De lange opprykkssøknadene – konsekvens eller «ukultur»?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Vi ønsker med dette å svare på Uppstads og Lundetræs debattinnlegg Dei lange opprykkssøknadene - spor av ein ukultur?. Vi er tre forskere fra HINN og NTNU, og har både forsket på, veiledet i og vurdert søknader til førstelektor-dosent-opprykk. Det siste forskningsprosjektet vårt har vært en undersøkelse av 31 førstelektorsøknader, med tilhørende komitevurderinger. Opplevelsen som Uppstad og Lundetræ beskriver, finner vi igjen i forskningsresultatene våre, men ønsker å sette dette i et større perspektiv.

Uppstad og Lundetræ skriver at de har lest søknader fra 7 helt opp til 60 sider. Dette spriket stemmer overens med våre funn, der den korteste opprykkssøknaden til førstelektor besto av 11.700 ord og den lengste på 20.500 ord. Av vedlegg har vi sett alt fra 4 til 50. Opprykkssøknadene spriker også ganske mye i oppbyggingen, der cirka halvparten av søkerne bruker kriteriene fra Forskrift om ansettelse og opprykk §1-5 som struktur, mens den andre halvparten laget sin egen struktur. Alt dette bekrefter Uppstads og Lundetræs utsagn om at «slike søknader sjeldan har strenge formkrav».

Det vi derimot er uenig i her, er å oppfatte dette som en ‘ukultur’ hos søkerne. Vi foreslår heller å forstå det som en konsekvens av en utvikling i UH-sektoren som har vært lite koordinert, og der det har blitt et større fokus på dokumentasjon av ulike typer kompetanse uten at eksisterende ordninger har blitt oppdatert tilsvarende. Et eksempel på dette er den «pedagogiske mappen», som ofte kreves ved søknader om opprykk til professor, eller ved stillingsutlysninger. Pedagogiske mapper orienterer seg ofte i nasjonale veiledende retningslinjer for uh-pedagogisk basiskompetanse fra UHR (2019), der søkerne skal dokumentere at de har hatt ulike roller i høyere utdanning, har erfaring med undervisning og veiledning, kan planlegge FoU-prosjekter som skal bidra til studentaktive læringsprosesser og så videre.

Vi har sett at slike mapper brukes i veiledning av førstelektorkandidater, uten at det belyses hvorfor et profileringsdokument til førstelektoropprykk ikke er det samme som en pedagogisk mappe for dokumentasjon av uh-pedagogisk kompetanse. I tillegg har det kommet meritteringsordninger ved de ulike institusjonene, der man også skal vise til en bevisst utvikling av undervisningspraksis og -kompetanse over tid, der man inkluderer kollegaer og studenter i utvikling av undervisnings- og læringsaktiviteter, evaluerer dette på en vitenskapelig måte og formidler om resultatene.

Uppstad og Lundetræ skriver at «sjølve søknadsdokumentet/teksten får for mykje fokus». De anerkjenner at retningslinjene for dosentsøknader er lite konkrete, men dette gjelder også for førstelektorsøknader. Førstelektoropprykk krever «Dokumentert omfattende forsknings- og utviklingsarbeid som i kvalitet og omfang tilsvarer arbeidsmengde og nivå for en doktorgradsavhandling» (Forskrift, §1-5 (1)). Veiledende retningslinjer for søknad og vurdering av søknad om opprykk til førstelektor (UHR, 2006) utdyper derimot at «utviklingsarbeider kan ofte kreve mer omfattende samarbeidsrelasjoner, andre institusjonelle og administrative utfordringer enn et doktorgradsarbeid» som «vil måtte forholde seg annerledes til begrep om standarder og dokumentasjon. I større grad må fokus rettes mot dokumentert og reflektert praksis, eller hva man kan betegne som «utøverkunnskap»».

Debatt ● Per henning uppstad og kjersti lundetræ

Dei lange opprykkssøknadene - spor av ein ukultur?

Det er derfor ikke så overraskende at søkerne ikke vet hvordan de skal få skrevet dette inn i en førstelektorsøknad. Utdypingen i UHR sine retningslinjer nærmer seg en meritteringssøknad eller pedagogisk mappe, mens kriteriene i forskriften refererer til en doktorgradsavhandling. Retningslinjene fra UHR har ikke blitt oppdatert siden 2006, lenge før pedagogisk mappe og meritteringsordningen ble innført. Lite hjelper det også når komiteene vurderer ut fra et tradisjonelt syn på arbeidet. For kriterium §1-5 (3) «Spesielle kvalifikasjoner innen undervisning eller annen pedagogisk virksomhet» utdyper Veiledende retningslinjer at man helst skal legge ved en «overbyggende tekst (profileringsdokument) som viser sammenhenger i det utviklingsarbeid og den praksis som framlegges til bedømmelse, en tekst som viser læringshistorie og pedagogisk refleksjon/ståsted». Dette tilsvarer «kappen» i en doktorgradsavhandling (UHR, 2006). I forskningsprosjektet vårt fant vi at kun halvparten av komiteene viste til profileringsdokumentet, læringshistorie eller pedagogisk ståsted, selv om dette ifølge Veiledende retningslinjer «vil styrke en søknad». I en pedagogisk mappe er dette derimot et sentralt poeng som anerkjennes. Videre så vi at komiteenes vurdering av vedleggene i hovedgrad begrenset seg til fagfellevurderte artikler, rapporter, konferansebidrag og bokkapitler. Komiteene kommenterte søkernes forfatterrekkefølge, medforfatterskap, vitenskapelighet og originalitet i de vitenskapelige vedleggene. Dokumentasjon av utviklingsarbeid gjennom ikke-vitenskapelige publikasjoner slik som rapporter, emne- og studieplaner og læremidler eller bidrag i fagblader, ble i liten grad vurdert av komiteene.

En slik «ukultur» snakkes det om blant søkerne. Vi har veiledet mange kandidater gjennom de siste årene. Det vi opplever i møte med førstelektorkandidatene, er frykten om at man burde ha publisert minst tre fagfellevurderte artikler for å komme seg «trygt» gjennom en komitevurdering, i tillegg til dokumentasjon av pedagogisk utviklingsarbeid, profileringsdokument, læringshistorie og pedagogisk ståsted, for å møte kravene i forskrift og anbefalinger fra veiledende retningslinjer. Det er ikke søkernes «ukultur». Det er frykten for å få avslag basert på noe som er uklart, og som blir vurdert ut ifra et tradisjonelt syn på FoU-arbeid, som fører til de lange søknadene.

Uppstad og Lundetræ skriver «Eit viktig tiltak vil vere openheit om søknader og vurderingane av desse. Me må med andre ord kultivere». Dette er vi helt enig i, og vi arbeider for at flere søkere deler sine søknader og vurderinger, både avslag og godkjenning. Men kultiveringen retter seg ikke bare mot søkerne, den bør også rette seg mot de som krever stadig nye former for pedagogisk dokumentasjon og merittering, mot de som veileder om pedagogisk mappe, opprykkssøknad eller meritteringsordninger og mot de som sitter i komiteer og vurderer.