Debatt ● Magnus Straumann Flesjø
Lederen av Studentparlamentet har misforstått hva akademisk frihet er
I motsetning til akademisk boikott, forhindrer ikke den akademiske friheten meningsmotstandere fra å handle slik de selv synes er riktig. Denne vesensforskjellen virker ikke Studentparlamentets leder å ha forstått.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I et debattinnlegg nylig publisert i Khrono, tar lederen av Studentparlamentet ved UiO, Elisabeth Hoksmo Olsen, til orde for en akademisk boikott av israelske institusjoner. Men hun nøyer seg ikke med det. Ifølge Olsen, er akademisk boikott faktisk et ypperlig eksempel på akademisk frihet. Dermed nekter hun å forholde seg til et viktig liberalt prinsipp i norsk akademia.
Når man diskuterer akademisk frihet, kan det være nyttig å skille mellom universitetets frihet som uavhengig institusjon og friheten til den enkelte forsker og student internt på universitetet. Mitt inntrykk er at Olsen er mest opptatt av førstnevnte.
Det lovfestede prinsippet i universitets- og høyskoleloven § 1-5, pålegger imidlertid universitetene å «fremme og verne akademisk frihet» for egne ansatte og studenter. Denne siden av den akademiske friheten handler grunnleggende sett om den enkeltes mulighet til å selv bestemme sitt forskningstema, sin metode og sine samarbeidspartnere uten å være underlagt politisk sensur fra universitetet.
Det ligger i sakens natur at denne friheten først og fremst er presset i forbindelse med politisk betente temaer. Skal vårt akademiske fellesskap foregå innenfor rammene av den akademiske friheten, må vi altså tolerere at kolleger og medstudenter samarbeider med personer man selv synes det er umoralsk å jobbe med av politiske årsaker.
Vi må altså tolerere at kolleger og medstudenter samarbeider med personer man selv synes det er umoralsk å jobbe med av politiske årsaker.
Magnus Straumann Flesjø
Blander man inn det privatmoralske spørsmålet om hvilket samarbeid man selv «kan stå inne for» i en diskusjon om hvilket samarbeid universitetet skal opprettholde, ender man derfor opp med en holdning som er uforenlig med ethvert meningsfullt prinsipp om akademisk frihet.
Selv om Olsen skriver varmt om akademikeres «rett til å samarbeide med hvem de vil i hele verden», kommer hun ikke utenom at en akademisk boikott handler om å begrense nettopp hvem akademikere samarbeider med. Her er det attpåtil tale om en begrensing som er politisk begrunnet i en sak hvor den interne uenigheten er stor. Det kaller jeg politisk sensur.
Å diskutere om universitetet skal være politisk, er på siden av saken. Spørsmålet er ikke om universitetet er politisk, men hvilken politikk universitet skal føre. Det tilhører sjeldenhetene at norske universiteter tar stilling til politiske spørsmål utenfor utdanningssektoren. Når de likevel gjør det, er det som regel fordi standpunktet representerer et forent akademisk fellesskap. Det var grunnen til at norske universiteter heiste det ukrainske flagget i 2022, men ikke det israelske i 2023, da det var Israel som ble angrepet.
Er det dobbeltmoral Olsen vil til livs, kan man like gjerne stille spørsmål ved denne forskjellsbehandlingen.
Jeg håper Olsen og jeg er enige om at utgangspunktet for diskusjonen bør være ønsket om en varig fred og opprettelsen av en palestinsk stat som del av en tostatsløsning. Spørsmålet vi da må stille oss, er hvem som besitter makten til å endre dagens virkelighet. Det vanskelige grunnpremisset for krigen er at denne makten og det tilhørende ansvaret, i siste rekke påhviler Israel og Hamas: Hamas kan slippe fri gislene, Israel kan ende krigen i sin nåværende form.
Men Hamas ønsker ikke fred. Dermed må alle endringene Olsen ønsker seg, skje på initiativ fra israelske politikere. Lytter man til Yair Lapid og andre liberale kritikere av den sittende regjeringen — mennesker det er mange av på israelske universiteter — finner du at de føler seg misforstått av omverdenen. Dette er ikke mennesker som ønsker å utrydde Palestina. De er traumatiserte etter den største massakren på jøder siden Holocaust, og besatt av å frigjøre gislene, samt nedkjempe organisasjonen som holder dem fanget.
Begge sider av denne samtalen er mulige innenfor rammene av akademisk samarbeid.
Magnus Straumann Flesjø
Så kan man selvfølgelig ikke akseptere at de ofrer den palestinske sivilbefolkningen på veien. Men skal vi nå gjennom med det budskapet, er det avgjørende at man klarer å kommunisere med det israelske folk, som tross alt velger sine ledere.
Påvirkning av Israel er med andre ord mulig, men det forutsetter en dialog som rommer både hard kritikk av krigføringen og en anerkjennelse av Israels behov for å forsvare seg mot en organisasjon som hele sin levetid har anstrengt seg for å undergrave ethvert tilløp til fred.
Begge sider av denne samtalen er mulige innenfor rammene av akademisk samarbeid. Som medmennesker med et ønske om å få slutt på krigen, er det vår plikt å ikke gi opp den ene påvirkningsmuligheten vi har. At Studentparlamentets leder har større tro på politisk sensur, er for meg noe å gremmes over.
