Debatt ● Hein Berdinesen
Frem for monografien!
Den artikkelbaserte avhandlingen spriker i innhold og tilnærming, med kappen som et lappeteppe. Monografien, derimot, skaper struktur, rom for fordypning og utvikling av et sammenhengende argument.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Den artikkelbaserte avhandlingen har fått en dominerende posisjon i de fleste ph.d.-utdanninger i Norge, på bekostning av den tradisjonelle monografien. Det artikkelbaserte formatet, som består av flere vitenskapelige artikler og suppleres med en «kappe» som skal binde ph.d.-prosjektet sammen, har blitt foretrukket fordi det gir kandidatene publikasjoner på CV-en, tidlig erfaring med fagfellevurdering og en antatt raskere vei inn i akademia.
Samtidig har dette formatet klare utfordringer. Kappen skal forklare hvordan prosjektets overordnede problemstilling og forskningsspørsmålene i delstudiene (artiklene) styrer valg av perspektiver fra teori, vitenskapsfilosofi og metodologi. Den skal vise tydelig koherens i forskningen og dokumentere at arbeidet har fulgt en helhetlig plan. Men publiseringsprosessen fører ofte til at artiklene endres vesentlig underveis som følge av krav fra tidsskrifter og fagfeller. Dermed blir artiklene tilpasset tidsskriftenes prioriteringer heller enn prosjektets opprinnelige plan.
Når artiklene spriker i innhold og tilnærming, risikerer man at kappen som skal fremme koherens, i stedet blir et lappeteppe mellom avhandlingens løsrevne deler. Slike utfordringer gjør at det artikkelbaserte formatet i mange tilfeller ikke gir et helhetlig bidrag til forskningsfeltet, noe som (erfaringsmessig) er en hovedårsak til at disse avhandlingene relativt ofte underkjennes.
Monografien muliggjør derimot en struktur som gir kandidaten rom til å fordype seg i én overordnet problemstilling og utvikle et sammenhengende argument gjennom flere kapitler. Dette gjør det mulig å unngå fragmenteringen som kjennetegner artikkelbaserte avhandlinger. Innen fag som humaniora og samfunnsvitenskap, hvor forskningen vanligvis er tematisk helhetlig og individuelt drevet, fremstår monografien derfor som et bedre egnet format enn artikler som skal passe inn i ulike tidsskrifter.
Når artiklene spriker i innhold og tilnærming, risikerer man at kappen som skal fremme koherens, i stedet blir et lappeteppe mellom avhandlingens løsrevne deler.
Hein Berdinesen
Ph.d.-løpet er en læringsprosess hvor man gradvis utvikler en dypere forståelse av både forskningsfeltet og hva forskning innebærer. For å kunne fullføre en artikkelbasert avhandling må man starte publiseringen tidlig, og man har ikke mulighet til revideringer eller omskriving av innsendte artikler underveis i løpet. I en monografi får man derimot muligheten til å være i prosessen over tid og reformulere egne argumenter og tolkninger etter hvert som innsikten i tematikken og forståelsen av forskning utvikler seg.
Så det er sagt: Det artikkelbaserte formatet kommer fra en annen fagtradisjon enn humaniora og samfunnsvitenskapene, og problemene som oppstår for humanisten og samfunnsviteren, må nok ses i lys av det.
En annen utfordring ved artikkelbaserte avhandlinger er bruken av oversiktsartikler (reviews), som ofte utgjør én eller til og med to av de tre artiklene som kreves. Disse artiklene har som mål å gi en kunnskapsoversikt og identifisere forskningshull, men de bidrar sjelden med originale funn, og reduserer andelen originalforskning i prosjektet. (Dersom litteraturgjennomgangen heller blir presentert som et kapittel i kappen, vil det skape mer rom for artikler med nytt og originalt materiale.) Monografien, som gir større fleksibilitet i strukturen, gjør det enklere å opprettholde en høyere andel original forskning i avhandlingen.
I tillegg til utfordringene knyttet til innholdet i artiklene, byr selve publiseringsprosessen på praktiske problemer. Den er ofte lang og preget av forsinkelser. Det kan ta over ett år fra en artikkel sendes inn til den mottar fagfellevurdering.
Denne tregheten må i alle fall delvis være et resultat av det økende volumet av artikkelbaserte avhandlinger, som igjen har ført til en betydelig økning i antall innsendinger til vitenskapelige tidsskrifter. Slike forsinkelser legger unødvendig stress på kandidatene, spesielt i de avsluttende fasene av doktorgraden. Monografien unngår avhengigheten av eksterne prosesser som publisering, noe som gir kandidaten bedre kontroll over tidslinjen for arbeidet.
Til slutt: Publiseringsindikatoren, som gir universiteter og høyskoler penger per publiseringspoeng, favoriserer den artikkelbaserte avhandlingen fordi den genererer flere poeng og dermed mer penger enn monografier. Hvis regjeringen som varslet fjerner publiseringsindikatoren, er det enda mindre grunn til å prioritere artikkelbaserte avhandlinger fremfor monografier.
Frem for monografien!
