styringspolitikk
«Det er uforklarlige forskjeller i finansieringen av institusjonene»
Forskjellsbehandling mellom ulike universiteter og høgskoler bør være resultat av oppgavefordeling og åpen politisk prioritering, men slik er det ikke i dag, mener rektor Petter Aasen.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Debatten om arbeidslivsrelevans, finansiering og styring av landets høyere utdanningsinstiusjoner har skutt ny fart. Nylig beskrev førsteamanuensis Arve Hjelseth ved NTNU, dagens debatt slik i et innlegg i Khrono:
«Det blir mer og mer klart at striden om «arbeidslivsrelevans» er en interessekamp, hvor de nye universitetene og wannabe-universitetene mener de kan få bedret sine rammebetingelser på bekostning av de tradisjonelle breddeuniversitetene.»
I dette intervjuet gir mangeårig høgskole- og universitetsrektor Petter Aasen ham langt på vi rett.
— Og ord som omfordeling skaper ikke stor begeistring, heller ikke i vår sektor, sier Aasen.
Petter Aasen er rektor ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN). Han har sittet i en rektorstol over 13 år sammenhengende. Det startet i 2007 ved Høgskolen i Vestfold. Da de fusjonerte med Høgskolen i Buskerud, var det Aasen som fortsatte som rektor. To år senere ble det fusjon også med Høgskolen i Telemark og Høgskolen i Sørøst-Norge var en realitet, fortsatt med Aasen som rektor. I 2018 ble man universitet og fra 1. januar 2020 fikk Aasen nytt åremål som rektor for USN fram til 2024.
For tiden er det mange sentrale debatter på gang i kunnskapssektoren. Utviklingsavtaler, arbeidslivrelevans, finansieringssystem og styringspolitikk er noen av de fremste.
Fredag 5. juni gikk fristen ut for universiteter og høgskoler og andre instanser for å levere inn sine innspill til forslag til ny lov for universiteter og høgskoler, men også fristen for å komme med innspill til en ny stortingsmelding som skal handle om styringspolitikken for kunnskapssektoren.
— Ønske om å skape mangfold
Petter Aasen trekker fram at det internasjonalt har blitt brukt utviklingsavtaler for å skape mer mangfold blant universiteter og høgskoler.
— I Norge ble dette første gang foreslått av ekspertutvalget som la fram sin innstilling om finansiering av sektoren i januar 2015. Ekspertutvalget la det fram som et forslag som skulle skape diversitet på systemnivå. De var også tydelige på at det burde kobles penger til avtalene, sier Aasen til Khrono.
Han minner om at det var en skepsis i sektoren til avtalene generelt, og i hvert fall at det skulle kobles penger til dem.
- Les også fra 2015: Skuffelse over mangel på nye økonomiske grep i sektoren
Aasen trekker fram at flere av avtalene som ble utviklet i stor grad koblet seg til de nasjonale styringsparametere som publisering og gjennomstrømning.
Hans eget universitet og flere andre fikk en utviklingsavtale som i større grad handlet om institusjonens egenart, om å skape en egen profil.
— Se på Universitetet i Oslo eksempelvis. Her var de sterkt imot i 2015. I 2020 er de midlere stemt? Hva har skjedd?
— Det er litt vanskelig for meg å svare på. Jeg og vi har vært positive til disse avtalene hele veien. Kanskje har flere fått øynene opp for det sentrale med avtalene, nemlig at de skal bygge opp under egen strategisk hovedprofil, og at avtalene er et insitament som fremmer mer mangfold i sektoren, sier Aasen.
NTNU er tidligere det eneste universitetet som har vært tilhenger av å knytte penger til oppnådde mål i utviklingsavtalene. Men nå er det stadig flere som ikke avviser tanken, viser innspillsrunden til høringen om styring.
Et alternativ til å dekomponere
Aasen minner om at da utviklingsavtalene ble lansert av ekspertutvalget i januar 2015, ble det også sagt at utviklingsavtaler koblet med økonomi kunne være et alternativ til å dekomponere den historiske delen som ligger i dagens basisbevilgning til den enkelte institusjon.
- Les også fra 2015: Her er rapporten fra utvalget
— Er du enig med dem som mener at det finnes en «svart boks» i finansieringssystemet, altså en historisk skjevfordeling som gir de gamle breddeuniversitetene bedre betingelser generelt?
— Det finnes en historisk del i finansieringssystemet som ikke er dekomponert. Jeg ser at leder av Universitets- og høgskolerådet, kaller dette en myte, men en rekke av hans medlemsinstitusjoner, deriblant vi, mener at det er dokumentert at dette ikke er en myte. Ekspertutvalget sa at man med viten og vilje hadde valgt bort å dekomponere systemet, svarer Aasen og legger til:
— Det er uforklarlige forskjeller i finansieringen av institusjonene, forskjeller som ikke åpenbart er knyttet til ulike oppgaver. Det vi ønsker er at systemet skal være åpent og transparent. Forskjellsbehandling bør være resultat av oppgavefordeling og åpen politisk prioritering. Det er avgjørende når vi blir målt og belønnet på de samme prestasjonene, sier Aasen.
Ny finanssplid for åpen scene
De eldste universitetene er sterkt kritiske til alliansen mellom Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og Senterpartiet som vil at arbeidslivsrelevans skal være en faktor i ny finansieringsmodell for universiteter og høgskoler.
I media har det blitt en debatt om hva som er relevant og om sykepleiere og ingeniører er viktigere en lingvister og filosofer.
Men under denne debatten ligger det et gammelt sår som ikke har grodd. Og det handler om fordelingen av basisbevilgningene til alle universiteter og høgskoler.
- Les også om høringen i Stortinget i 2015: Finanssplid for åpen scene
I april 2015 skrev daværende rektor ved Universitetet i Bergen, Dag Rune Olsen, et innlegg i Khrono med tittelen: Mytebygging må møtes med myteknusing, der han tok til ordet mot påstandene fra de nye universitetene og høgskolene.
«Vi får nesten inntrykk av at forskerne ved UiB, NTNU eller UiO som i prinsippet skal ha mer forskningstid, skusler vekk offentlige midler gjennom lav effektivitet og lite relevans», skrev Olsen den gang.
— Vanskelig å forstå reaksjonene
Sammen med tre andre rektorer har Petter Aasen skrevet innlegg i debatten i kjølvannet av utspillet til Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Arbeiderpartiet knyttet til kompetansemeldingen. De tre partiene utgjør et flertall på stortinget og ber regjeringen om en helhetlig gjennomgang av finansieringen av universiteter og høgskoler, og de ber regjeringen knytte et nytt punkt til finansieringen som skal hete arbeidslivsrelevans.
— Det har jo kommet noen litt uheldige formuleringer fra politisk hold koblet til dette utspillet, sier Aasen, men legger til:
— Men slik vi og jeg har lest utspillet er det viktigste poenget at de ønsker en helhetlig gjennomgang av finansieringssystemet. Jeg registrerer med tilfredshet at det synes å være bred politisk enighet om det - utover partiene bak det konkrete utspillet.
Aasen sier også at han som de tre andre rektorene, Berit Rokne (HVL, Curt Rice (OsloMet) og Kathrine Skretting (HINN), har vanskelig for å se hva som er så galt med at arbeidslivsrelevans blir ett av flere element i finansieringssystemet.
Jeg mener også at arbeidslivsrelevans og tett kontakt mellom universitet og samfunnslivet ikke i seg selv besudler fagene eller underminerer universitetenes kritiske, korrigerende og nyskapende rolle. Det forholder seg snarere tvert om.
Petter Aasen, rektor USN
— Jeg ser at dette med arbeidslivsrelevans tolkes og forstås veldig instrumentelt av enkelte, og at det rammer enkeltutdanninger og enkelte institusjoner hvis man trekker inn arbeidslivsrelevans. Jeg følger her helt Arvid Hallèn som i et intervju med Khrono nylig sier at arbeidslivsrelevans som ett av kriteriene i finansieringsmodellen, ikke bør være truende verken for enkeltfag eller institusjoner, sier Aasen.
Bør ikke være kontroversielt
— Det er vanskelig å forstå at arbeidslivsrelevans, som et av flere peilepunkter skal være så veldig kontroversielt og skape så sterke reaksjoner som det har gjort, hvis da ikke man oppfatter dette at man skal se på helheten av finansieringssystemet som en trussel i seg selv mot dagens fordeling, fortsetter Aasen og han legger også til:
— Det er jo ikke helt sikkert at det er hensiktssvarende å fortsette å gjøre ting framover akkurat slik som vi har gjort det før. Arbeidslivet og kunnskapssektoren i dag ser ganske annerledes ut enn den gjorde for bare få år siden. Jeg mener også at arbeidslivsrelevans og tett kontakt mellom universitet og samfunnslivet ikke i seg selv besudler fagene eller underminerer universitetenes kritiske, korrigerende og nyskapende rolle. Det forholder seg snarere tvert om.
— Blir ikke premiert for egen profil
Rett i etterkant av de omtalte høringsfristene gikk ut fredag kommer det et avgjørende styremøte i Nokut (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) for Høgskolen i Innlandet.
To ganger har en sakkyndig komite vendt tommelen ned for deres søknad om å bli universitet. Høgskolen i Innlandet selv føler at de blir forskjellsbehandlet, og ikke målt og veid på samme måte som tidligere høgskoler som har fått ja til universitetsstatus.
På Vestlandet er en annen høgskole, Høgskolen på Vestlandet, i gang med samme prosess. I sin høringsuttalelse som ble styrebehandlet onsdag, skriver HVL blant annet:
«I UH-systemet er det flere typer institusjoner, med ulike oppgaver og særtrekk. Det er blant annet både store breddeuniversitet, høgskoler eller universitet med hovedvekt på profesjonsutdanninger, og institusjoner som er et resultat av fusjoner mellom breddeuniversitet og tidligere høgskoler. På tross av ulikhetene er det utviklet et felles og uniformt styrings- og finansieringssystem, der mål og styringsparametere i liten grad er tilpasset ulikhetene i oppgaver, egenart og finansiering. Dette undergraver ambisjonene om, og muligheten til, å utvikle mangfoldet i sektoren. Konsekvensene for HVL er blant annet at ambisjonen om et annerledes universitet ikke blir premiert, og at vår regionale rolle ikke blir understøttet.»
— Må ha likebehandling
Rektor Petter Aasen leder en institusjon som nylig ble universitet. I mai 2018 fikk de tommelen opp fra Nokut.
— Jeg er opptatt av at vi får et styrings- og finansieringssystem som i større grad bidrar til diversitet eller mangfold på systemnivå. Det er hovedpoenget i vårt innspill til den varslede stortingsmeldingen om styringspolitikk for sektoren. Samtidig mener jeg universitetsakkreditering bør bygge på noen gjennomgående kvalitetskriterier. I Norge er det nedfelt i nasjonale forskriftsfestede kvalitetskrav som enhver institusjon bør bestrebe seg på å innfri, sier Aasen om de utfordringer som Innlandet og HVL streker opp.
Han legger til:
— Hvis man gjennom dette kvalitetsarbeidet innfrir forskriftsfestede krav, kan man i det norske systemet søke om universitetsstatus. Samtidig bør ikke det stå i veien for mangfold. I vår strategi står det at der de tradisjonelle universitetene fokuserer på grunnforskning og disiplinbaserte utdanninger, skal USN fokusere på tverrfaglig, praksisnær, profesjonsorientert og mer anvendt forskning og utdanning.
Men han trekker fram at han også ser utfordringer.
— Samtidig er jeg opptatt av at dokumentasjonskravene er klare og etterprøvbare, og at likebehandlingsprinsippet legges til grunn i akkrediteringsprosessene. Det er uheldig hvis komiteene formulerer egne dokumentasjonskrav. Det ble i utgangspunktet gjort i vårt tilfelle, men da grep Nokut, som ansvarlig, profesjonell akkrediteringsinstitusjon, betimelig inn og korrigerte, forteller Aasen.
