magasin
Norske politikere har lavere utdanning enn politikere i mange andre land. Det er en stor ulempe, mener professor. Men spiller det egentlig noen rolle?
Bekymret over norske politikeres lave utdanning
Publisert
Sist oppdatert
Margaret Thatcher og Berit Ås. Felles for dem var en bakgrunn fra campus og forskningsmiljøer. Mens Ås kjempet mot hersketeknikker, var kjemikeren Thatcher kjent for å kanskje ha funnet opp softisen.
Dagens regjering finner hverken opp is eller ord, og bare én statsråd har doktorgrad. Da forskere ved Universitetet i Oslo (UiO) undersøkte folkevalgte fra 126 land, fant de at Norge ligger i nederste sjikt når det gjelder utdanningsnivå.
— En stor ulempe
Janne Haaland Matlary har liten sans for det lave utdanningsnivået, og mener det bør heves.
— Det er en stor ulempe. Norske politikere er blant de dårligst utdannede i Vesten, og de faller da gjerne gjennom i møte med kolleger i andre land.
Matlary er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og var selv innom politikken, som statssekretær i Bondevik 1-regjeringen og stortingsvara fra 2009 til 2013.
— Jeg mener ikke at man skal være topp utdannet for å representere sitt land, men det kreves innsikt og analytisk evne, sier hun, og skjelner mellom synsing og kvalifiserte meninger.
— Faktabasert argumentasjon er det som gjelder, ikke hva man føler eller tror. Tro kan du gjøre i kirken, føle kan du gjøre i ditt privatliv, i politikken skal du argumentere saklig og logisk.
Hun mener heller ikke at akademisk fartstid kommer i veien for den såkalte folkeligheten.
— Utdanning er alltid en fordel. Det er ingen motsetning mellom å snakke klart og enkelt og å ha dyp innsikt, sier Matlary.
— Schizofren situasjon
Men andre høyt utdannede ser annerledes på det. Og i media leser vi om såkalt mastersyke og en politisk elite som fjerner seg mer og mer fra folket.
— Jeg opplever situasjonen i Norge som litt schizofren, sier Cathrine Holst, professor i vitenskapsteori og demokrati ved UiO.
— På den ene siden skaffer ledende politikere seg mastergrad, koste hva det koste vil. På den andre siden står folkelighetsidealer sterkt, slik at en del politikere opplagt toner ned sin akademiske bakgrunn.
En folkelighet som kanskje best illustreres gjennom en kunnskapsminister som bare hadde videregående utdanning.
Men politikere som speiler folket, er nyere enn mange tror.
På bunnen av verden
Fram til starten på 1900-tallet var de aller fleste norske statsråder høyt utdannet. Utdanningsnivået har sunket siden mellomkrigstiden, og de siste femti årene sett under ett har de færreste statsråder høyere utdanning.
UiO-undersøkelsen plasserte USA på topp, der nesten alle statsråder de siste hundre år har universitetsutdanning.
En annen rapport i The Economist sammenligner tjue tusen medlemmer av nasjonalforsamlinger i 97 land. Forskerne fant at Ukraina, Polen og Tsjekkia har de høyest utdannede politikerne. Også her ligger Norge på bunnen, sammen med Italia, India og Tanzania.
Karrierepolitikere
— Jeg syns det er positivt med en folkelig profil, det blir lettere å identifisere seg med Ppolitikerne, sier Hilde Bjørnå, professor i statsvitenskap ved UiT Norges arktiske universitet.
— Det speiler befolkningens sammensetning bedre og får ulike erfaringer inn i beslutningsprosesser.
Samtidig har vi en stabil strøm av karrierepolitikere. Forskere fra BI, Stanford og London School of Economics fant at hele åtti prosent av den norske nasjonalforsamlingen har sittet i et kommunestyre og førti prosent i fylkesting.
Men beslutningene som fattes er ofte basert på et fagbyråkrati der du neppe jobber uten minst en bachelor.
— Vi stoler på ekspertisen, at de kan sine ting og gir viktig kunnskap inn i beslutningstakingen. Samtidig må man være på vakt mot at ekspertisen får for stor innflytelse på demokratiske beslutninger, de er også mennesker med meninger. Dette kan gå for langt, syns jeg. Det finnes mange flinke folk uten utdanning, og det er kanskje ikke alt som krever at folk har et høyt utdanningsnivå, sier Bjørnå.
Skepsis til ekspertise
Klart og enkelt, men likevel ekte, anbefaler NTNU-professor Jennifer Leigh Bailey.
— Å late som om du er folkelig vil alltid høres uekte ut. Jeg tror det å være akademiker blir stadig mer mistenkelig for mange. Det kan gjøre folk motvillige til å gjøre sin akademiske legitimasjon synlig. Men selv om akademikere alltid bør snakke tilgjengelig, tror jeg ikke at de skal late som om de er noe de ikke er.
Hun er bekymret for det hun mener er en økende skepsis til kunnskap.
— Min erfaring er at høyt utdannede mennesker er mer tilbøyelige til å velge demokratiske løsninger. Det jeg ser som problematisk, er skepsisen til all ekspertise.
Hun ser likevel en fare for å fanges i sin egen kompetanse.
— Når man først har fått et verv, er det vanskelig å endre synet på verden i vesentlig grad. Man kan bli for abstrakt og låst fast i teoretiske tilnærminger. Det som kreves, er imidlertid at man er villig til å lære om verden, mener Bailey.
Akademiske fordeler
Men hvilken effekt har egentlig utdanning på på politiske beslutninger, og kan vi måle det?
— Det finnes en internasjonal litteratur som tyder på at bedre utdannede politikere gir bedre styring, i alle fall målt ved økonomisk utvikling, sier Rune Jørgen Sørensen, økonomiprofessor ved Handelshøyskolen BI.
— Også i lokalpolitikken finnes det dokumentasjon for at bedre utdanning gir bedre styring. Selv har jeg skrevet en artikkel som indikerer at det er en kausaleffekt av kommunestyrets utdanningsnivå på effektiv ressursbruk, sier Sørensen.
Han undersøkte lokalpolitikeres effektivitet opp mot utdanningsnivå og fant at bedre utdannede politikere fører til høyere effektivitet, særlig innenfor eldreomsorg.
Sørensen ser flere fordeler ved å ha godt skolerte politikere.
— Folkevalgte får mange gode faglige råd. En akademisk bakgrunn kan gi litt bedre grunnlag for å se hvilke råd som er bygget på et solid fundament. Men jeg vil ikke overdrive betydningen av dette. Ulempen kan selvsagt være representativitet.
— Men kan akademisk fagbyråkrati representere et demokratisk problem?
— Det er eksempler på at faglig sneversyn kan lede på ville veier. Et godt eksempel er Cuba-krisen der generalstaben anbefalte en umiddelbar militær invasjon, noe som trolig ville utløst en kjernefysisk krig. Men mitt hovedsvar er likevel «nei». Selv synes jeg mange beslutninger og prioriteringer, blant annet i utdanningspolitikken, er temmelig kunnskapsløse. Men jeg kjenner ikke til noe bedre system, sier han.
— Udemokratisk forskerstyre
Og det er nettopp i dette systemet vi finner dem, akademikerne. I forvaltningen og byråkratiet. Utredningsgrupper og komiteer har stadig sjeldnere medlemmer uten grad.
— Fagkompetanse kan være en fordel i mange utredningsprosesser, sier Cathrine Holst.
— Men det blir et demokratisk problem hvis de høyt utdannede ender opp med å representere sine egne interesser og ikke bredere hensyn.
Hun har kalt det en «vitenskapeliggjøring av politikken». Der folkevalgte delegerer oppgaver til stadig flere underutvalg og direktorater og byråer.
— At vitenskap er med og former politikk kan være bra. Folkevalgte bør gjerne ta råd fra forskere som har studert hvordan ulike politiske tiltak faktisk virker. Men fortolkning og rangering av verdier og politiske prioriteringer kan ikke overlates til forskerne.
For det finnes beslutninger som neppe har noe fasitsvar.
— Vitenskapsfolk har ikke bedre moralsk kompass enn andre eller bedre politisk skjønn. Et forskerstyre er dessuten udemokratisk.
Holst mener graden av utdanning er mindre viktig.
— Det å være god politiker dreier seg om mye mer, og har du en master i noe, så gjør ikke det deg til ekspert på alt mulig. Jeg synes vi skal være mer opptatt av å finne gode måter å koble forskere og faglige råd til politiske prosesser, enn av politikernes utdanningsnivå, sier Holst.
Den gode fortellingen
— Absolutt ikke, svarer Matlary, på spørsmål om byråkratiet kan bli for velutdannet.
— Jo mindre politikerne kan, desto viktigere med et oppegående embetsverk.
Verdensbunn til tross, Stortinget har langt flere høyt utdannede enn folket for øvrig. Da Khrono sjekket utdanningsnivået i forbindelse med stortingsvalget i 2021, viste det seg at 80 prosent av de nye folkevalgte til Stortinget hadde høyere utdanning. For befolkningen totalt sett er tallet 35 prosent.
Og Norge er rundt topp ti blant de mest utdannede befolkningene i verden.
Thatcher fant nok aldri opp softisen. Hun jobbet riktignok med is i et av selskapene som brakte den til England, så det har en slags kjerne av sannhet. Men det er en god historie. Nesten like god som fortellingen om de folkelige politikerne som er et speilbilde av folket.
