Debatt ● oddmund enoksen
Bomskudd om Fosen-dommen og juristutdanninga
Det er godt mulig at utdanninga i same- og urfolksrett bør styrkes. Men det er et bomskudd å bruke Fosen-saka som bevis for at dette er nødvendig.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Fosen-dommen viser at utdanning i same- og urfolksrett må styrkes ved de juridiske læresteder. Det skriver Gunnar Eriksen, Ande Somby og Øyvind Ravna, ansatte ved Universitetet i Tromsø, i et innlegg på Khronos debattside den 2. november.
Det er godt mulig at utdanninga i same- og urfolksrett bør styrkes. Men det er et bomskudd å bruke Fosen-saka som bevis for at dette er nødvendig.
For det første handler ikke Fosen-saka primært om same- og urfolksrett slik Eriksen, Somby og Ravna prøver å skape inntrykk av. Saka i Høyesterett gjaldt gyldigheten av Olje- og energidepartementets vedtak om konsesjon og ekspropriasjon for bygging av vindkraftanleggene Storheia og Roan på Fosen i Trøndelag.
Høyesterett kom til at vedtaka var ugyldige. Ikke fordi de var i strid med gjeldende samerett. Ei heller fordi de var i strid med urfolksretten. Men fordi vedtaka var i strid med artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. En artikkel som omhandler vernet til minoriteter. Og det heilt uavhengig av hva slags minoritet det er tale om.
Artikkel 27 er således ikke begrensa til å gjelde samene som minoritet. I Norge har kvenene akkurat samme vern etter artikkel 27 som samene. Det samme gjelder for de andre nasjonale minoritetene i landet – norskfinner, skogfinner, tater/romanifolk og rom. Og for andre minoriteter som faller inn under definisjonen i artikkel 27.
Det er en alminnelig misforståelse at det bare er samene som har vern etter artikkel 27. At også tre universitetsansatte bidrar til å spre denne misforståelsen, er egna til forundring. Enskjønt - ikke så overraskende. For samerettsgruppa ved UiT har vært og er eksponenter for det som blir betegna som urfolksmetodologien: Fokus på samene som ofre. Fokus på å støtte og styrke samenes egenforståelse og stilling. Såkalt kompensatorisk undervisning og forskning som om man var utplasserte sendebud for Norske Samers Riksforbund.
Da Norge i 1999 ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter, motsatte Sametinget seg at samene skulle gis status som nasjonal minoritet. Et mildt sagt spesielt standpunkt som burde ha påkalt interesse og ha blitt møtt med utfordring fra forskere ved et universitet.
Men det skjedde ikke. For UiTs samerettsgruppe evner ikke å se det problematiske i at samene får lov til å trone aleine øverst i det minoritetspolitiske hierarkiet i Norge. De evner ikke å problematisere at kvenene ikke blir definert som urfolk selv om de like mye og like lite som samene oppfyller definisjonen på urfolk i ILO-konvensjon 169.
Og de evner heller ikke å ta tak i den åpenbare forskjellsbehandlinga som norske myndigheter holder seg med ved at det kun er samene som er gitt et særskilt grunnlovsvern og ingen av våre andre nasjonale minoriteter.
At Olje- og energidepartementet innvilga konsesjon- og ekspropriasjonstillatelse, handler ikke om at departementets folk mangla kunnskap om internasjonal urfolksrett, slik de UiT-ansatte påstår. Like lite som det var mangel på kunnskap som gjorde at tingretten og lagmannsretten kom til at departementets vedtak var gyldige.
For det er ikke slik at det er en entydig og enkel fasit når man skal ta stilling til om et tiltak er i strid med minoritetsvernet i artikkel 27 i FN-konvensjonen. Terskelen for når et tiltak medfører ei krenking av dette vernet og når det ikke gjør det, er relativ. Det må foretas ei konkret vurdering av den enkelte sak.
At forvaltningsorganer og domstoler har kommet til forskjellige konklusjoner, skyldes derfor ikke at noen har hatt kunnskap og andre ikke. Like lite som dissenser i Høyesterett og øvrige domstoler handler om kunnskap eller mangel på kunnskap hos dommere som har tatt dissenser.
Det grenser derfor til det primitive når to jurister og en jordskiftekandidat (Ravna) prøver å gjøre ei konkret vurdering av om artikkel 27 er overtrådt eller ikke, til et kunnskapsspørsmål.
Eriksen, Ravna og Somby synes å ta for gitt at de to vindkraftanleggene vil måtte fjernes som følge av Høyesterett dom. Her tror jeg de forregner seg. For det er ingen automatikk i at anleggene må rives fordi departementets vedtak om konsesjon og ekspropriasjon er kjent ugyldige.
Departementet vil ha adgang til å innvilge konsesjon og ekspropriasjonstillatelse på nytt etter fornya behandling hvor det er stilt nye vilkår som medfører at tiltaket ikke vil være i strid med artikkel 27. Og uansett vil det ikke foreligge noen plikt til å rive hvis det må anses for å være et åpenbart uforholdsmessig tiltak.
Les også:
Les flere debattinnlegg på Khronos debattside
