Debatt ● bendik bygstad
Derfor synker produktiviteten i universitets- og høgskolesektoren
Den tiden vitenskapelig ansatte bruker på å prøve å lære seg stadig flere plattformer forblir en skjult transaksjonskostnad. I tillegg til irritasjon og lavere motivasjon.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I boken The Collapse of Complex Societies viser den britiske arkeologen Joseph Tainter hvordan historiske sivilisasjoner kollapser, og utvikler en generell teori om dette. Tainter forklarer kollaps (forenklet) gjennom synkende produktivitet etter hvert som kompleksiteten i et samfunn øker, noe han viser også gjelder moderne samfunn.
Et illustrerende eksempel er det amerikanske helsevesenet, som gjennom medisinsk utvikling tilbyr stadig mer avanserte - og dyrere - tjenester, men samlet sett fører dette ikke til særlig bedre folkehelse. Kurven for samfunnsmessig avkastning er synkende.
Hva har dette med det norske utdanningssystemet å gjøre? Ganske mye. I en fornøyelig artikkel i Forskerforum 9. desember («Jeg ønsker meg en sekretær til jul») refererer Oddveig Storstad sin anonyme kollega:
«Om jeg er på Tinder?? Nei, jeg har mer enn nok med å komme meg på Inspera»
Hun må forholde seg til 18 ulike IT-systemer (Inspera, Cristin, Leganto etc), og viser at den tiden vitenskapelig ansatte bruker på å prøve å lære seg stadig flere plattformer kommer ikke fram i noe regnskap, men forblir en skjult transaksjonskostnad. I tillegg til irritasjon og lavere motivasjon.
Hva går dette ut over? Svaret er enkelt – det er kjerneoppgavene undervisning og forskning. Og problemet er ikke bare nye IT-løsninger, det er en lang rekke nye oppgaver (hver av dem isolert sett fornuftig) som vi er pålagt å utføre.
Jeg skal nå beskrive noen av dem, og bruke Tainters kompleksitetsanalyse til å forklare hvorfor produktiviteten i sektoren er synkende. Hvert tiltak er i og for seg vel begrunnet, men summen av dem fører oss i en nedadgående spiral av kompleksitet.
IT-systemer (LMSer, eksamenssystemer, biblioteksystemer...)
God hensikt: LMSene gir oss verktøy til å undervise digitalt, og gi studentene faglig innhold. Eksamenssystemet Inspera tilbyr studentene digital eksamen, og koordinerer sensur. Biblioteksstemet Leganto holder orden på pensum, og informerer bokhandelen.
Økt kompleksitet gir synkende avkastning fordi det er alt for mange systemer, og de fleste er dårlig designet. Eksempel: For å klare å bruke et LMS som Canvas, må vi lærere (de fleste med doktorgrad) delta på ett eller flere kurs, og selv etterpå klarer vi bare å bruke de enkleste delene av det.
Et annet eksempel: Eksamenssystemet Inspera, som vi også må på kurs i, krever et utall eposter og telefonsamtaler når man er sensor på et annet studiested. Disse løsningene er uakseptabelt kompliserte. Til sammenligning: Hvem trenger kurs i Facebook eller nettbank?
Sensur
God hensikt: Det blir stadig flere krav til sensur. Fra før brukes ekstern sensor på større oppgaver, nylig ble det krav om to sensorer på alle kurs. Det er også krav om skriftlig sensorveiledning. Klageordningene, dvs. håndteringen av studentens klage på karakter, er omfattende, mye brukt, og det kreves en ny kommisjon for hver klage. Disse tiltakene er i hovedsak innført for å sikre studentenes rettssikkerhet i utdanningen.
Økt kompleksitet gir synkende avkastning fordi disse ordningene overfører mye ressurser fra undervisning til vurdering, som prorektor Reitan ved NTNU påpeker. I praksis betyr disse kravene mye IT-plunder og kommunikasjon for alle involverte. På grunn av økende antall tiltak blir det stadig mer krevende for foreleser å holde styr på hva som skal gjøres, og endel blir i praksis ikke gjort som pålagt.
Universell utforming
God hensikt: Universell utforming skal gi alle brukergrupper tilgang til (i prinsippet) samme løsning. I tillegg skal det legges til rette for studenter med særskilte behov i læringsmiljøet. I UiOs veileder står det «Begrepet læringsmiljø omfatter alle de institusjonelle og organisatoriske betingelser som skal bidra til studentens læring. Det vil si fysisk, psykososialt og organisatorisk arbeidsmiljø, velferd og faglig og pedagogisk kvalitet.»
Økt kompleksitet gir synkende avkastning fordi kravene i praksis hele tiden utvides. For å ta ett enkelt eksempel, som har stor betydning for oss forelesere: Gjennom Covid-pandemien har vi i økende grad gjort opptak av forelesninger, eller laget ferdiginnspilte videoer.
Dette er i seg selv krevende, særlig når det forventes hybrid undervisning, der noen studenter er i auditoriet og noen på Zoom. Men vi blir nå også pålagt å tekste disse opptakene. Ord for ord. Dette er en drakonisk jobb som tar mye ressurser, og er til nytte for svært få. Og det kommer høyst sannsynlig enda flere krav på dette området.
Evaluering
God hensikt: Evalueringer skal sikre at nivået på institusjonens forskning og utdanning er høyt, og gi tilbakemeldinger som kan brukes i forbedringsarbeidet. Det gjennomføres jevnlig en rekke slike evalueringer, både interne og eksterne. I tillegg kommer flere studentevalueringer, bl.a. Studiebarometeret.
Økt kompleksitet gir synkende avkastning fordi det er for mange evalueringer, de er stadig mer kostbare i forhold til resultat, og resultatene brukes lite. De eksterne evalueringene er svært omfattende, ofte med internasjonale paneler og omfattende dokumentasjon. Hver enkelt koster flere millioner. Men konklusjonene blir ofte bestridt lokalt, foreslåtte tiltak er ikke bindende, og det skjer lite oppfølging, før neste evaluering kommer.
Studentevalueringene har jevnt over så lav deltakelse at resultatene er lite verdt. Og både professorer og studenter er lei av å stadig bli bedt om å svare på en mengde detaljerte spørsmål.
Disse eksemplene har det samme mønster: Gode intensjoner fører til for mange tiltak, uten at konsekvensene vurderes kritisk. Lovgivere, administrasjoner og interessegrupper promoterer bilder av en tenkt idealtilstand, og avveier ikke nytte mot kostnad.
Mange av tiltakene er meget kostbare, både i penger og i ansattes tid. Resultatet er økende kompleksitet, med mer administrasjon og lavere avkastning som resultat. Konsekvensen er foreløpig ikke kollaps, men lavere produktivitet i kjerneoppgavene undervisning og forskning, og et dårligere og mer stresset arbeidsmiljø.
Sett fra den enkelte forsker synes disse kreftene overveldende, og klaging fører til lite. Som akademikere burde vi ha både kunnskap og mot til å bekjempe den økende kompleksiteten, men vi er for dårlig organisert, og fagforeningene er lite engasjerte. Mange reagerer med kynisme: - De styrende får holde på, jeg gjør minst mulig av det pålagte, og håper å slippe unna til jeg går av med pensjon.
Men hva med et forskningsprogram? Det kunne for eksempel ha som mål å finne ut:
- Hvor stort er det samlede trykket av administrative oppgaver for universitetsansatte, og hvilke strategier kan minske det?
- Hvordan kan sektoren få færre, men bedre, IT-løsninger?
- Hvordan kan vi stanse utviklingen der administrasjon hele tiden vokser raskere enn kjernevirksomheten?
- Overordnet: Hvordan kan vi øke produktiviteten i UH-sektoren?
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Khronos store julequiz
Fagskoledebattens blindsoner — mer enn ren kvalifisering for arbeidslivet
Frykter for kurstilbudet. Blir det svekket, kan det bli flere tomme studieplasser
Nøttesteik — på godt og vondt
Distriktsløft krever mer enn flere studieplasser
Mest lest
Dette er Lise Øvreås sitt lag til rektorvalet ved UiB
ChatGPT fikk A på eksamen. — Skulle nesten bare mangle
Tidligere har hun fått drapstrusler for forskningen sin. Men nå har det skjedd noe
Cecilie Hellestveit vurderer å slutte å snakke med media: — Klikkhoreri
Professor ber studentene forplikte seg: Du vil bli sett på som en forræder om du dropper ut