Debatt ● andreas ribe-nyhus

Fengselsstudie: Den såkalte debatten om forskningsetikk

— At jeg har sittet i fengsel, har gjort det altfor enkelt for journalister og meningsmotstandere å påberope seg den gode etikken.

Andreas RIbe-Nyhus har skrevet ph.d-avhandling som nylig har vært debattert i Khrono
Andreas Ribe-Nyhus
Forfatter og filosof Andreas Ribe-Nyhus
Publisert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I det siste har det angivelig vært en debatt om forskningsetikk i kjølvannet av min ph.d-avhandling om soning i fengsel. Paradoksalt nok har etikken glimret med sitt fravær. Det har verken vært en reell diskusjon om forskningsetikk, snarere et gjentagende forsøk på å ugyldiggjøre min forskning og etikken og redeligheten i selve debatten har vært et sørgelig skue.

Er det ikke å eksempelvis å forvente at de som fremmer graverende kritikk av avhandlingen min, først tar seg bryet med å lese den? Heidi Østbø Haugen og May-Len Skilbrei har primært sett sitt snitt til å reklamere for egen bok når de iler til for å forsvare tituleringen av meg som øksemorder i denne sammenheng. Det ville eksempelvis også vært etisk redelig av Terje Fredwall å gjengi kontroversielle sitater fra avhandlingen min, i sin kontekst.

Avhandlingen min kan oppleves som sterk kost. Det er også sterk kost å sitte i fengsel. Mine dagboksnotater, som avhandlingen dels bygger på, speiler denne virkeligheten og min egen kamp på godt og vondt. Avhandlingen handler nettopp om hvordan jeg som langtidsfange har erfart å være i lukket fengsel over 5 år og hva dette gjorde med meg.

Jeg ble selvrettferdig og sint og utviklet meg i en destruktiv retning. Sitatene Fredwall har plukket opp, handler nettopp om dette. Fengsling og isolasjon gjør ikke folk bedre, men verre, hvilket jeg selv var et eksempel på. Avhandlingen handler også om et avgjørende vendepunkt, om dyp anger, om forsoning, tilgivelse og håp. Det er en fortelling med utvikling, vendepunkt, klimaks og epilog. Den første delen – og dagboken- bør i den forstand leses mer inspirert av skjønnlitteratur, enn av kvalitativ forskning.

Nyeste artikler

Mest lest

La meg derfor tydeliggjøre: Denne avhandlingen er ingen direkte forskning verken på medfanger eller fengselsansatte. Det er forskning på min erfaring av å være langtidsfange. Og den som kommer dårligst ut av det – er meg selv, eller rettere sagt: den jeg ble på lukket fengsel.

Utdragene fra dagboken som Fredwall siterer, er med andre ord først og fremst en tidskapsel som vitner om hva jeg tenkte på de gitte tidspunkt, og ikke uttrykk for hva jeg som forsker mener i dag, slik Fredwall med vilje(?) lar det fremstå når han ikke informerer om den avgjørende konteksten.

Det er riktig at jeg omtaler ansatte og innsatte i avhandlingen, men det kritikerne av disse omtaler synes å glemme, er at innsatte og ansatte er behørig anonymisert. Med et anonymisert datamateriale behandler man ikke personopplysninger. NSD har også konkludert at anonymiseringen er tilstrekkelig.

Debatten i Khrono har videre avdekket en skremmende snever måte å forstå forskningsetikk på. Denne er ensidig redusert til et spørsmål om personvern, men forskningsetikk er langt mer enn dette. Forskningsetikk bygger blant annet på grunnverdien sannhet (Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap og humaniora, side 9): «Vitenskapens viktigste forpliktelse er idealet om å søke sannhet.» I avhandlingen min har jeg en rekke refleksjoner, vurderinger og argumenter knyttet til hva det handler om å søke sannhet i en slik undersøkelse.

Det handler blant annet om å følge god forskningsskikk og metode, som i denne sammenheng dreier seg om en fenomenologisk hermeneutisk metode, hvor refleksjon over egne motiver og fordommer inngår som en vesentlig del. Også slik selvrefleksjon trekkes frem av de forskningsetiske retningslinjer (jfr. Forskningsetiske retningslinjer, side 10):

«I humaniora og samfunnsvitenskap er ofte innlevelse og fortolkning en integrert del av forskningsprosessen. […] Det er derfor viktig å reflektere over og redegjøre for hvordan egne verdier og holdninger kan påvirke valg av tema, datakilder og tolkninger.»

Den som leser min avhandling, vil se at den er full av slik selvrefleksjon og redegjørelse av egne verdier og holdninger.

På hvilken måte kan kritikken av min avhandling forstås? Leseren som har fulgt debatten i Khrono kan selv bedømme, men her er et stalltips: Grovt sagt er fengselsforskningen i Norge delt i to. Den største forskningsleiren er opptatt av å vise at vi har verdens beste kriminalomsorg. Denne forskningen er fengselslegitimerende, og i denne gruppa finner vi både Ragnar Kristoffersen og Terje Fredwall (som tidligere jobbet i Kriminalomsorgsdirektoratet og var forskningskollega med Ragnar Kristoffersen på Krus).

Den andre forskningsleiren er den fengselskritiske. Ikke overraskende, befinner jeg meg her. Forskerne i denne leiren vil få frem de kritikkverdige forholdene ved fengsel, smerten, lidelsen og hvordan systemet gang på gang feiler. Niels Christie og Thomas Mathisen er kjente representanter for denne forskningsleiren. I dag er vi i mindretall.

Kanskje er det ikke så rart, gitt hvordan kritikere av maktinstitusjoner ofte blir møtt. At jeg har sittet i fengsel, har åpenbart ikke gjort det lettere for meg i denne debatten. Det har imidlertid gjort det altfor enkelt for journalister og meningsmotstandere å påberope seg den gode etikken.

Les også:

Les flere debattinnlegg på Khronos debattside

forskningsetikk terje fredwall ragnar kristoffersen ph.d-avhandling meninger may-len skilbrei kriminologi heidi østby haugen hedda giertsen øksedrap fengselsstudie debatt andreas ribe-nyhus anders lindseth yngve hammerlin
Siste fra forsiden:

Nyeste artikler

Mest lest

Powered by Labrador CMS