Debatt ● Urszula Srebrowska
Et stykke å gå før tolkeutdanningen blir fremragende
Tolkeutdanningen ved OsloMet ønsker å bli et senter for fremragende utdanning. Mye tyder på at det er et stykke frem.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Statsautorisert tolk
Professor Anne Birgitta Nilsen skrev nylig i Khrono at hun ønsker seg et Senter for fremragende utdanning (SFU) «for å satse på organisering rundt oss selv, rundt undervisning og forskning knyttet til utdanning av tolker i talespråk og i tegnspråk».
Hvis et SFU kan bidra til å gjøre Tolkeutdanningen på OsloMet bedre, så heier jeg på professor Nilsen og arbeidsgruppa.
I en fersk debatt om tolkeutdanningen tar både Johnsen ved Universitetet i Bergen og Buzungu ved OsloMet opp noe sentralt i denne sammenheng, nemlig å definere tolking som profesjon. Og det kan virke som om OsloMet ikke er enig med seg selv eller med praksisfeltet om hva tolkeprofesjonen og -faget er.
Selv er jeg statsautorisert tolk og translatør med 17 års yrkeserfaring og har nettopp fullført bachelorstudiet i tolking i offentlig sektor ved OsloMet. I tillegg til det å være en godt kvalifisert og erfaren yrkesutøver, har jeg sittet i styret i Norsk tolkeforening (NTF) og har dermed gode forutsetninger for å mene noe om profesjonen min, om tolker som profesjonsutøvere og om tolkefaget.
I det siste har jeg opplevd konkrete eksempler på at tolkeutdanningen er på kollisjonskurs med deler av fagmiljøet og med profesjonsutøverne selv. Dette er svært problematisk – og jeg er skeptisk til om det kan bli noe SFU ved tolkeutdanningen før dette åpenbare problemet løses.
Skaaden og Radanović Felberg fra tolkeutdanningen påpeker i sin beskrivelse av utdanningen at ved utarbeidelse av utdannings- og kurstilbud for tolker er det viktig å huske på to ting:
Karrieremulighetene som venter studentene etter endt utdanning, samt at tolkeprofesjonen er en frilansprofesjon, og at tolkestudenter ikke er som andre studenter – de har helt annen bakgrunn i form av tidligere universitetsutdanning og erfaring.
Det virket derfor relevant for meg å skrive bacheloroppgave om mine medstudenter – de best kvalifiserte og mest erfarne tolkene i landet – og deres frilanstilværelse.
Valget var også basert på min «kritisk og reflekterende bevissthet til maktforhold, samfunn og politikk», noe som ifølge beskrivelsen av bachelorprogrammet påkreves av tolken.
Temaet ble godkjent av veileder, diskutert med medstudenter og andre veiledere (deriblant Nilsen) i undervisning og funnet relevant. Både veileder og jeg var fornøyde med oppgaven jeg leverte. Karakteren kom derfor som en overraskelse. Det ble nesten stryk, med følgende begrunnelse:
«Kandidaten har valgt et tema og en problemstilling der det kan stilles spørsmål om den tolkefaglige relevansen. Spørsmål om frilansvirksomhet kan gjelde generelt for frilansere, selv om kandidaten argumenterer for tolkefaglig relevans.»
Da en stipendiatstilling tilknyttet tolking i offentlig sektor ved OsloMet ble utlyst i desember 2020, sendte jeg inn en søknad. Rekrutteringsprosessen til stillingen pågikk i nesten ett år før den plutselig ble avlyst i desember 2021, etter en intervjurunde hvor jeg også var inne til intervju.
Det virker som om OsloMet ikke er enig med seg selv om hva tolkeprofesjonen og tolkefaget er. Deres forsøk på å bygge et tolkefag uten tolker framstår som løsrevet fra omverdenen og fra praksisfeltet.
Urszula Srebrowska
Siden desember har jeg prøvd å få klarhet i hvorfor ingen ble innstilt. Svaret kom først 17. mars, etter en klage til Kunnskapsdepartementet. Svaret fra instituttleder Hilde Arntsen var som følger:
«Etter intervjurundene og intervjupanelets samlede vurdering hadde ingen av prosjektbeskrivelsene tilstrekkelig kvalitet til å fungere som forskningsprosjekter. Dermed ble ingen søkere innstilt til stipendiatstillingen.»
Hadde det ikke vært for uttalelsen fra den sakkyndige komiteen som vurderte prosjektene våre, hadde jeg kanskje akseptert svaret til instituttlederen. Sakkyndig komité fant nemlig flere av prosjektene interessante og av god kvalitet, blant annet mitt eget:
«Søkerens prosjektbeskrivelse er et interessant forslag om å studere hvorfor tolker velger å blive tolker og hvilken motivasjon de har for å bli i profesjonen. Dette skal søkeren gjøre gjennom spørreskjema og dybdeintervjuer. Studien er motivert av at mange tolker ikke blir i profesjonen og at det er en mangel på statsautoriserte tolker. Prosjektet er velformulert og ser ut til å ha gode muligheter å kunne gjennomføres under stipendiatperioden. Det er også noe som er relevant for utdanning av tolker og for tolkeprofesjonen. (…) prosjektplanen er interessant, relevant for tolkefaget og gjennomførbar som doktorgradsprosjekt.»
Når jeg tenker tilbake på intervjuet, så ble jeg faktisk spurt om jeg kunne gjøre prosjektet mer tolkefaglig. Som om tolkene ikke hørte til tolkefaget!
Det virker som om OsloMet ikke er enig med seg selv om hva tolkeprofesjonen og tolkefaget er. Deres forsøk på å bygge et tolkefag uten tolker framstår som løsrevet fra omverdenen og fra praksisfeltet.
Den forholdsvis unge utdanningen kunne ha dratt nytte av samarbeidet med nettopp studentene, som for det meste er voksne, erfarne og kvalifiserte profesjonsutøvere, de aller fleste med bachelor-, master- eller doktorgrad fra før. Underveis i studieløpet ga vi, studentene, flere signaler om hvordan utdanningen bedre kan tilpasses praksisfeltet og hva som er viktig for profesjonen og for oss som profesjonsutøvere.
Blant annet skrev studentene en omfattende klage på innhold i og organisering av et av emnene i 2016. Inntrykket var at dette falt for døve ører. Tolkeutdanningen ser ut til å konsekvent nekte å forholde seg til profesjonens realiteter, noe studenter også i fjor ga uttrykk for til Khrono.
Hvis tolkeutdanningen ikke anser tolker, profesjonsutøverne, som en del av faget, er det kanskje vanskelig å forvente at de tar hensyn til hva vi måtte mene om faget vårt og om innholdet i utdanningen.
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, fagmyndigheten på tolkefeltet, derimot, tildelte i mai 2021 Agenda Kaupang et oppdrag, verdt kr 3000000, på kunnskapsutvikling om tolkefeltet. I beskrivelsen heter det:
«Det er også behov for økt kunnskap om tolkers arbeidsvilkår, og hvordan disse påvirker markedet og profesjonsutviklingen».
Jeg foreslår at tolkeutdanningen under arbeidet frem mot å bli et senter for fremragende utdanning tar seg en prat med IMDi og NTF om tolkeprofesjonen og tolkefaget. Det blir ingen fremragende utdanning hvis utdanningsansvarlige nekter å se profesjonsutøvere som en avgjørende faktor for utvikling av faget og profesjonalisering av yrket.
Lykke til med arbeidet!
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
NTNU og hovedtillitsvalgte drøfter bruk av sluttpakker
Lytt til sektoren — bevar opprykksordningen
— Ikke skap en kunstig motsetning mellom teori og praksis
HF-fakultetet gambler med unikt fagmiljø
Flere vil studere på BI og Kristiania: — Veldig oppmuntrende
Mest lest
Professor ber dekan om å gå av: — Null tillit
Litt tyngre å få jobb med master
Her får ansatte lønnsbonus for å publisere: — En god anerkjennelse
Student ble tatt for fusk og saksøkte Kunnskapsdepartementet. Nå har hun tapt i to rettsinstanser.
Takk og farvel, masteroppgaven