Debatt morten wedege og Iuliana Pedersen

Akademias løsarbeidere

Ukulturen med bruk av «fast eksterne ansatte», også kjent som «fast midlertidig», må endres. Universitetsansatte bør ha et tilsvarende stillingsvern som andre, skriver Morten Wedege og Luliana Pedersen fra Naturviterne.

Praksisen med faste midlertidige stillinger må opphøre. Det trengs en kulturendring for ansettelser i sektoren, og en oppdatering av loven, skriver innleggsforfatterne.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Universitets- og høyskolesektoren har et urimelig stort antall midlertidige ansatte. Problemet har vært kjent i mange år. Til slutt ble omfanget så stort at Kunnskapsdepartementet nærmest beordret sektoren til å redusere antallet usikre jobbkontrakter.

Løsningen ble en byråkratisk omgåelse, som på ingen måte evnet å adressere selve problemet.

I forarbeidene til statsansatteloven finnes det en uttalelse som åpner for å vri litt på hovedregelen i arbeidslivet om faste ansettelser. Er stillingen knyttet til eksterne midler, kunne en kanskje tolke det som en åpning for å kalle det en «fast», men samtidig «eksternt ansatt»?

Juking the Stats kalles det på engelsk. Ved å begynne å kalle midlertidige stillinger for fast eksterne ansatte, ble statistikken plutselig bedre. For den ansatte er usikkerheten derimot den samme. De må fortsatt selv søke inn bevilgninger til arbeidsgivers budsjett og finansiere egen stilling. Ellers er det bare å rydde pulten og levere inn nøkkelkortet når midlene løper ut.

Praksisen med faste midlertidige stillinger må opphøre.

Innleggsforfatterne

Det skal ikke være lett å dedikere karrieren til faglig interesse og forskning i akademia. Den noe frigjorte bruken av statsansatteloven har medført at universitetsansatte i praksis har dårligere stillingsvern en ansatte i landet ellers.

Blir du sagt opp i et normalt arbeidsforhold krever statsansatteloven at arbeidsgiver har en saklig grunn til å avslutte arbeidsforholdet. For ansatte som lever på faste eksterne stillinger er verden derimot annerledes.

Her er begrunnelsen for en eventuell oppsigelse bakt inn i selve arbeidskontrakten, nemlig opphør av ekstern finansiering.

Forvirret? Du er ikke alene. Men i praksis betyr dette følgende. Klager du som forsker på begrunnelsen for oppsigelse, er det arbeidsgiver som behandler en eventuell klagesak.

Uttalelsen i forarbeidene til statsansatteloven brukes av arbeidsgivere i universitets- og høyskolesektoren til å fristille seg fra å måtte begrunne selve oppsigelsen, for kontrakter med «faste eksterne ansatte».

Bruken av nytale i arbeidskontrakter gir usikre ansatte som frykter at uenighet kan hindre fremtidige karrieremuligheter. Hvem vil at de samme folkene som kan lese fremtidige jobbsøknader, også kan komme til å behandle oppsigelsesklagen din? Bedre å ta til takke med nok en «fast midlertidig» arbeidskontrakt. Systemet er selvforsterkende.

Egentlig handler det om økonomi. Forskning og utdanningssektoren er underlagt et komplisert finansieringssystem av faste- og eksterne midler. Dessverre har usikkerheten i systemet blitt dyttet over på de ansatte.

Det har skapt en uholdbar situasjon over tid. Forsknings- og utdanningssektoren trenger folk som vil dedikere seg til faget sitt. Ansatte må kunne vite at de har en trygg jobb og planlegge for fødselspermisjon og ferie, som alle andre.

Praksisen med faste midlertidige stillinger må opphøre. Det trengs en kulturendring for ansettelser i sektoren, og en oppdatering av loven. Det kan umulig ha vært Stortingets intensjon at ansatte på universiteter og høgskoler skal ha svekket stillingsvern, fordi deler av budsjettene søkes inn eksternt.

(Innlegget er først publisert i Dagsavisen)

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

Powered by Labrador CMS