Debatt Lise Lyngsnes Randeberg

Finansierings­utvalget tar et steg i riktig retning

Til tross for mange gode forslag fra finansieringsutvalget leverer det ingenting om hvordan vi skal løse en av de største flokene i UH-sektoren: den høye midlertidigheten blant forskere, mener leder i Akademikerne, Lise L. Randeberg.

Siri Hatlen overleverte sin finansieringsutvalgets rapport til Kunnskapsdepartementet 17. mars.
Siri Hatlen overleverte sin finansieringsutvalgets rapport til Kunnskapsdepartementet 17. mars.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Finansieringsutvalget foreslår kraftige forenklinger i finansieringssystemet for universiteter og høyskoler. Det er et steg i retning, men utvalget burde også foreslått løsninger som ville gjort hverdagen bedre for midlertidige ansatte.

Det var gledelig å lese gjennom Finansieringsutvalgets rapport forrige uke og kunne slå fast at utvalget har mange forslag som er i tråd med våre innspill.

Vi er spesielt fornøyde med at utvalget foreslår mer strategisk bruk av Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, forenkling av indikatorsystemet, at institusjonene får mer lokal frihet til å utvikle egen identitet og at det foreslås studieplasser for videreutdanning.

Andelen ansatte i midlertidige stillinger er langt høyere blant ansatte på universiteter og høyskoler enn i arbeidslivet ellers

Lise Lyngsnes Randeberg, konstitutert leder i Akademikerne

Det må bli mer lønnsomt å satse på livslang læring. Det er oppløftende at utvalget mener at nye midler til institusjonene til videreutdanning og fleksibel utdanning bør finansieres over rammebevilgningen. Med andre ord på samme måte som andre studieplasser finansieres.

Utvalget anbefaler også at regjeringen må vurdere et påslag i satsen for gjennomført studiepoeng for videreutdanning for å gjøre det mer attraktivt å tilby dette. Vi tror det er nødvendig for å kompensere for at det er dyrere å tilby kortere kurs og færre studiepoeng. Dette må være viktige tiltak i regjeringens kompetansereform for arbeidslivet og forestående langtidsplan for livslang læring.

Alt i alt er det mange gode forslag vi støtter og som vi kommer til å jobbe videre for å få vedtatt. Men utvalget leverer ingen forslag til hvordan vi skal løse en av de største flokene i sektoren: At altfor mange forskere er midlertidig ansatt.

Andelen ansatte i midlertidige stillinger er langt høyere blant ansatte på universiteter og høyskoler enn i arbeidslivet ellers.

Midlertidige ansatte bekymrer seg ofte for hvordan de skal få betalt regningene sine dersom de står uten jobb ved prosjektslutt. Det sliter på i hverdagen. Og mange går årevis i midlertidige stillinger før de får fast stilling. Den bekymringen tar fokuset vekk jobben og kan i verste fall gå utover forskningen.

Dessverre går vi også glipp av mange kloke forskerhoder, fordi de ikke ønsker usikkerheten, men også fordi de finner andre attraktive og bedre betalte jobber utenfor universitetene og høyskolene.

Akademikerne har i innspillsrunden pekt på at det er en utfordring at en så stor andel av forskningen er eksternt finansiert. Nettopp fordi det leder blant annet til høy bruk av midlertidige prosjektstillinger.

Den høye midlertidigheten skyldes selvsagt flere forhold – blant annet en ukultur i sektoren og komplisert lovverk, men økonomi er også en særdeles viktig brikke.

Vi forventet at finansieringsutvalget hadde vurdert og ville foreslå grep som bidrar til å få ned midlertidigheten i universitets- og høgskolesektoren. Utvalget diskuterer i rapporten balansen mellom rammebevilgningen og prosjektfinansiert finansiering, men anbefaler ingen endringer.

En reduksjon av Forskningsrådets budsjett vil, konkluderer de, ha negative konsekvenser både for regjeringens evne til forskningspolitisk styring og for utviklingen av høy kvalitet i norsk forskning. Det er nok en klok konklusjon. Men det finnes andre muligheter.

En mulighet kan for eksempel være at institusjonene pålegges ordninger med bufferfinansiering, det kan også kalles brofinansiering eller mellomfinansiering, for å opprettholde arbeidsforholdet til midlertidig ansatt i en periode imens man venter på ny ekstern prosjektfinansiering.

Hvordan det skal organiseres og finansieres må vurderes nærmere, men det kan for eksempel skje ved at institusjonene setter av penger til en framtidig mulig lønnsforpliktelse. På en måte som ved pensjon, hvor det settes av penger til framtidige pensjonsforpliktelser. Om de kan gjøre dette innen dagens regelverk må vurderes.

Dette vil lette situasjonen både for institusjonene og gi den enkeltes jobbtrygghet dersom de i en kortere periode blir stående uten prosjektfinansiering. Det må selvsagt være klare kjøreregler for en slik ordning for å unngå unødig bruk av bufferfinansiering, men det er vi sikre på at sektoren vil klare å håndtere.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

Powered by Labrador CMS