Debatt ● Kolbjørn Kallesten Brønnick og Julia Vigdal Esperås
Er studenter mindre resiliente enn før?
«Helicopter parenting»: Mens barn på 70-tallet ble sendt utendørs med beskjed om å finne noen å leke med, er det moderne barnets tid og aktiviteter i langt større grad administrert og kontrollert av foreldre. Hvordan påvirker dette dagens studenter?
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Khrono rapporterte 19. september om at det står oppsiktsvekkende dårlig til med studentenes psykiske helse. De bygget dette på en tilleggsundersøkelse til Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT), utført av renommerte forskere ved Folkehelseinstituttet og attpåtil publisert i prestisjetidsskriftet Lancet. Hver tredje student har ifølge denne undersøkelsen en pågående psykisk lidelse og alvorlig depressiv episode ble funnet blant 14,5 prosent av studentene. I løpet av siste år hadde ca. 50 prosent av studentene oppfylt kriteriene for en psykisk lidelse.
Dette er dramatiske tall, så kanskje noen trakk et lettelsens sukk da Khrono den 22. september intervjuet psykiatriprofessor Sigmund Karterud som sa at dette var «helt sprøtt».
Ikke «sprøtt» som i alvorlig og bekymringsverdig, men «sprøtt» som i direkte galt. Både psykologspesialist Jørgen Flor og Karterud mener undersøkelsen overdriver forekomsten og Flor peker på at man har brukt en spørreskjemavariant av et diagnostisk verktøy som normal skal gjennomføres med intervju. Debatten har levd videre fram til dagens dato og i Khrono 28.11.23 kan vi lese at tidsskriftet Lancet har mottatt «bekymringsmeldinger» om studien. Leder for Norsk Psykiatrisk forening, professor Lars Lien, mener også at studien er problematisk og mangler forsiktighet og ydmykhet.
Vi kan ikke konkludere om undersøkelsen gir riktige tall om formelt diagnostiserbar psykisk sykdom, men vi kan konstatere at 14,5 prosent av de studentene som valgte å svare på undersøkelsene rapporterer om f.eks. sterk tristhetsfølelse som er forenlig med en alvorlig depressiv episode, og undersøkelsen viser at det er de yngste studentene som forteller om de største vanskene. At mange studenter sliter psykisk støttes av tall fra studentenes psykiske helsetjeneste, som har stor pågang og lange ventelister.
Det er godt dokumentert at depresjon og angst blant studenter ofte forårsakes av stress. Stress er et transaksjonelt konsept. Med det mener vi at hvorvidt et krav, en stressor, oppleves som stress, henger sammen med opplevd kontroll og opplevd sosial støtte. Det at de yngste studentene rapporterer om de største depresjonsplagene, henger trolig i stor grad sammen med stress. Det er nytt å studere, man skal kanskje flytte hjemmefra for første gang og håndtere egen økonomi, man skal etablere nye sosiale relasjoner og kanskje parforhold. Studiene representerer også en overgang til høyere krav til selvledelse og strukturering av hverdagene og fagstoffet kan være mer utfordrende enn på videregående skole.
Det å bli student innebærer altså en rekke nye krav som bidrar til stress. Hvordan kan vi forstå det at disse kravene leder til stress som kan gi psykiske plager? Siden stress er et transaksjonelt konsept: Er kravene urimelig store og større enn før, eller er studentene mindre resiliente enn før?
Er kravene urimelig store og større enn før, eller er studentene mindre resiliente enn før?
Brønnick og Esperås
Vi tror dette siste er tilfelle og at en av årsakene er samfunnsmessige endringer i rolleforventninger til barn og unge, samt til foreldrerollen. En av de virkelig store endringene er dreiningen mot å definere barn og unge som prosjekter som foreldre kan og skal forme. Implisitt i dette ligger det at man tenker at man som foreldre har makt og ansvar til å forme sine barn.
Vi har skrevet en kunnskapsoppsummering om hvordan en kontrollerende og overvåkende foreldrestil, «helicopter parenting», er assosiert med senere utvikling av depresjon og angst hos unge mennesker. Litt karikert kan vi si at mens barn på 70-tallet ble sendt utendørs med beskjed om å finne noen å leke med, er det moderne barnets tid og aktiviteter i langt større grad administrert og kontrollert av foreldre. Dette strekker seg også til skoleverket, der foreldre i økende grad blander seg inn i lærernes ansvarsområde.
Metabudskapet dette sender til barn og unge er at andre har ansvar for deres utvikling og at de er umåtelig viktige, samt at barna kan frikjenne seg selv for ansvar for egen utvikling. Med stor grad av overvåkning, signaliserer foreldre også til barn at verden er et farlig sted slik at mor og far må passe på.
Alt dette glipper når unge skal ut på egen hånd og bli studenter — kontroll, overvåkning og hjelp blir sterkt redusert. Man får da kravstore studenter som ikke tåler stressorer. De krever, men håndterer ikke krav.
Vi må hjelpe studenter til å mestre utfordringene i starten av studietiden, samtidig som vi bidrar til en forventningsavklaring der vi er tydelige på at krav går begge veier.
Brønnick og Eikerås
Det er ikke vår intensjon å moralisere om «dagens ungdom». Dette er ikke en normativ utlegning, vi mener det er en ren beskrivelse. Det har vært en dreining i akademia mot at studenter stiller større krav, f.eks. til begrunnelser ved eksamen og mot flere klager og mer fokus på rettigheter, samtidig som forekomsten av psykiske plager, indikert av SHoT-undersøkelsen, er meget høy. Det er all grunn til å ta dette på alvor.
Høyere utdanning må forholde seg til samfunnet slik det er og til de studentene som vi har. Hvis mange studenter sliter med stress som fører til psykiske plager, må vi kanskje først og fremst skape mykere, men tydeligere overganger til studietiden. Vi må hjelpe studenter til å mestre utfordringene i starten av studietiden, samtidig som vi bidrar til en forventningsavklaring der vi er tydelige på at krav går begge veier. Vår utfordring som undervisere er å møte studenter med omtanke og empati, samtidig som vi er tydelige fagpersoner som leverer god undervisning og veiledning.