Debatt Yngve Hammerlin

«Khrono stigmatiserer og nedverdiger Ribe-Nyhus»

Yngve Hammerlin kritiserer Khrono for måten avisen skriver om forskningsetikk i sakene om Andreas Ribe-Nyhus som tok doktorgraden sin i fengsel mens han sonet en drapsdom.

Involverte aktører i prosessen har tydeliggjort i flere sammenhenger at forskningsetikken er vurdert og diskutert grundig under veiledningen, i mellomseminarene, under disputasen et cetera, skriver Yngve Hammerlin om Andreas Ribe-Nyhus (bildet) omdiskuterte doktorgradsavhandling..
Involverte aktører i prosessen har tydeliggjort i flere sammenhenger at forskningsetikken er vurdert og diskutert grundig under veiledningen, i mellomseminarene, under disputasen et cetera, skriver Yngve Hammerlin om Andreas Ribe-Nyhus (bildet) omdiskuterte doktorgradsavhandling..
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Jeg er svært kritisk til at Khrono i visse oppslag stigmatiserer og nedverdiger Andreas Ribe-Nyhus og behandler hans doktorgradsarbeid på en ensidig måte. Khronos overskrifter som «Dømt for økse­drap …» «Tok doktorgrad etter øksedrap …» et cetera er en uverdig journalistikk. Hva er hensikten med disse stigmatiserende beskrivelsene? Demonisering? Desavuering? Diskvalifisering?

Ribe-Nyhus framstilles òg indirekte som en person man ikke stoler på. Det er etter min mening en graverende nedvurdering av et menneskes verdighet og integritet.

I flere av innspillene i Khronos artikler hevdes at «det ikke finnes dokumentasjon på at forsk­ningsetiske sider er vurdert» i Ribe-Nyhus’ doktorgradsprosjekt. Det stemmer ikke. Det finnes mye dokumentasjon.

Involverte aktører i prosessen har tydeliggjort i flere sammenhenger at forskningsetikken er vurdert og diskutert grundig under veiledningen, i mellomseminarene, under disputasen et cetera. Også i avhandlinga redegjøres det for forskningsetiske tilrettelegginger og problemstillinger.

Som veiledere har professor Anders Lindseth og jeg også sendt separate redegjørelser til Forsk­ningsetisk utvalg (FEU) /Nord universitet som svar på deres henvendelse. Jeg informer­te FEU den 9.2.2021 om at vi i hvert eneste veiledningsmøte har diskutert og poengtert forsk­ningsetikken, etiske dilemmaer og personvernet relatert til aktuelle temaer, avhandlingas metodologi og viten­skapsteoretiske valg og krav.

Vi ga òg Ribe-Nyhus klare instrukser om at de formelle etiske og faglig-administrative kravene måtte være i orden, og at han måtte kontakte de aktuelle institusjonene/aktørene for å få godkjente tilbakemeldinger på sitt opplegg. Ribe-Nyhus har handlet ut fra de tilbakemeldingene han fikk fra de aktuelle institusjonene.

Jeg er også svært kritisk til Khronos reduksjonistiske presentasjon av Ribe-Nyhus’ avhandling. Det virker også som om at de aller fleste som til nå har tatt del i debatten, ikke har lest avhandlinga.

Aller først: Forskning er en mangesidig virksomhet og foregår innenfor ulike vitenskapelige disipliner og skoleretninger innenfor disse; det betyr også at ulike disipliner og skoleretninger stilles overfor forskjellige metodologiske, epistemologiske og aksiologiske krav. Et forskningsmangfold er nødvendig for å tilstrebe en variert kunnskapsproduksjon.

Ribe-Nyhus framstilles òg indirekte som en person man ikke stoler på. Det er etter min mening en graverende nedvurdering av et menneskes verdighet og integritet.

Yngve Hammerlin, dr.philos og veileder for Ribe-Nyhus

Ribe-Nyhus’ filosofiske metodologi er relativt ukjent i Norge (men ikke på kontinentet og innenfor bl.a. filosofien, sosiologien og litteraturen.) Etter min mening kan hans tilnærming begrepsfestes som refleksiv praksisforskning og en ‘selvfremstilling’ i et førstepersonsperspektiv.

Man kan òg si at det er visse likhetspunkter med sjølreferanse-metodologien, tysk refleksjonsfilosofi og bekjennelsestradisjonen innenfor filosofien. Han har også hentet inspirasjon fra skoleretninger innenfor eksistensfilosofiske og fenomenologisk-hermeneutiske forskningstradisjoner. I tillegg bruker han en diskrepanserfarings-metodologisk tilnærming til studiene på praksisfeltet og en hermeneutisk tilgang til litteratur- og dokumentanalysene.

Avhandlinga har et sterkt fagetisk og etisk innslag i den forstand at han som fange avdek­ker sider ved fengselssystemets totalitære struktur og praksis som produserer lidelse og av­makt og som han også analyserer som dehumaniserende. Å avdekke dehumaniserende og repressive trekk i fengselssystemet er svært viktig for en demokratisk stat som forvalter totale eller totalitære institusjoner og som hevdes å bygge på humanisme og et etisk rammeverk.

Ribe-Nyhus’ ‘selvrefleksjon-metode’ og forskning tar for seg hvordan han opplever, kjenner og føler i ulike situasjoner på forskjellige fengselsarenaer i tid og rom. Grundig og på en åpen måte beskriver han hva fengslingen gjør med ham – og hvordan han ’gjør’ soningen.

Ribe-Nyhus filosofiske og eksistensielle refleksjoner rettes òg mot det krevende sjølopp­gjøret som prosess – et sjøloppgjør som skjer under frihetsberøvelsen og i et svært lukket fengselssystem med dets institusjonelle maktstruktur, interne hverdagsspenninger, kontroll­foranstaltninger og disiplineringsformer.

Den lange dommen og de mange fengselsårene setter spor: Fengselsværen, opplevelsen og følelser av vrede, sorg, fortvilelse, skam og skyld får skiftende former og forskjellige betydninger og meninger i fengselshverdagen og sonings­prosessen.

Han viser til hvordan fengselshverdagen forstyrrer og vanskeliggjør refleksjons- og endringsprosessen, og han analyser det eksistensielle og moralske spenningsforholdet mellom ‘indre og ytre soning’. Som han også forteller om i avhandlinga, trodde han før han ble fengslet at det norske fengselssystemet var noe annet enn det han opplevde. Spenninger og motsetninger mellom fangegrupper og mellom fanger og betjenter preger fengselshverdagen både åpent og skjult, direkte og indirekte.

Ribe-Nyhus redegjør for hvordan holdningene og verdigrunnlaget hans males i stykker og dehumaniseres under fengslingen – og om hvorfor og på hvilken måte det skjer. Han beskriver ved råe og støtende karakteristikker sine anonymiserte hatbilder (som er hans situasjoneltbestemte dagbokspråk) og den depravasjonsprosessen han er i – og da for å illustrere sitt eget moralske forfall og sin egen dehumanisering.

Se også: Ribe Nyhus' disputas i opptak

Til og med rasistiske trekk utvikles (noe han aldri har hatt tidli­ge­re). På en svært analytisk og skarpsindig måte beskriver han utviklingen av erkjennelsespro­sessen og sjøloppgjøret i tid og rom – fra å ha fullstendig fastlåste tanker om drapet, hendel­sesforløpet og livssituasjonen – til sårbare, kjenslevare og krevende endringer som gjennom grundige refleksjoner blir et avgjørende selvoppgjør og vendepunkt (særlig i 2014 under Retreat-opplegget). Han diskuterer også kritisk sentrale teorier, praksisformer, dokumenter og proklamasjoner som kriminalomsorgen ideologisk, faglig og etisk bygger på.

For kriminalomsorgen er Ribe-Nyhus’ avhandling en svært viktig fengselsfaglig og fag­etisk analyse. «Indre og ytre soning» er derfor en god tittel for å kunne forstå det dialektiske forholdet mellom «enkeltmennesket i fengslet – fengslet i enkeltmennesket». Hva som skjer kognitivt, moralsk, sosialt og fysisk med den enkelte er òg av stor betydning ikke bare for å kunne avdekke fengselssystemet lidelsesproduserende forhold, men også ut fra tilrettelegging av en hjelpe- og omsorgsstrategi for den enkelte (jf. de siste stortingsmeldingene på 1990- og 2000-tallet om kriminalomsorgens virksomhet som presiserer at den enkelte fengsledes behov og situasjon skal være utgangspunktet for iverksatte omsorgs- og hjelpetiltak).

Som fengsels-, volds- og sjølmordsforsker vil jeg hevde at Ribe-Nyhus’ refleksjoner og erfaringer også er viktige inn­spill for det forebyggende selvmords- og voldsarbeidet i fengslene. Hans studie er kritisk til de systemiske og repressive strukturene han gjennomlever i de ulike avdelingene, men han viser òg til en rekke positive opplevelser og samværsbetingelser som styrker ham under sonin­gen.

Ribe-Nyhus’s arbeid med avhandlinga har i flere år vært kjent i kriminalomsorgen. Fra tid til annen har jeg fått tilbakemeldinger om Ribe-Nyhus’ studie fra ledere i etaten; de har poeng­tert at «hans studie er viktig» for å få innspill om «hva vi gjør», «hva vi gjør feil», «hva vi gjør riktig» og «hva vi må forandre på». Interessen for Ribe-Nyhus’ erfaringer, analyser og refleksjoner har òg munnet ut i at han er brukt som innleder og foredragsholder i flere sam­menhenger. Det gjelder også seminarer i Kriminalomsorgens regi.

Til sist: At Khrono tar opp forskningsetiske problemer, er bra. Men da må det etter min mening gjøres på en helt annen måte.

Powered by Labrador CMS