Debatt ● Espen Geelmuyden Rød
De fleste med doktorgrad forlater akademia. Det er ikke overraskende.
Den store oppsigelsen kaller Nature det som skjer i akademia om dagen. Både unge og etablerte forskere finner seg jobb utenfor høyere utdanning. Ifølge rapporter er de til og med fornøyde.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Forsker, Insitutt for fred og konfliktstudier ved Universitetet i Uppsala
Problembeskrivelsen er gjenkjennelig for alle som har jobbet som vitenskapelig ansatt på et universitet: midlertidige ansettelser, økende press på forskningstiden, krav om jevnlig å dra inn forskningsmidler og forventninger om internasjonal mobilitet for å nevne noe.
At slike arbeidsbetingelser bidrar til misfornøyde ansatte og utbrenthet burde ikke overraske noen.
Men det er heller ikke overraskende at de aller fleste med doktorgrad forlater universitetet. Ikke bare fordi arbeidsbetingelsene under pari, men fordi det rett og slett ikke er nok stillinger.
Det er faktisk bare et lite mindretall som får faste stillinger. I USA får anslagsvis 7 prosent av alle med doktorgrad en professorstilling ifølge Christopher L. Caterine som har skrevet boken Leaving Academia: A Practical Guide.
Tallene varierer nok en del mellom fagfelt, men at prosentandelen er lav de fleste steder, er det liten tvil om.
Caterines bok er en av tre jeg nylig har lest om å forlate universitetsverdenen. De to andre er Leaving Academia: How To Harness Your Intellect For Success av Michael J. Sandford og So What Are You Going To Do With That: Finding Careers Outside Academia av Susan Basalla og Maggie Debelius. Bøkene er interessant lesning, og vil være meningsfylt pensum både for veiledere og doktorgradskandidater.
Sandford tar utgangspunkt i sin egen erfaring som religionsviter. Stilen er polemisk og frustrasjonen er til å ta og føle på når han skriver om «akademikernes vrangforestillinger» og «hykleriet i høyere utdanning». Den polemiske stilen til tross har Sandford flere gode refleksjoner og råd.
Caterine, som tidligere forsket på historie og litteratur, skriver også om egne erfaringer, men supplerer med intervjuer av andre som har forlatt universitetet. Boken er en velskrevet selvhjelpsbok for vitenskapelig ansatte som er nysgjerrig på jobbmarkedet utenfor universitetet.
Caterine bruker seg selv som kroneksempel og tar leseren gjennom seks steg på veien, fra angst via utforsking til implementering. Boken er spesielt god når den viser hvordan typiske akademiske sysler som undervisning og forskning kan oversettes til verdifull kompetanse utenfor universitetet.
Basalla og Debelius’ bok ble gitt ut for over 20 år siden og er det nærmeste man kommer et standardverk i denne litteraturen. Den statusen må sies å være velfortjent; her finnes gode råd og svar på de fleste spørsmål om å få jobb utenfor universitetet, blant annet detaljerte instruksjoner for jobbsøkerprosessen.
Men det er heller ikke overraskende at de aller fleste med doktorgrad forlater universitetet
Espen Geelmuyden Rød, forsker ved Insitutt for fred og konfliktstudier (Universitetet i Uppsala)
Bøkene er altså svært ulike, men eksistensberettigelsen er lik for alle tre: En doktorgrad forbereder deg ikke på jobb utenfor akademia selv om de aller fleste med doktorgrad må forlate universitetet.
Forfatterne peker på to hovedgrunner til dette. For det første har de vitenskapelig ansatte som utdanner doktorgradskandidater, begrenset forståelse for arbeidsmarkedet utenfor universitetet. Det er liten kunnskap om hvilken kompetanse som er verdifull utenfor akademia, hvordan kompetansen man opparbeider seg gjennom et doktorgradsløp kan markedsføres, og hvilke jobber som finnes.
Det finnes en barnebok som heter Hva gjør folk hele dagen? som ble utgitt på 60-tallet. Den handler om hva folk jobber med i Travelby. De er frisører, bakere og politi. Det er kanskje marked for en slik bok for folk med over 5-års universitetsutdannelse?
For det andre er det ikke vilje til å prate om muligheten for å forlate universitetet. Det blir i alle bøkene referert til at det i akademiske kretser ses på som et stort nederlag å måtte finne en annen jobb. Dette fører til at mange forskere aksepterer dårlige arbeidsbetingelser for ikke å tape ansikt. Det er altså en del skam forbundet med å forlate akademia.
Kombinasjonen av manglende kunnskap om hvilken kompetanse man besitter, hvilke jobber som finnes, og skammen forbundet med å forlate universitetet, gjør at mange klamrer seg til usikre jobber i akademia.
Situasjonen er negativ for både forskere og forskningen. Høyt stressnivå og frykt for det ukjente er en dårlig oppskrift på kreativitet og god forskning.
En hypotese kan være at forskere som er klar over mulighetene utenfor akademia, vil være friere til å ta sjanser og produsere mer innovativ forskning. Slike forskere vil kunne satse på akademia og samtidig ha en trygghet i kunnskapen om mulige alternative karrierer.
De vil kunne kreve bedre arbeidsbetingelser og stå fritt til å gjøre noe helt annet dersom kravene ikke blir oppfylt. Det kan til og med styrke den mye diskuterte akademiske ytringsfriheten dersom unge forskere har flere ben å stå på enn en akademisk karriere.
Hva kan universitetene gjøre, helt konkret? Her er noen forslag:
- Obligatorisk oppfølging med karrieresenter og karriereveileder for (prospektive) doktorgradsstudenter.
- Gi god trening i emnet til doktorgradsveiledere.
- Oppfordre til åpenhet og dialog om emnet.
- Bedriftstreff. Arbeidsgivere kan også trenge mer kunnskap om hva forskere kan bidra med.
- Praktikantoppdrag eller bedriftsbesøk for doktorgradsstudenter.
- Samle data på karrierene til doktorgrads- og masterstudenter over en lengre periode (opp mot 10 år). For hva gjør egentlig tidligere doktorgradskandidater hele dagen?
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Khronos store julequiz
Fagskoledebattens blindsoner — mer enn ren kvalifisering for arbeidslivet
Frykter for kurstilbudet. Blir det svekket, kan det bli flere tomme studieplasser
Nøttesteik — på godt og vondt
Distriktsløft krever mer enn flere studieplasser
Mest lest
Dette er Lise Øvreås sitt lag til rektorvalet ved UiB
ChatGPT fikk A på eksamen. — Skulle nesten bare mangle
Tidligere har hun fått drapstrusler for forskningen sin. Men nå har det skjedd noe
Cecilie Hellestveit vurderer å slutte å snakke med media: — Klikkhoreri
Professor ber studentene forplikte seg: Du vil bli sett på som en forræder om du dropper ut