Debatt ● Ragnar Kristoffersen
Fanger må gjerne ta doktorgrad
Kan begeistringen over at en fange tar doktorgrad, ha svekket oppmerksomheten om viktige etiske spørsmål knyttet til forskningsmetoden, spør forsker Ragnar Kristoffersen.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Hedda Giertsen mener at Ribe-Nyhus’ avhandling gir et viktig bidrag til kriminologisk forskning. Khrono-debatten om avhandlingen og forskningsmetodikken som er anvendt, handler imidlertid ikke om det, men om det kan være grunn til å stille spørsmål ved om personvernhensynet til dem som er omtalt i avhandlingen, er tilstrekkelig ivaretatt. Dette spørsmålet har vært reist i flere innlegg på Khrono.
Giertsen hevder at «Svendsens artikler gir inntrykk av at han og andre han siterer mener det er upassende og kritikkverdig at en fange tar ph.d.-graden om soningsforhold og fengselsstraff», og «at det er upassende at dette gjøres ett år etter at dommen er sonet». Svendsen gjengir etikkutvalgets vurderinger og ikke egne meninger.
Giertsen har ikke grunnlag for å påstå at Svendsen eller andre som har reagert på avhandlingen, mener det er upassende og kritikkverdig at en fange tar en doktorgrad. Fanger må gjerne ta doktorgrad. Det er fristende å snu påstanden og spørre: Kan begeistringen over at en fange tar doktorgrad, ha svekket oppmerksomheten om viktige etiske spørsmål knyttet til forskningsmetoden?
«Det er ikke ulovlig å være uenig i en dom», sier Giertsen. Selvfølgelig ikke. Dette har jeg kommentert tidligere. I en avhandling må imidlertid slik uenighet balanseres mot hensynet til omtalte personer, særlig der disse ikke kan forsvare seg mot omtalen. Å unnlate å gjengi sentrale punkter knyttet til domstolens bevisvurdering av avdødes rolle da drapet skjedde, er etisk problematisk.
Å unnlate å gjengi sentrale punkter knyttet til domstolens bevisvurdering av avdødes rolle da drapet skjedde, er etisk problematisk.
Ragnar Kristoffersen
Giertsen sier også at det etterlater et feilaktig og negativt inntrykk av Ribe-Nyhus og avhandlingen selv om han i begynnelsen var uenig i dommen fordi «denne uenigheten er en innledning til omfattende og utdypende drøftinger av erkjennelse, anger og straff». Med forbehold om at jeg kan ha oversett noe, har jeg ikke funnet noe i teksten i avhandlingen som endrer den innledende beskrivelsen av drapsofferets rolle i det omtalte hendelsesforløpet.
