Akademisk ytringsfrihet og akademisk forfall

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Mandatet for ekspertutvalget som skal undersøke den akademiske ytringsfriheten her i landet, virker ved første øyekast greit. Ser man nærmere på mandatet og begrunnelsen for å oppnevne utvalget, utvalgets sammensetning og ikke minst, dagens ytringsvirkelighet - som utvalget skal gjøre rede for - er det all grunn til å tvile på om sentrale spørsmål i samband med den akademiske ytringsfriheten vil bli belyst på en skikkelig måte.

I utvalgets mandat heter det at:

«akademisk frihet, uavhengighet og kvalitetssikring stadig blir viktigere for å beholde høy tillit til forskningsbasert kunnskap. Utvalget skal vurdere om Universitets- og høyskoleloven bør endres hvis de kommer fram til at den akademiske friheten ikke er som den bør være».

I samband med mandatet og oppnevnelsen av utvalget har tidligere statsråd for forskning og høyere utdanning, Henrik Asheim (H), uttrykt bekymring for at det offentlige ordskiftet skremmer unge forskere og meningsbærere fra å legge fram forskningsresultater og delta i den offentlige debatten.

les også

Kierulf skal lede ekspertgruppe

Han henviste da til en rapport fra Institutt for samfunnsforskning der det går fram at 12 prosent av forskerne ikke offentlig publiserer forskningsfunnene sine av frykt for å motta hets og kritikk. Prosenttallet gjelder for alle forskningsområder samlet, dvs. samfunnsforskning, humanistisk forskning, medisin, teknisk-naturvitenskapelig, fiskeri- og veterinærforskning.

Rapporten fra Institutt for samfunnsforskning var den eneste konkrete henvisningen til ytringsforholdene for forskere da den forrige regjeringen presenterte ekspertutvalget og dets mandat. En gjennomgang viser at rapporten unnlater å ta opp viktige sider ved den akademiske ytringsfrihetssituasjonen. Rapporten alene gir derfor ikke det beste utgangspunktet for de vurderingene og konklusjonene som ekspertutvalget skal legge fram innen 1. mars neste år.

Selv om mandatet strekker seg videre enn det føringene fra rapporten signaliserer, kan rapportens mangler innebære så sterke begrensninger på utvalgets arbeid og tilrådinger at resultatet risikerer å bli ikke annet enn filtrert snusfornuft.

Av rapporten går det for eksempel fram at forskere på innvandring, kjønn og klima begrenser formidling av forskningsresultater mer enn andre forskere. Og det gjør de av frykt for hets og trusler, av karrierehensyn, eller fordi forskningsemnet er politisk kontroversielt. Forskere er minst villige til å formidle forskningsresultater som kan oppfattes krenkende for personer eller grupper.

Bekymringer om krenkelse ser ikke ut til å plage forskere generelt, men refererer trolig til forskere på forskningsfelt som innvandring/integrering, kjønn, kjønnsidentitet og likestilling, og der de som krenkes er såkalte sårbare grupper. Uten at rapporten gir klar beskjed om det, er det grunn til å tro at forskningsresultater fra de nevnte disiplinene ikke blir formidlet, fordi det ikke er politisk og sosial aksept for å «slippe ut» slik informasjon.

Det kan derfor virke som om slike forskere har internalisert den dominante politisk korrektheten i samfunnet, og at internaliseringen dermed fungerer som en slags egenregulering eller selvsensur og hindrer publisering av bekymringsvekkende forskningsfunn. Samtidig er det også forskerne innenfor de nevnte disiplinene som paradoksalt nok er aller ivrigst etter å publisere forskningen sin.

Det er derfor rimelig å anta at denne publiseringsiveren skyldes behov for å få fram opplysninger som bekrefter det politisk korrekte virkelighetsbildet, og som forskerne vet er velkomne i dominante forsknings- og politikermiljøer.

Det vil føre altfor langt i denne sammenhengen å se nærmere på rapportens svakheter. Desto mer påkrevd er det å se nærmere på andre trekk i samfunnsutviklingen som setter grenser for utredningen om akademisk ytringsfrihet her i landet. I mandatet til ekspertutvalget heter det at de skal «beskrive trusler mot den akademiske friheten med utgangspunkt i internasjonale utviklingstrekk».

Tidligere utdanningsminister, Henrik Asheim, har sagt at han frykter kanselleringskultur og politisk korrekthet fra amerikansk akademia er i ferd med å innta norske universiteter og høyskoler, og at grupper av studenter også her i landet har begynt å diktere hva professorer og lærere kan forske på og undervise i.

Asheim har trukket fram forholdene på Kunsthøgskolen i Oslo der en omlegging av studiet i såkalt antirasistisk og dekolonisert retning førte til en reaksjon fra ei gruppe som ba seg frabedt det de kalte politisk indoktrinering, en indoktrinering som de mente tilsidesetter undervisningen i kunstfag – altså skolens primære oppgave. De fire krevde å få undervisning i kunstfag og ikke i såkalt kritisk raseteori, interseksjonell feminisme, queer-teori og postkoloniale teorier.

Pensumomleggingen ved Kunsthøgskolen i Oslo i såkalt antirasistisk retning fikk i fjor en oppfølger da studenter ved Institutt for friluftsliv ved Bø i Telemark aksjonerte for å få fjernet det de mente er rasisme i studiet av friluftsliv. Friluftstudiet var rasistisk, mente de, fordi pensum kun hadde referanse til norsk og europeisk friluftsliv.

les også

Ned på kne på Kunsthøgskolen

Pensumstridighetene i Oslo og i Bø kan ses som uttrykk for den framvoksende Woke-bevegelsen i den vestlige verden, særlig i USA. En annen side av denne bevegelsen er cancel-kulturen. Den har også fått fotfeste i Norge etter at NTNU i Trondheim vedtok å avskjedige førsteamanuensis Øyvind Ekrem fra jobben sin fordi han hadde uttalt seg til nettstedet Resett om norsk flyktningpolitikk.

Det førte til protester og aksjoner fra studenter og ansatte ved universitets-avdelingen til Ekrem. Resett er også med i bildet når Kristoffer Tyssøy Høisæther nå går til sak mot Universitetet i Bergen. Høisæther ble intervjuet av Resett om masteroppgaven sin som handler om framstillingen av muslimske samfunn i forhold til kristne samfunn i skolebøker om historie, og der beskrivelsene favoriserer muslimske samfunn som mindre voldelige og mer tolerante. Publiseringen på nettstedet var et anklagepunkt mot Høisæther da han fikk melding fra vedkommende myndighet om at han var funnet uskikket som lærer.

Utviklingen her i landet, men ikke minst forholdene i USA, burde gi all grunn til bekymring for den akademiske ytringsfriheten. Woke- og cancel-kulturen hos venstreradikale i USA har i de siste decenniene fått en slik kraft og innflytelse at det har ført til endringer i statuttene ved amerikanske universiteter, som ved Princeton. Her gikk for en tid siden 300 ansatte ut og krevde at det oppnevnes et utvalg som skal etterforske og straffe atferd som utvalget finner rasistisk, og likeledes forby «rasistisk» forskning og publisering. Kravet ble støttet av om lag en tredel av forskerne ved universitetet, et av de fremste i USA.

Det som har skjedd og som skjer ved akademia i USA er så omfattende at det kunne kreve en egen avhandling. I hele den vestlige kulturkrets foregår det en aksentuering av det venstrevridde, politiske momentumet i akademia, som er så kraftig at selv folk med begge beina forankret i den politiske korrektheten, har begynt å reagere. Ett av mange eksempler på det er Bari Weiss, kommentator i ett av den politiske korrekthetens fyrtårn i USA, New York Times. Hun forlot avisen etter meningspress og trakassering av journalistkolleger.

Nylig kunne man lese at Kathleen Stock, professor i filosofi ved universitetet i Sussex i England, blir advart mot å oppholde seg på arbeidsplassen sin uten politivakt, fordi hun har pådratt seg transseksuelle aktivisters vrede ved å si at det er to biologiske kjønn. For noen dager siden ble det klart at Stock har sagt opp jobben sin som professor etter trakasseringene av henne. Ved universitetet i Portland, Oregon USA, har filosofiprofessor Peter Boghossian, sluttet i stillingen sin etter at det er skapt en krenkelses- og hatkultur i det dominante woke-miljøet ved universitet mot annerledes tenkende, som gjør at folk ikke tør å si hva de mener om saker og ting.

les også

Professor sa opp jobben etter anklager om transfobi og krav om å fjernes

Boghossian ble berømt da han for noen år siden sammen med matematikeren og kulturskribenten James Lindsey og redaktør Helen Pluckrose i det britiske tidsskriftet Areo Magazine, skrev jukseartikler etter den malen og terminologien som er konstruert for akademiske krenkelsesstudier av kjønn, identitet og rase. Sju av disse artiklene ble fagfellevurdert og publisert i ledende fagtidsskrifter - og i hvert fall én, ble berømmet for høy akademisk standard.

Målet for de tre (som definerer seg på venstresiden politisk) var å vise hvor politisk korrumpert amerikanske universiteter er blitt i disipliner som kjønns-, rase- og identitetsstudier, og hvor elendig og kritikkløs forskningen på disse områdene er.

En av de fagfellevurderte artiklene beskrev astronomisk vitenskap som sexistisk og imperialistisk. En annen handlet om hunbikkjer som blir utsatt for paringsforsøk av hanbikkjer i offentlige parker, en oppførsel som, ifølge den «vitenskapelige» artikkelen, avspeiler voldtektskultur blant menn. I en anmeldelse av artikkelen ble det endog uttrykt frykt for at artikkelforfatteren med sin beskrivelse av hundesex, hadde overtrådt grensene for hunders privatliv.

Dette stuntet kan minne om Alan Sokal og Jean Bricmont som på 1990-tallet fikk plassert artikler med vitenskapelig vrøvl i ledende tidsskrifter. Sokal og Bricmont ville vise hvilken aksept og status den vitenskaplige humbugen og de tekstlige villfarelsene til ledende, franske postmodernister hadde i vitenskapelige miljøer. Sokal og Bricmont skrev i ettertid boka «Fashionable Nonsense», en engelsk utgave som kom ut i 1998.

Hvordan kvaliteten er på norsk kjønns-, kjønnsidentitets- og innvandringsforskning er det ikke gitt en utenforstående å si så mye om. Men for noen år siden ble det utgitt en tekstanalyse fra Senter for tverrfaglig kjønnsforskning i Oslo der konklusjonen blant annet var at komikeren og sosiolog Harald Eia er en framtredende representant for landets hvite patriarkat. Noe som jo kan tolkes på flere måter, kanskje også som en hevn for at Eia i NRK’s programserie Hjernevask i sin tid kledde norsk kjønnsforskning naken i all sin ensidighet.

Hvordan den vitenskapelige stoda er for forskningen i norsk akademia burde være en oppgave for dem som skal utrede forholdene for den akademiske ytringsfriheten her i landet. Det man med en viss sikkerhet kan slå fast, er at universitetene og akademia i et vestlig land som USA er i ferd med å bli monokulturelle ghettoer der den akademiske friheten ser ut til å gå tapt og etter hvert risikerer å bli til et utvisket minne.

Lederen av ekspertutvalget som skal se på den akademiske friheten, juristen Anine Kierulf, har sagt at det ikke er cancel-kulturen som er den største trusselen mot denne friheten. Den største trusselen er finansieringen av forskningen, og det virker som hun mener finansieringen dreies bort fra offentlig støtte og stadig mer i retning av oppdragsforskning, betalt av private interesser.

Det er en trussel som er forståelig når det gjelder fiskeri-, havbruks og landbruksforskning, men neppe er prekær i samfunnsvitenskapelig og humanistisk forskning.

Lederen av spørreundersøkelsen ved Institutt for samfunnsforskning, Marte Mangset, sier at undersøkelse ikke gir noe prov på at forskerne ser på finansiering som en særlig problem for den akademiske friheten. Et annet medlem av utvalget, førsteamanuensis i rettsvitenskap juristen Sofie Høgestøl, har sagt at hun gleder seg til en «nerdete», juridisk vurdering av ytringsfrihetsspørsmålet. Hva utvalget for øvrig mener om saken, er det ikke grunnlag for å si noe om.

Nyeste artikler

Har varslet behov for å kutte opp imot 100 årsverk. Kun åtte får tilbud om sluttpakke

22. november 2024 - 15:45

Tilbake til penn og papir?

22. november 2024 - 15:19

Hva vil vi med barneverns­pedagog­utdanningen?

22. november 2024 - 15:19

Risikofylt forskning, pandemier og biovåpen

22. november 2024 - 15:19

Åpen forskning muliggjør forskningsnær utdanning

22. november 2024 - 15:19

Mest lest

Sjokkmåling: Nær dobling for Frp blant studenter

20. november 2024 - 06:52

Kvinner skjuler hvor tøft de har det på jobb etter sykdom. — Jeg lukket døra på kontoret og gråt

17. november 2024 - 19:16

Khronos lesere med 37 forslag til Årets navn i akademia 2024

16. november 2024 - 08:13

Juss-nestor mener Kjerkols fuskesak må behandles på nytt

22. november 2024 - 07:00

1107 årsverk visket bort i akademia i 2024

18. november 2024 - 06:47

les også

Scenenekten eller pengesekken. Hva truer egentlig den akademiske ytringsfriheten?

Problemene med akademisk ytringsfrihet er noe som i særlig grad ser ut til å gjelde samfunnsvitenskapelige og humanistiske disipliner, fordi disse miljøene i stor grad er dominert av politiske monokulturer. I 2016 skrev vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes i avisa Klassekampen at: «I USA har akademia nå fem ganger så mange personer fra venstresiden som fra høyresiden, og i samfunnsvitenskapene og humaniora er forholdstallet enda høyere.»

Hvordan forholdene er i dag, kan man jo gjette seg til. Utviklingen siden den gang har neppe gått til fordel for høyresiden. Og hvordan situasjonen er i Norge, kan man neppe vente at noen i de aktuelle forskningsmiljøene er interessert i å se nærmere på.

Den akademiske ytringsfrihetens faktiske stilling har mye å gjøre med det som framstår som et akademisk og forskningsmessig forfall i, og korrumpering av, forskning og undervisning i disipliner som kjønn/kjønnsidentitet, innvandring/ integrering, likhet og klima. De uformelle menings- og holdningsstrukturene i disse miljøene er ikke noe som enkelt lar seg regulere av lov.

Så hvis utvalget i hovedsak skal rette søkelyset mot juridiske problemstillinger i tilknytning til akademisk ytringsfrihet, vil det kunne begrense utredningsarbeidet så sterkt at det nærmest vil bli verdiløst. Kierulf og Høgestøl har i flere år fungert bortimot som et ekko av den politiske korrekte retorikken i den offentlige debatten og som intervjuobjekter i hovedstrømsmediene.

Kierulf har i ytringsfrihetsspørsmål ikke brakt til torgs annet enn juridiske selvfølgeligheter, noe som kun høres djervt og utfordrende ut i den rådende, politisk korrekte atmosfæren, men som ikke er annet enn snikksnakk. Ingen av de to har vist noen form for intellektuell ryggrad eller kapasitet som kan garantere for en skikkelig utvalgsjobb.

Er det noe som trengs i en slik sammenheng, er det nettopp folk med ryggrad, og ikke intellektuelle bløtdyr i en tid der det kreves mentalt mot, faglig integritet og oversikt for å kunne ta inn over seg den ensrettingen og monokulturen som dominerer, i hvert fall i deler av norsk akademia.

Les også:

eikrem

Avskjed av Eikrem opprettholdt. NTNU-styret avgjør

replikk ● Anine kierulf

To klargjøringer om utvalget for akademisk ytringsfrihet

Les flere debattinnlegg på Khronos debattside