Det hjelper ikke å pynte seg med dannelse

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Til stadighet blir jeg overrasket over at universitetskultur på nyetablerte universiteter ikke er selvsagt. Det uroer meg. Spørsmålet mitt er om utdanningen og forskningen ved dagens nye såkalte universiteter arbeider slik at de kan betegnes som dannelsesinstitusjoner der dannelse og universitetskultur hører sammen.

Et dannet menneske er nysgjerrig og kunnskapstørst. «Jeg vet at jeg ikke vet», står på pannen til ethvert dannet menneske, men det dannede mennesket søker etter kunnskap, vil vite mer og har en indre drivkraft til å utvide sin horisont. 

Dette er livslang læring. Det handler ikke om å ta studiepoeng eller noen kurs i ditt og datt. Det dannede mennesket er opptatt av å integrere ny kunnskap og dermed være i kontinuerlig utvikling. 

Er nysgjerrighet drivkraften i forskning i dag? Ja, det er den. Og de fleste forskere arbeider med nysgjerrigheten som selve motoren i deres forskning, men når strategi og tiltaksplaner blir dominerende, blir nysgjerrigheten truet. Da er det politikk som gjelder.

Debatt ● Øyvind Gjems Fjeldbu

Dannelse kan styrke total­beredskapen

Erkjennelsesinteressen (Habermas) får dårlige levekår og må kjempe for sin rett istedenfor å bli anerkjent som et helt nødvendig premiss for ny tenkning og innovativ forskning. Forskere blir oppfordret til å bygge nettverk og bruke sin tid på hva som lønner seg for å få tilslag på søknader om ekstern finansiering. 

Det korrumperer ånden og friheten. Istedenfor å bruke forstanden bukker man for tidsånden. Det skaper konformitetspress, og er en trussel mot alt som kan kalles selvstendig tenkning. Ikke tenk med ditt eget hode, men tenk strategisk og hvem du kan samarbeide med for å få noen millioner til ph.d.-stillinger, er et imperativ som stadig lyder.

Det dannede mennesket har en historisk-kritisk bevissthet. Med undring stadfester det stadig på ny at alt har en fortid, og at fortiden er innskrevet i nåtiden. Det dannede mennesket er derfor ikke låst til nåtiden som premissleverandør for sine meninger. Fortiden er der som en helt sentral samtalepartner for det dannede menneskets forsøk på å forstå seg selv i verden.

Når alt skal være «aktuelt», «relevant», «oppdatert», «praksisrelevant» og «samfunnsnyttig», forsvinner sakte med sikkert bevisstheten om en fortid. Vi utleverer oss til en nåtid som vi tror er så genuin og ny. Vi blir naive i vår forståelse av tid. Vi fanges inn i det dagsaktuelle, og avisene blir kildene til hva som skal defineres som «relevant» forskning.

Debatt ● Adam Njå

Hagtvet har rett. Universitetene er rammet av råte

Studentens evne til å lese kilder og dokumenter fra fortiden svekkes, og lysten til å se ting i en større sammenheng enn ut fra den snevre nåtiden trer ut av horisonten. Dessverre har det nærmest oppstått et diktatur der alt må ha sin legitimitet ut fra hva noen andre definerer som aktuelt. Det tar kverken på den historiske bevisstheten. Resultatet blir historieløse samfunnsborgere og historisk ureflektert forskning basert på et tynt legitimasjonsgrunnlag. 

I forskning, og særlig i humaniora og pedagogiske fag, er det nettopp fortiden som gir legitimiteten for bestemte problemstillinger. Historie er ikke noe vi må vekk fra, men noe vi kan forstå oss ut fra. Med sukk stadfester jeg at det ikke er ønskelig i dagens nåtidsbesatte samfunn.

Når klassiske fag må vike for en uforpliktende tverrfaglighet, mister nettopp tverrfagligheten sin betydning. Teambygging, fleksibilitet og kommunikasjon kan ikke erstatte klassiske fag og kunnskapstradisjoner som har formet hele vår kultur og sivilisasjon.

Det dannede mennesket tilstreber et høyt artikulasjonsnivå i tale og skrift. Språket kan være enkelt, men det enkle skal ikke være forenklende. I dag sliter mange studenter med å formulere seg, og det til tross for at de drukner i kurs om såkalt akademisk skriving. 

Dannelse oppstår når kunnskap går hånd i hånd med å uttrykke seg. Akademisk skriving er ingen teknikk, men en personlig tilegnelsesprosess der noe som var fremmed blir til noe eget.

Artikulasjon handler om å kunne gjengi en tanke presist og kunne forholde seg til den. Det kan også bety å kunne bruke et språk som ikke er ditt eget. Du kan leve deg inn i andre menneskers uttrykksformer og utvikle forståelse og empati. Å møte et annet mennesket betyr å ha evnen til å forstå den andres språk. Hvis språket derimot er definert av et slags felles standardspråk, formidlet gjennom internett og media, krymper evnen til å uttrykke sammensmeltingen mellom egen individualitet og kunnskap.

Debatt ● Ann-Cathrin Faldet

Når kreativitet kveles: En kritikk av akademisk målstyring

Prosjekter, praksis, nettverksbygging og ekskursjoner kan ikke erstatte en personlig kunnskapstilegnelsesprosess der studentene kontinuerlig får jobbe med sin evne til artikulasjon. Det ligger mer visdom gjemt i språket enn det dagens teknokratiske forståelse av forskning gir uttrykk for. Dette må studenter få oppdage selv uten det standardiserende floskelmaskineriet.

Mening oppstår i møter og kan ikke fastlåses i skjemaer, tabeller og ferdiglagde kategorier. Vi har fått et samfunn som arbeider med mening kun innenfor fastlåste rammer. Disse rammene blir sett på som «sikring». Det er fryktinngytende å være vitne til hvordan verbet «å sikre» blir brukt om det meste. Vi skal sikre alt mellom og himmel og jord, og glemmer med det selve himmelen og jorden.

Filosofen Arthur Schopenhauer sier at den naturlige forstanden kan erstatte nesten alt av dannelsen, men dannelsen kan ikke erstatte den naturlige forstanden. Å bruke den naturlige forstanden som det å lære å ha tiltro til utviklingen av en egen dømmekraft, er helt essensielt i alle fag der mennesket står i sentrum. Det er vi i ferd med å avskjedige når vi tar så lett på artikulasjonsnivået.

Debatt ● dag rune olsen

Er Humbolts universitetsidé fortsatt et levende ideal ?

Jeg får en tiltakende fornemmelse av at alt skal legitimeres ut fra et uforpliktende våsesnakk om «relevans» og «aktualitet» uten å kritisk etterspørre hvordan relevans og aktualitet oppstår. Kritisk tenkning er farlig, så vekk med det. Den beste måten å få det vekk er å la det gå inflasjon i begrepet.

Studentene trenger institusjoner der de kan dyrke nysgjerrigheten, utvide horisonten og øve artikulasjonen. En universitetskultur som dyrker dannelsen er ikke selvsagt, men det er kanskje på tide at den blir det? 

Det hjelper ikke å pynte seg med dannelse, hvis dannelse ikke inngår i det daglige arbeidet både i undervisning og forskning. Er landets profesjonsrettede universiteter dannelsesinstitusjoner? Jeg håper de kan bli det. Selvfølgelig er dannelse en realitet både her og der, men arbeides det systematisk for at institusjonene kan være en dannelsesinstitusjon?

Hvor blir det av livet og energien i forskning og utdanning når målene for forskning og utdanning ikke blir definert og forstått som mål i seg selv?

Debatt ● Guro Hansen Helskog og Michael Weiss

Lytt til Nussbaum. Vi trenger en praktisk form for ex.phil. for profesjons­utdanningene