Debatt ● Marianne Høva Rustberggard og Hanne Seljesæter
Er vi enige om hva som er fusk?
Som studentombud ser vi at studenter som blir mistenkt for fusk opplever det som svært krevende, og ofte som et angrep på deres personlige integritet. Slike saker må undersøkes grundig, og lokale nemder bør være mer åpne om sin praksis.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Som studentombud har vi hatt befatning med en god del fuskesaker opp igjennom årene. Vi hjelper studenter i den første fasen når de skal forklare seg om hva som har skjedd. Studenter som blir mistenkt for fusk opplever det som svært krevende, og ofte som et angrep på deres personlige integritet. Å avdekke fusk er likevel av vesentlig betydning for tilliten til forsknings- og utdanningsinstitusjoner, og det er en viktig del av samfunnsoppdraget at slike saker undersøkes grundig. Studentenes rettssikkerhet skal ivaretas i prosessen.
Vår erfaring er at de fleste fuskesaker handler om mangelfulle eller manglende kildehenvisninger. Slike saker kan være mangefasetterte. Gitt den senere tids oppmerksomhet rundt nettopp fuskesaker, og gjentakelser av utsagn som at «er det slurv, eller er det fusk», er det viktig for oss å påpeke at studenter kan bli utestengt for slurv, misforståelser, forglemmelser og dårlig studieteknikk.
Det er et hav av ulike nyanser som kan ha betydning for saken. Er det direkte klipp-og-lim, eller har studenten mistet oversikten over avskrift og egne tanker i notatene sine? Det kan ha betydning for om det er forsett, som typisk fører til to semestres utestengelse, eller grov uaktsomhet, som typisk leder til ett semesters utestengelse. Enkelte utenlandske studenter kan dessuten risikere å miste oppholdstillatelsen sin dersom de blir tatt for fusk.
I vurderingen av om det skal ilegges en sanksjon for fusk, er det vår erfaring at omfang kan ha betydning, samt hva studenten har fått av informasjon om kildehenvisninger fra studiestedet sitt. Men for å sitere en standardfrase fra Nemnd for studentsaker ved Universitetet i Oslo: «Det er ikke et vilkår for å reagere mot fusk at studenten var kjent med regelverket om kildebruk. Studentene har plikt til å sette seg inn i dette regelverket.»
I ett tilfelle vi kjenner til, ble en student utestengt i to semestre fordi hen hadde unnlatt å markere setninger som sitat, og noen steder ikke omskrevet nok til egne ord. Hen hadde imidlertid korrekte kildehenvisninger i umiddelbar nærhet. Det skal sies at omfanget var 12 %, og studenten erfaren.
Mer åpenhet om nemndenes praksis kan bidra til å utjevne maktbalansen mellom utdanningsinstitusjon og student.
Rustberggard og Seljesæther
Hvor erfaren studenten er spiller også en rolle, og henger sammen med aktsomhetsnormen: jo lenger man har studert, jo mindre skal til for å ilegge en reaksjon. Det er naturlig å tenke at dette også fortsetter inn i en eventuell forskerkarriere. Slik er det ikke.
Utdanningsinstitusjonene utformer i dag regelverket som definerer fusk. Det er omdiskutert om det fortsatt skal være slik, eller om det er behov for et nasjonalt regelverk, slik det langt på vei er for forskere. Regelverk er uansett én ting, vel så viktig er i hvilken grad det føres kontroll med hvordan reglene tolkes og praktiseres.
Lokale nemnder på studiestedene bør være mer åpne om sin praksis. Det kan gjøres, som enkelte gjør i dag, ved å skrive utfyllende årsmeldinger. Eller, ved å f.eks. publisere løpende oppsummeringer av hver enkelt sak, slik at utenforstående (studenter og deres representanter) kunne bedt om innsyn. Diskrimineringsnemnda publiserer sine saker på denne måten. Mer åpenhet om nemndenes praksis kan bidra til å utjevne maktbalansen mellom utdanningsinstitusjon og student. Studiestedene kjenner jo sin egen praksis, men studenter og deres advokater har ikke den samme innsikten.
Vi ser flere professorer uttale seg om fusk i media. Kjenner de til hvordan reglene praktiseres ved sitt studiested, eller uttaler de seg kun om egen tolkning av regelverket? Praksis er også en viktig rettskilde. Vi håper at ledelsen ved studiesteder rundt omkring, våre egne inkludert, ser verdien i å være enda mer nysgjerrig på hva som skjer i sin lokale nemnd. Hvordan er det nå egentlig reglene fungerer? Har det skjedd en plutselig endring vi bør merke oss? Og; er vi strengere med studenter enn forskere, og syns vi i så fall det er greit?
