå må ned. Tiden satt av til forskning må beskyttes. Det er et lederansvar å sikre at ansatte ikke jobber for mye.

Debatt ● Harald Sodemann

Forskning og høyere utdanning er to sider av samme mynt

Politikerne må slutte å gi de vitenskapelig ansatte nye, tunge oppgaver uten å følge opp med ressurser. Når politikerne samtidig vil ha mer forskning, bedre undervisning, mer samarbeid med næringslivet, mer EU-midler og flere korte, arbeidslivsrettede kurs, synes de å ha glemt at det er de samme ansatte som skal løse alle disse oppgavene i løpet av sin arbeidsuke. Institusjonene må sikres midler til et tilstrekkelig teknisk-administrativt støtteapparat, og nye studieplasser må fullfinansieres.

Så har vi også alle et ansvar for å bidra til en arbeidskultur med mindre arbeidspress og individuell konkurranse. Forskere som ønsker det, skal selvsagt kunne forske så mye de bare vil på fritiden. Men også forskere og undervisere har rett til fritid, familieliv og en normal arbeidsbelastning.

Debatt ● Espen Geelmuyden Rød

De fleste med doktorgrad forlater akademia. Det er ikke overraskende.