Debatt ● Helge Chr. Pedersen
Et samisk perspektiv på historien krever perspektivmangfold
Maktovergrep og rasisme er ikke hele historien om samenes fortid og det er viktig å få fram mange sider av samisk historie – noe som krever perspektivmangfold.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
For noen uker siden startet jeg en debatt i Nordnorsk debatt om formidlingen av samisk historie med utgangspunkt i UiO/NRKs podkastserie om samisk historie - Norgeshistorien sett fra et samisk perspektiv. Innlegget har ført til en omfattende debatt både i Nordnorsk debatt og i Khrono.
Utgangspunktet for mitt første innlegg var Ánde Sombys påstand om at serien ikke kan sies å være «et samisk perspektiv på Norges historie», men er norskingenes perspektiv og en fornorskning av samenes historie. Somby (og senere Somby og Øyvind Ravna) mener dermed serien har liten legitimitet, om i det hele tatt noen. Jeg har hørt mange av de 13 episodene og sitter igjen med et klart inntrykk av at serien må kunne sies å gi mange perspektiver på samisk historie.
Debatten har dessverre ikke kommet så mye lenger, og kjernespørsmålene står fremdeles like ubesvart, selv etter et 20-talls debattinnlegg: Finnes det Et samisk perspektiv på historien og hva er i tilfellet kjernen i dette perspektivet? Og hva er Det samiske samfunnet/miljøet som Somby (og senere Somby og Ravna) mener skal forvalte dette perspektivet? Om begrepene Samisk perspektiv og Samisk miljø skal ha noen faglig nytte, og ikke bare forbli politisk retorikk, må meningsinnholdet avgrenses og konkretiseres.
I sitt siste innlegg i Khrono (29.12.) skriver Somby og Ravna at serien (utilsiktet) har blitt «en videreføring av kolonitidens overgrep» og at «Det er helt avgjørende for seriens troverdighet at samisk historie fremstår i sin egen rett og [blir] fortalt av det samiske miljøet selv.» Harde ord, men igjen uten å drøfte hva som ligger i «det samiske miljøet» og i «et samisk perspektiv» - i bestemt form entall.
De er med andre ord ikke bare hjelpeløse ofre for kolonimaktens overgrep og samtidas rasisme.
Førsteamanuensis Helge Chr. Pedersen, UiT
De har hevdet dette gjennom hele debatten, men ikke gjort noen forsøk på å avklare hva dette perspektivet er og hvem som representerer det samiske miljøet. De nøyer seg med å slå fast at dette bestemte perspektivet finnes og at det bør forvaltes av dette bestemte miljøet. De har i tidligere innlegg skrevet at også norskinger kanskje kan innta et samisk perspektiv, og at forskere med samisk bakgrunn (som de selv ikke er enige med) ikke inntar et samisk perspektiv. Altså at perspektivtakingen ikke nødvendigvis må ha noe med formidlerens egne etnisk-kulturelle bakgrunn å gjøre. Men i det siste Khrono-innlegget er det altså igjen sånn at fortellingen må komme fra «Det samiske miljøet» for å kunne ha legitimitet. Uklarheten får meg altså til å undres.
Når Somby og Somby/Ravna ikke vil klargjøre hva de mener med et samisk perspektiv i sine innlegg, vil jeg forsøke meg på en tolkning. I en fb-post 25.12. bruker Somby episode åtte om «Samer på utstilling» for å illustrere hva han mener et samisk perspektiv på historien bør være. Eksemplet Somby trekker fram er årsaken til at familien Bull reiser til Chicago for å vise fram seg selv og samisk reindriftskultur på verdensutstillingen.
De reiser fordi de må betale erstatninger til de lokale bøndene der de driver reindrift. Dette underkommuniseres – «innpakkes som en detalj» - i den store fortellingen om samer på utstilling i følge Somby. Somby ser ut til å mene at erstatningssaken er et eksempel på overgrep mot samene i samtida, og at det er erkjennelsen av at samene har vært offer i møter med kolonimakten og dens overgripere som må ligge til grunn for all framstilling av samisk historie – grunnfortellingen om samenes historie er altså en ensidig historie om overgrep.
Dette kan kanskje kalles for et strukturperspektiv på historien – altså at det er samenes forhold til viktige strukturer som staten og ideologiene som er verdt å undersøke i samenes fortid – i dette tilfellet om samer på utstilling. Cathrine Baglo som er gjesteforsker i episoden har imidlertid et langt bredere perspektiv på samer på utstilling enn som så.
I tillegg til å drøfte samtidas raseteorier og forståelsen av urfolk som «primitive» som årsak til at samene framstilles i dyrehager og på verdensutstillinger, har hun også et aktørperspektiv på fenomenet. Hun framstiller samene som reiser på utstilling som handlende subjekter i episoden, som aktører i sin egen historien: De samiske reisende gjør bevisste valg, de opplever stedene de reiser til, de tjener penger, de har handlingsrom til å påvirke hvordan de selv vil framstå på utstillingene, de streiker og de skriver egne kontrakter med utstillingene. De er med andre ord ikke bare hjelpeløse ofre for kolonimaktens overgrep og samtidas rasisme.
Hun gir slik et langt mer sammensatt bilde av samer på utstilling enn det ensidige offerperspektivet Somby ser ut til å ville ha lagt ensidig vekt på. Baglos framstilling mener jeg i høyeste grad må kvalifisere som å være fra samenes perspektiv – de familiene det snakkes om tas på alvor og de framstilles som mennesker som handler innenfor rammene av sin samtid, omgitt av datidens verdier og tenkemåter. Baglos perspektiver er videre samstemte med Odd Mathis Hætta sine perspektiver på samme tema, og Hætta må vel sies å kunne se dette innenfra.
Dette vender oss tilbake til Ánde Sombys tidligere sterke kritikk av Einar Niemis framstilling av skattleggingen av samene før statsgrensene i nord ble fastlagt i episoden «Kulturmøter og kolonisering». Niemi er i sin framstilling, sammen med Bjørnar Olsen (som Somby unnlater å kritisere) ikke ensidig opptatt av å framstille samene som hjelpeløse ofre for tre staters maktovergrep, men viser et mer sammensatt bilde der samene inngikk i et internasjonalt handelssystem – både mot Novgorod og mot hanseatene hvor de handlet med pelsvarer i bytte mot andre varer de selv trengte.
Han viser også at det utover på 1300-tallet trolig var en slags gjensidighet i skattleggingen selv om maktforholdene var grunnleggende skjeve– at samene fikk noe tilbake for sin skattebyrde, og at skattleggingen ikke utelukkende var ensidig tvang. Men dette skjedde, som episodens tittel indikerer, innenfor rammene av kolonisering. Disse to eksemplene er karakteristiske for serien som helhet: Ulike forskerstemmer følger mange ulike historiske linjer i fortellingene om et bredt utvalg av historiske temaer.
Maktforholdet mellom samene og den norske stat og dens forgjengere er ofte asymetrisk og samer har blitt utsatt for rasistisk motivert politikk. Men i motsetning til Somby og Ravna tror jeg fortellingen om samene som ofre gjennom hele historien både må nyanseres og utvides for å utvise både historien og samisk kultur rettferdighet. Somby og Ravnas endimensjonale grunnfortelling om samene er rett og slett ikke historisk korrekt.
Som med all historie er samenes historie sammensatt, uklar og tvetydig. Samer i fortida har vært handlende subjekter i sine møter med ulike statsmakter, statsmakter som tidvis har drevet en brutal assimileringspolitikk, tidvis har hatt en langt mildere politikk og tidvis har hatt en tydelig inkluderingspolitikk. I tillegg har samer, kvener og nordmenn samhandlet og levd sammen langs kysten, i fjordene og opp elvedalene i mange hundre år. Samkvem som har vært preget av gjensidighet og samarbeid heller enn konflikt.
Maktovergrep og rasisme er med andre ord ikke hele historien om samenes fortid og det er viktig å få fram mange sider av samisk historie – noe som krever perspektivmangfold. Perspektivmangfold får en ved å åpne for mange ulike innfallsvinkler – fra makronivå og mikronivå, fra lokale og nasjonale perspektiv, fra aktørperspektiv og fra strukturperspektiv, sett innenfra og utenfra, sett nedenfra og ovenfra. Dette perspektivmangfold representerer slik jeg forstår det absolutt samiske perspektiver på norgeshistorien.
Spørsmålet om hvem som representerer «Det samiske miljøet» får fortsette å henge i lufta da Somby og Ravna ikke ser ut til å være villige til å definere hva dette miljøet er eller hvem de mener kan utpekes som representanter for Det samiske. Uansett hvem disse representantene skulle være kan ikke historiene om samenes fortid eies og forvaltes av et bestemt samisk miljø. Like lite som norsk historie kan forvaltes av et utvalg norskinger eller kvinnehistorie kan forvaltes av et bestemt kvinnemiljø. En slik autoritær forståelse av perspektivering tilhører den politisk-aktivistiske sfæren og fører til enfoldig historieskriving. Samisk historie er mangfoldig, noe som bør gjenspeiles i historiene vi forteller - i alle fall om de skal ha historiefaglig verdi.
