Er Humbolts universitetsidé fortsatt et levende ideal ?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Er Humbolts universitetsidé fortsatt et levende ideal? Spørsmålet kommer til meg etter å ha lest Regine Rørstad Torbjørnsens utmerkede tekst om Wilhelm von Humboldt og ideen om et fritt universitet, samt hennes oversettelse av Humboldts egen tekst i Prosa nr. 2, 2024. Humboldts universitetsidé omfatter flere forhold slik som at undervisningen, i motsetning til ved ordinære skoler, skal være tuftet på og integrert med forskning. Et annet prinsipp er statens rolle. Humboldt slår fast at staten skal sikre finansiering, men omtaler universitetene som «på alle måter løsrevet fra staten» (Prosa s.30, 2, 2024). 

Universiteter hegner om forskningsbasert undervisning som grunnleggende prinsipp for sin virksomhet. Staten forfekter nok prinsippet om styring «på en armlengdes avstand» snarere enn Humboldts prinsipp om universiteter som «løsrevet» fra staten. Et talende symbol på statens eierskap og styring finner vi i rektorkjedet ved UiT Norges arktiske universitet, hvor riksvåpenet rager sentralt i kjedet og over UiT sitt eget symbol. Mer substansielt manifesteres dette seg gjennom departementets årlige tildelingsbrev, utviklingsavtaler og etatsstyring som alle norske universiteter og høgskoler er underlagt. I så måte skiller vi oss ikke vesentlig fra andre statlige etater. Men, ser akademia seg egentlig tjent med Humboldts ideal på dette punktet? Da daværende statsråd Torbjørn Røe Isaksen inviterte sektoren til debatt om annen tilknytningsform til staten, ble invitasjonen kontakt avvist av et relativt samlet akademia. Det essensielle er naturligvis hvordan staten utøver sin styring og sitt eierskap. Detaljstyring utfordrer institusjonenes autonomi og den akademiske friheten, mens strategisk og overordnet styring kan nettopp sikre autonomi og frihet. Om ikke løsrevet, så styring med en armlengdes avstand. I det ligger også tillit, fordi «hvis universitetene når sine endelige mål, når også staten sine» (s. 33, ibid)

Ved nordiske universiteter er den akademiske friheten jevnt over høy. Det viser Academic Freedom Index, 2024, som også Khrono har omtalt tidligere i sommer. Indeksen består av flere elementer, slik som frihet til å utforme sin egen forskning og bestemme over læreinnholdet, akademisk ytringsfrihet og institusjonell autonomi. Mens norsk akademia scorer svært høyt på den enkelte akademikers individuelle frihet, kommer den institusjonell autonomi klart dårligere ut. Det har vi forøvrige til felles med nordisk akademia. Det henger naturlig nok sammen med statlig eierskap og styring som på tross av ulikheter mellom de nordiske land, ikke skiller seg substansielt på dette punktet.

Det svenske Universitetskanslersämbetet publiserte tidligere i år en rapport om akademisk frihet ved svenske læresteder. Undersøkelsen ble utført på oppdrag av regjeringen og omfattet en spørreundersøkelse. Av de respondentene som mente at den akademiske friheten er under press, var det særlig to forhold som ble pekte på: politisk styring og press, og forskningsfinansiering. Langt færre, men interessant likevel, mente at akademisk konformitet var en trussel mot den akademiske friheten. På tross av forskjeller mellom Sverige og Norge er det liten grunn til å tro at situasjonen oppfattes vesentlig annerledes hos oss. Det må imidlertid understrekes at norske universiteter og høgskoler har en vesentlig større grunnfinansiering og er langt mindre avhengig av konkurranseutsatt, ekstern finansiering enn våre utenlandske søsterorganisasjoner, svenske universiteter inkludert.

Politisk styring og forskningsfinansiering er naturligvis ikke uavhengige faktorer, snarere styres forskningen i ikke ubetydelig grad nettopp gjennom finansiering. Det var trolig ikke så uttalt på Humboldts tid, men investeringer i forskning og høyere utdanning er blant de mest effektive tiltakene politikken har for å utvikle et moderne samfunn. Verdiskapningen knyttet til forskning og høyere utdanning er i et samfunnsøkonomisk perspektiv svært stor. Det er derfor ikke unaturlig at staten ønsker å investere i forskning og høyere utdanning som den oppfatter som kritisk for samfunnsutviklingen. Samtidig må det balanseres mot den langsiktige, grunnleggende forskningen som først kan vise seg å komme til nytte flere tiår frem i tid. Dette ble særskilt understreket av presidenten for det europeiske forskningsrådet (ERC), professor Maria Leptin, hvor hun nylig refererte til en tale president Macron holdt ved Sorbonne-universitetet tidligere i vår, og hvor han erklærte at Europa burde bli det kontinent som investerer i nyskapende innovasjon og avansert grunnleggende forskning.

Forskning koster stadig mer, ikke minst er forskning i den internasjonale fronten kostnadskrevende. Og det er ikke begrenset til teknologiske, naturvitenskapelige og medisinske fag slik det tradisjonelt har vært. Også humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning fordrer stadig mer ressurser. De tilgjengelige økonomiske ressursene setter naturlig nok begrensninger for hva den enkelte forsker kan få gjennomført. I så måte vil økonomiske begrensninger de facto innskrenke den enkeltes akademiske frihet. Men som professor Jan Fridthjof Bernt skriver i boken «Universitets- og høyskoleloven av 2005», 2.utgave s. 44: «akademisk frihet gir imidlertid ingen automatiske rettigheter i forbindelse med finansiering av den enkeltes forskningsaktivitet».

Mye har endret seg siden Humboldt tid, ikke minst universitetenes rolle i samfunnet. Selv var han av den formening at universitetenes oppgave er å «knytte den objektive vitenskap sammen med den subjektive dannelse» (s. 29, ibid). Jeg håper og tror at dette ligger fast, også i vår tid!