Anbuds­universitetet

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Finansieringen av denne samfunnsbærende sektoren må sikre kvalitet og understøtte mangfold. Det handler om store verdier. Det som står på spill er 40 milliarder til fordeling, og enda viktigere, ja uvurderlig, er verdien av kunnskapen, forskningen og utdanningen som forvaltes.

Solberg-regjeringen oppnevnte på oppløpssiden Hatlen-utvalget som skulle se på finansieringsmodellen i universitets- og høgskolesektoren. Rapporten ble sendt ut på høring i mars, med frist i sommer. Siden har en sektor spent ventet på hvordan regjeringen skulle følge opp. Hatlen-utvalget var hurtigarbeidende, så det er bare naturlig at flere forslag var skisseaktige og forutsatte ytterligere utredning.

Kanskje det viktigste elementet i vårt finansieringssystem er hvordan studieplasser og studieproduksjon skal belønnes. Hva slags ressurser behøves for å kunne gi god forskningsbasert undervisning til legestudenter, historiestudenter, framtidige lærere og ingeniører?

Det var derfor med stor overraskelse Universitetet i Bergen og andre institusjoner i midten av november mottok et brev fra Kunnskapsdepartementet der det ble bedt om innspill til endring av finansieringskategoriene med svært kort frist (16.12, senere utsatt til 9.1).

• Les også: Brevet fra Kunnskapsdepartementet

I brevet fra Kunnskapsdepartementet presenteres blant annet en modell hvor institusjoner legger inn anbud på nye studieplasser utfra egne anslag på reelle kostnader. Anbudsprosesser fungerer dårlig når det er vanskelig å verifisere kvalitet. Hvordan skal kvalitet vurderes i et slikt regime? Vil noen tilby en utdanningstype billig fordi de er mer effektive, eller bare fordi de planlegger å kutte hjørner på kvalitetsfronten? Den viktigste formen for forskningsfinansiering på norske universiteter er finansieringen av de kombinerte stillingene og fagmiljøene som bærer utdanningene. Departementets anbudslogikk kan bli et insentiv til utdanningsmiljøer som er villig til å forsømme forskningen.

Finansiering

Hatlenutvalget foreslår store endringer. — Dette er på høy tid, sier Ola Borten Moe

Hatlen-utvalget argumenterte generelt for at vi skulle ha færre studiekategorier i systemet. Utvalget hevdet at utviklingen i høyere utdanning de siste tjue årene har redusert kostnadsforskjellene mellom ulike typer utdanninger. Dette var ikke godt fundert, så det var positivt at de ikke kom med et konkret forslag, men pekte på at denne problemstillingen krevde grundigere utredning.

Departementet ber om innspill på å redusere antall studiekategorier til én eneste. Alle studier vil da bli belønnet etter antall studenter, ingenting annet, uansett om noen studier er betydelig mer kostnadskrevende enn andre. Riktignok skal institusjonene få tilført de frigjorte pengene som basisbevilgning, og departementet uttrykker tillit til at institusjonene vil bruke pengene til likevel å opprettholde de dyre studiene.

Men dette er en risikabel modell. På lenger sikt vil det da ikke være noen spesifiserte indikatorer som for eksempel gir enkelte kliniske utdanninger en bedre finansiering enn teorifagene. I nedskjæringstider kan det fort oppstå ressurskamper både internt på institusjonene og mellom dem.

Departementet foreslår som et alternativ at det bør vurderes om kategoriinndelingen av studier i stedet for kostnadsforskjeller bør baseres på hvilke utdanninger det er behov for å prioritere i dimensjoneringen av utdanning fremover. En finansieringsmodell basert på insentiver for tidstypiske behov, og en tro på at fremtidens kompetansebehov lar seg bestemme utfra et tidsbilde, svekker autonomien og stabiliteten til fagmiljøene. Departementet har allerede stor innflytelse over hvordan institusjonene former utdanningstilbudene sine gjennom tildelingene av nye studieplasser.

Velfungerende finansieringsmodeller trenger å være stabile, forutsigbare og langsiktige. Det er derfor vesentlig at det ligger stor konsensus og grundige konsekvensanalyser bak endringer i finansieringsmodellen. Forslaget fra Kunnskapsdepartementet mangler et helhetlig perspektiv på hvordan finansieringskategoriene påvirker den samlede finansieringen av sektoren.

Tillit er et nøkkelord i departementets kommunikasjon med sektoren, og det brukes gjerne til å begrunne og hylle endringer som fjerner indikatorer og kategorier. Det pågående arbeidet med finansieringssystem for sektoren synes å sikte mot et nærmest indikatorløst universitet som kanskje samlet, og særlig kan ramme forskningen. Øremerkingen knyttet til rekrutteringsstillinger er fjernet, mens indikatorene som belønner forskning er foreslått fjernet, og nå bes det om innspill på at det ikke skal gjøres forskjell på studier som krever et høyere kostnadsnivå og andre studier. Resultatet vil bli at milliardene til sektoren i hovedsak blir bevilget som en stor sekk med basisbevilgning.

Debatt ● Lise Lyngsnes Randeberg

Finansierings­utvalget tar et steg i riktig retning

En indikatorløs sektor kan ikke lenger begrunne bevilgningene sine med at de oppfyller de målene et indikatorsystem har satt opp, så kan resultatet fort bli at vi er blitt rigget for kutt som rammer vilkårlig. Stortinget har tradisjonelt ønsket seg det helt motsatte, en sterkere grad av spesifisering av hva som er bakt inn i basis, som studieplasser, rekrutteringsstillinger, museumsdrift, biblioteker og mye annet.

Det står mye på spill. Jeg har ikke fastlåste svar eller løsninger. Det viktigste nå er at virkelig store omlegginger av finansieringssystemet til sektoren ikke gjennomføres stykkevis og delt, og uten grundig utredning, og hvor institusjonene får tid til å levere veloverveide og forankrede svar.

All I want for Christmas er en grundig utredning.